Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. «Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å «holde ut»?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten «livet» i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over «fremgangen» min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne «FREMGANGEN».  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å «holde ut» enda ett døgn i «Recovery». Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke «forsvinne» og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun «å holde ut» livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er «glad og imøtekommende» når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være «fake», eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare «legge seg inn» som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. «Det er jo bare å spise, om så bare litt« eller «Det er viktig du gjør sånn og sånn» Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig «sett». Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

Selv-respekt og Selv-verdi. Grenser og Valg.

Når man endelig begynner å kjenne på smaken av litt selv-respekt og selv-verdi… Når man endelig begynner våge å tør å sette grenser, og si ifra om hvordan man selv ønsker å ha det i SITT liv.. Selv-verdi og selv-respekt, grenser og valg, alle disse ordene har vært fremmedord for meg hele livet. Helt totalt ugjenkjennelige ord.
– Jeg visste ikke en gang hva de betydde da jeg kom som 31 åring på en avdeling som lærte meg hva VALG var. Der hvor de prentet inn i hodet mitt at JEG hadde rettigheter som menneske jeg også. At JEG har lov å si nei, jeg som alle andre. At jeg har VALG i livet og at jeg fortjener GJENSIDIG RESPEKT.
– Det tok sin tid. Ja det tok veldig lang tid. Jeg forstod absolutt INGENTING de første tre ukene, det var så forvirrende at du aner ikke, det var som om de snakket ett språk jeg ikke kunne. Det var som gresk for meg, og for alle de andre pasientene som nettopp hadde ankommet denne avd. Men for de som hadde vært der lenge? De trøstet oss med å si: «Jeg forstod heller ikke hva de snakket om i begynnelsen, men bare vent. Du forstår det etter hvert. Og når du får vite sannheten? Da skal jeg love deg du kommer til å bli sint, veldig veldig sint.»
Og ja, den dagen kom. Og hun hadde rett, jeg ble sint. Forferdelig sint. Men kanskje var jeg aller mest trist…

Jeg har dette året latt det synke mer og mer inn. At dette er ikke noe som kun gjelder for andre, men også for MEG. Ja for Luna, også. Jeg har også lov å si NEI, jeg har også lov å sette GRENSER som jeg behøver i mitt liv. Jeg har også lov å skjerme meg selv, eller si «Det passer ikke akkurat idag» eller «Det har jeg ikke så lyst til»Sakte men sikkert det siste året har ting endret seg direkte mot dette, ja mot ett liv som inneholder både selv-respekt, grensesetting, øke selv-verdien, og ikke minst: Gjøre mine egne valg.

Så her er jeg da, 32 år gammel og i startfasen av å prøve å feile med dette. Forsøke å si ifra hvordan JEG ønsker å ha det i mitt liv, hva jeg trenger hjelp til, hva jeg ønsker å gjøre/ikke gjøre, hvilke behov jeg har, besøk/ikke besøk? alene-tid, gå en tur, en klem? Noen å prate med/rådføre meg med osv.
Jeg har ennå en lang lang vei å gå, og ofte faller jeg tilbake i mine gamle spor: «Nei, jeg må gjøre det» selv om jeg kjenner at absolutt ALT i meg skriker: «Dette har du ikke krefter til Luna, du MÅ si nei!» Gammel vane vond å vende, eller hva?
Men jeg er på vei, ja jeg er på god vei. Det tar tid å lære seg nye ting, og jeg har ennå mye å lære. Men jeg har tid. Og jeg tar valg som er bra for meg selv hver eneste dag.👍🏻💪🏼

