20.00- 22.00…

Kl nærmer seg 20.00…
Vi sovner som regel rundt kl 22.00..

Utslitt. Utmattet av dagen. kl 20.00 går alt i stå
Stort sett hver eneste dag nå.
– Ordene, tankene, følelsene, kun ett eneste stort indre kaos

Men du går ikke, du.
Du går ikke når vi sier: «Bare gå. Vi klarer oss»

Du går ikke, når vi sier: «Du får fri, fri med betaling!»
Nei du går ikke, for du vet.
Du vet du…

Du vet at går du, er sjansen for at vi blir skadet store
Du vet at går du, knekker vi sammen i tusen biter
Du vet at går du, vil vi kanskje ikke klare denne kvelden
– Så du blir….
Du blir, du.
Til vi sovner av utmattelse i fanget ditt kl 22.00.

Slik vi alltid gjør nå..
Etter nok en lang dag
i dette livet vi ikke lenger lever,
men kun eksisterer i..

 

@LunaCh


Destiny blue – Little roots (how can I grow, when my roots go nowhere?)

Jeg tør ikke lenger møte deg alene..

Du har gjort meg så ufattelig vondt, så utrolig mange ganger igjennom så altfor mange år. Så mange år har jeg måttet tåle at du både kjefter meg huden full, forteller meg hvor dum og patetisk jeg er, hvor mye du ikke tåler «slike som meg», at jeg liker jo smerte (?) så jeg må jo tåle at du påfører meg enda mer. Du har skadet meg ikke bare fysisk med jevne mellomrom igjennom hele 17 år, men sårene på sjelen du har laget har satt så sterke og alvorlige spor at jeg er redd for alle som deg.

Ja alle med denne utdanning som jeg var naiv nok til å tro som liten jente kun ene og alene gikk ut på å hjelpe andre mennesker i nød. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg tro at leger kunne være de som skyver sårbare sjeler utfor stupet når de allerede står der og vakler. Som barn trodde jeg alltid du ønsket meg godt, at jeg kunne komme til deg med mine sår og mine betennelser og få omsorgsfull og lindrende hjelp, ja helt til jeg ble tennåring og skjønte at realiteten var en helt annen. Helt til jeg møtte deg med mine selvpåførte kutt. Da innså jeg at virkeligheten var mer brutal enn jeg noensinne kunne tenke meg…

Ja jeg var så naiv som barn at jeg trodde mennesker som trengte DIN hjelp, kunne komme til deg med sine vonter og problemer, og at dere ville finne gode løsninger for alle mennesker helt uavhengig av sykdom eller utfordringer, kvinne som mann, hvit som mørk, ja jeg trodde ALLE mennesker som kom inn på ditt kontor eller inn i din operasjons-sal ville få respektfull og verdig behandling. Men dessverre har jeg skjønt, erfart, opplevd og overlevd at virkeligheten er en helt annen. For du har vist meg så altfor altfor mange ganger at JEG, Luna, ikke er verdig din hjelp, at jeg er ett annenrangs-menneske i ditt syn, i ditt univers. På ditt legekontor eller i din operasjons-sal er jeg ikke en gang velkommen, selvom jeg behøver det, det viser du helt tydelig med både ordene du spytter ut av deg og med ditt avvisende