Du lurer kanskje på hvordan jeg, og så mange flere, kunne klare å glemme hva ordet VALG betydde? Jo det svaret er både enkelt å svare på, men også litt trist syns jeg. Det er rett og slett fordi jeg har vært FOR mye og for lenge i helsevesenet, og det gjorde meg ikke bare godt, for å si det mildt.
Jeg hadde så mange forskjellige helse-personer rundt meg som stadig fortalte meg hva de mente og følte, som fortalte meg hva jeg måtte og skulle, at jeg mistet litt av meg selv i mengden… Jeg tror, eller jeg vet, det har en del og mye av skylden for det. Jeg ble aldri hørt når jeg sa hva jeg ønsket, hva jeg følte, at uansett hvor høyt jeg nærmest ropte ut var det alltid «de som visste best». Og jeg måtte gjøre som de sa.
– Jeg tror jeg på ett tidspunkt bare gav opp. Gav opp å si noen ting. Jeg gjorde bare det alle andre ville jeg skulle gjøre, hva de mente var best for meg. Det var jo ingen som lyttet til meg likevel. Det gjaldt alt fra hvor ofte jeg skulle spise og HVA jeg skulle spise, til hvor ofte jeg måtte veie meg, og hvor ofte og lenge jeg fikk lov å drive med hobby av gangen til hvor mange steg jeg fikk gå (fra rom til felles-stuen). Jeg tror alt dette hadde en veldig stor medvirkende årsak til at jeg mistet følelsen av medbestemmelsesrett over eget liv, over egen kropp og ikke minst – meg selv.
Ingen lyttet til meg likevel, så hva var da poenget med å bruke så mye energi på å få de til å forstå. Dessuten hadde de nok rett. De visste nok best. Eller?

Det var ingen som spurte MEG hva JEG trodde kunne være til hjelp for meg selv, hva JEG følte jeg trengte, hva JEG ønsket videre. Ikke før jeg kom til Lier som 31 åring. Avd. nr. 16. Der ingen bestemte noen ting, der jeg skulle lære meg å ta mine egne valg. Der de forsøker å «rette opp feilene» psykiatrien har gjort i alle årene. Ta valgene fra oss. Der fikk jeg prøve å feile. Kjenne etter selv hvilke behov JEG hadde. Lære meg å si ifra hva jeg selv trodde jeg trengte. Og det er helt omvendt fra den «normale» psykiatrien. Der sitter du på rommet og venter på å få beskjed om hva legene og personalet har bestemt er best for deg. På denne avd? Der var jeg MED på møtene, og ikke bare med på de, jeg LEDET de også. Vi jobbet sammen, vi var ett team. Og jeg var inkludert i absolutt alle avgjørelser som omhandlet meg og mitt liv.

15 forskjellige avdelinger hadde jeg da vært sendt frem og tilbake på i over 10 år, som en pakke på ett bånd. Flere spesial avdelinger. Mye oppfølging i hjemmet, for så å forsøke lite oppfølging i hjemmet. Feiling og prøving av alt, inkludert en hestedose av medisiner. Jeg har aldri følt meg som annet enn en forsøkskanin i psykiatrien, og det var jo akkurat det jeg var. Jeg ble aldri bedre, jeg ble bare mer og mer sliten og dermed sykere.
Så hva hjalp? Da jeg innså at JEG kunne si nei, jeg som andre. At ingen hadde rett til å overkjøre meg, at jeg var fri til å velge helt selv. Den dagen jeg forstod at jeg hadde like rettigheter som menneske jeg som alle andre. Og da jeg begynte å stå opp for meg selv? Ja da økte følelsen av selv-verdi og selv-respekt. Noe som er viktig for ett hver menneske å kjenne på.

Jeg er på vei. ☺️😊 Men jeg har ennå en lang vei å gå.. Jeg prøver fremdeles å jeg feiler også. Men jeg reiser meg igjen og  prøver på nytt. Slik er RECOVERY, det er en berg og delbane hele veien. 🙃
MEN jeg gir meg ikke, og jeg vet at jeg er på rett vei!💪🏼🤜🏼
Vi alle er like mye verdt, og vi alle har like mye rett til å både bli sett og hørt, og møtt der vi er. 

Aldri la andre bestemme over deg. Aldri la andre ta ifra deg selv-verdien og din selv-respekt. Det er ingen som eier deg, DU kjenner deg selv og dine grenser best. Aldri tvil på dine egne følelser og magefølelse. Ta vare på DEG.

@Lunach 💖

Spiseforstyrrelse – Recovery.

Etter 17 år med alvorlig anoreksi, er det ikke å legge bak en stein at jeg er redd for å falle tilbake i gamle spor når det stormer rundt og i meg. Det er så fryktelig lett å gå tilbake til å håndtere vanskelige og tøffe tider med de mestringsmetodene man har så innlært, men som man likevel vet ikke fører til annet enn ødeleggelse av seg selv.

Jeg har den siste tiden hatt veldig dårlig matlyst, grunnet mye på privaten som har vært- og er svært tøft. Det gjør at jeg får mindre energi og krefter til å gjøre det jeg var så flink til over en lang periode ifjor, nemlig å lage meg gode måltider, gode rutiner for å få i meg både frokost, lunch, middag og kvelds. Nå i det siste har jeg spist bare 1-2 måltider om dagen for å være helt ærlig, og det er ikke sunt å kun spise på kveldstid. Jeg får mindre energi, mindre krefter og mindre konsentrasjon. Det er på tide å starte igjen!😎💪🏼🤜🏼

Så igår bestemte jeg meg – idag skal jeg lage meg riktig gode måltider. skal jeg begynne prioritere fremover å få rutiner på plass ift kosten igjen, og idag kl 10.00 skal jeg begynne.
Kl 10.00 er det frokost.
Kl 12.00-13.00 er det lunch.
Middag kl 16-17, og kvelds før leggetid.


Tropisk nektar, namm!! 😍🙌🏻

Som jeg alltid har sagt, det er viktig at maten faktisk SER god ut også, for merkelig nok så spiser vi også med øynene 😉 Så ser det godt ut? Ja da er det også enklere å spise.👍🏻
Jeg vet at det idag og dagene fremover vil koste endel krefter for meg å gjennomføre, fordi jeg er så sliten. Men jeg vet det vil gjøre at jeg får det bedre på sikt. Både fysisk og psykisk. Hjernen og kroppen trenger næring for å fungere, det er det ingen tvil om. Og energien vil nok komme når rutinene er på plass igjen. ☺️

Håper dere får en så god dag som mulig! Og husk: Recovery er verdt det. Og du fortjener det! Jeg har absolutt ikke noe lyst å gå tilbake til det spiseforstyrrelse-helvete jeg levde i. Jeg er heldig som overlevde sykdommen, og jeg har jobbet beinhardt for å holde meg normal-vektig. Det skal jeg absolutt uten tvil fortsette med! Kampen er VERDT DET. 💪🏼🤜🏼 Så aldri gi dere, det ER mulig!! Og DU fortjener en sjanse på ett liv. Aldri tro noe annet! 😘

@LunaCh

Tanker rundt psykisk helsevern, diagnoser og symptom..

Denne boken, helt ærlig? FANTASTISK. Den er bare GULL VERDT viss du har opplevd ett traume (eller flere). Jeg jobber med den hos terapeuten min, som forresten er den dyktigste terapeuten jeg noen sinne har hatt. Hun forstår meg på ett helt annet nivå enn de fleste, og jeg ville aldri byttet hun bort for noen i hele denne verden. Hun er UNIK. Jeg føler meg svært heldig som endelig har en terapeut som ser meg og møter meg der jeg er, som lytter til meg og ikke minst- som endelig har satt riktig diagnose, da jeg hadde så mange at hun ikke ante hvilken jeg hadde. Det var alt fra kronisk suicidal til ADHD diagnoser. Hun er alltid forberedt til timen, og jeg har veldig godt utbytte av behandlingen. Vi er ett godt team.

Da jeg kom i psykiatrien for mange mange år siden, fikk jeg en (og etterhvert veldig mange flere) diagnose(r) som dessverre har satt meg i mange uheldige situasjoner i helsevesenet. Dessuten har den første diagnosen og enda flere forfølgt meg helt siden jeg var 17 år gammel, og jeg har ikke før fjor fått riktig både diagnose, riktig behandling og riktig medisinering. – Det tok mange år før noen (endelig) stilte spørsmålstegn ved diagnosen(e) mine, og behandlingen(e) som ikke så ut til å virke i det hele.
– Nei, behandlingene virket ikke de, og det er jo ikke rart. Det var jo ikke riktig behandling. – Det var som å helle bensin på bålet, da jeg ble behandlet for en problemstilling og for diagnose(r) jeg ikke hadde, og som jeg ble medisinert for, – som var med på å gjøre meg enda sykere enn jeg i utgangspunktet var. Jeg ble for mange år siden erklært for både «kronisk syk» og «Behandlings-resistent», en såkalt «svingdørs-pasient» uten håp for noen fremtid.

Noe som skulle (heldigvis) vise seg å ikke være sant. For etter at jeg har fått riktig diagnose, og nå riktig behandling, og ikke minst riktige mennesker rundt meg, har jeg sakte men sikkert blitt bedre. Så jeg tror nok jeg har klart allerede nå å motbevise alle som sa jeg var dømt til å bo på instutisjon for resten av mitt liv.
Jeg er langt ifra bra, og jeg vet også at jeg aldri blir helt hundre prosent. Men jeg kan, og er allerede, blitt mye bedre enn jeg var for bare ett og to år siden..

Det går sakte men sikkert fremover, og det er derfor jeg ser så tydelig hvor utrolig viktig det er at mennesker i helsevesenet ser med litt mer kritiske øyne på diagnoser og symptom, får er det ingen som stiller seg kritisk til det, vil det aldri bli oppdaget feil som dette. Og mange vil miste veldig mange år av livet sitt, og må gå igjennom uendelig med mer smerte enn man hadde behøvd. Noen klarer seg heller ikke…
– Det blir som å bli behandlet for kreft, når man egentlig har bihulebetennelse. – Det sier seg selv at det ikke vil gjøre deg bedre, men sykere.

Jeg synes også at det altfor mye fokus på diagnoser og symptom, der mange glemmer at det faktisk er ett menneske bak alle disse diagnosene og symptomene som har helt medmenneskelige behov som alle andre mennesker, – for både bekreftelse, oppmerksomhet, kjærlighet, omsorg, nærhet, trygghet etc.
Jeg syns det er trist å tenke tilbake på alt det jeg og mine medpasienter har både måttet tåle å både se, høre og oppleve på psykiatriske intuisjoner i årenes løp, men også hva som enda den dag idag foregår der inne og hvordan mennesker blir behandlet. Jeg syns det er trist, fordi dette er en svært SVÆRT sårbar gruppe, som behøver å bli behandlet med omsorg og kjærlighet, noe som jeg og mange med meg opplever at det finnes svært lite av nettopp det i psykisk helsevern. Det er mange mange flotte sykepleiere på psykiatrisk, men mange blir kneblet av psykiaterne og behandlerne. For på de fleste avdelingene jeg har vært på er kroppskontakt strengt talt uten å overdrive, ikke-eksisterende. – Det er ikke profesjonelt ifølge dem å gi en klem til en pasient på psykiatrisk. Ikke en gang når en ung redd 18 år gammel jente ligger å gråter seg selv i søvn hver natt, ikke en gang da skal man gi en klem eller en hånd å holde i, – og spesielt ikke viss denne jenta har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse på papiret. De skal nemlig ikke hverken sees eller høres, de. For alle eventuelle reaksjoner er grunnet «personlighets-forstyrrelsen». Det oppleves ofte som om det ikke er rom for å være ett helt menneske. Å være seg selv, med både latter, glede, sorg, gråt, sinne, fortvilelse, meninger, osv. – Reaksjoner som egentlig er helt normale, blir så altfor ofte sykelig-gjort, og blir sett på som ett symptom for ett eller annet. Når det egentlig kun er en helt normal reaksjon på noe som har skjedd. Det være sinne eller gråt.

Det er viktig med diagnose og symptom- behandling. Men jeg skulle ønske det ville vært minst like viktig å behandle mennesket, også.

@LunaCh

AMK -Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral..

Dere har alltid, ALLTID, vist meg respekt og vært profesjonelle når jeg har behøvd dere, både i møte med meg når jeg har selvskadet meg, eller jeg har vært i dissosiasjon – av alle ulike former. Dere har alltid, uten unntak, oppført dere som medmennesker og jeg har alltid, uten tvil, følt at dere ønsker å hjelpe meg, helt på lik linje som alle andre dere daglig redder livene til. ♥

Dere er den eneste instansen jeg kan si at jeg ALDRI har hatt en eneste ubehagelig opplevelse med, noe som gjør det litt enklere og kanskje pitte litt mindre skamfult når jeg må ta opp tlf og ringe 113. For dere vet, jeg skammer meg nok fra før av. Jeg har det tøft nok fra før av. 
– Av erfaringene i møte med dere, så VET jeg at dere ikke kommer til å skjelle meg ut, fortelle meg alt jeg ikke trenger å høre, nei, dere plukker meg opp med snille øyne der jeg sitter med åpne sår og blod og glasskår omringet på det kalde bakromsgulvet, oppløst i tårer og frykt. Dere plukker opp ikke bare meg fysisk med varsomme snille hender, men også hjerte mitt leger dere mer enn dere aner. Å oppleve i perioder der livet er på det tøffeste, å bli møtt med en så dyp medmennesklighet, empati, varsomhet, totalt profesjonelle rolige mennesker, det har betydd mer for meg enn dere noen gang kommer til å forstå. Ord vil aldri strekke til for hva jeg føler for deres bistand i mitt liv! 
Dere fortjener alle gode ord som finnes i verden, og jeg kan ikke få rost dere nok!

Jeg kan aldri takke dere nok for alt dere har gjort for meg når jeg har trengt deres hjelp. Jeg kan aldri forklare med ord hvor ubeskrivelig takknemlig jeg er for deres måte å håndtere hver eneste situasjon vi har stått sammen i. For det er nettopp det dere bidrar til, den roen dere beholder uansett hvordan jeg har det eller hva som har skjedd, så beholder dere roen og dere møter meg akkurat der jeg ER. Dere har aldri dømt meg for noen av mine handlinger, når jeg har vært redd har dere holdt hånden deres på min skulder og trygget meg på at dere skal ta vare på meg, at dette skal gå bra, vi har klart dette sammen før.. Og akkurat nå sitter jeg faktisk med tårer i øyene, for jeg blir så rørt over alt dere har sett og likevel vært den stødige grunnmuren jeg har behøvd der og da.
Hjerte mitt smiler når jeg tenker på alt dere har gjort for meg. Tuuusen takk, AMK, for at dere ALLTID behandler meg med verdighet, empati, forståelse, kunnskap, medmenneskelighet, og aller mest: Respekt. 
Dere har aldri dømt meg, dere har aldri sagt hverken sårende eller krenkende ord, dere er uten unntak de jeg i systemet verdsetter mest. For jeg vet at når dere, i de røde draktene, kommer hit… Så er jeg trygg. Jeg ser det kanskje ikke alltid der og da, men i ettertid er jeg alltid uendelig takknemlig.
Dere tar vare på meg når jeg ikke lenger klarer ta vare på meg selv. Og dere fortjener gullmedalje for deres glimrende arbeid! Jeg kan med hånden på hjerte si: DERE ER HELT ENESTÅENDE. OG JEG ER DERE EVIG TAKKNEMLIG!♥

TAKK, tuuuusen hjertelig takk, for alt dere har gjort og gjør for meg når jeg trenger deres hjelp og assistanse. TUSEN TAKK!♥

Med kjærlig hilsen, Luna Ch. 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no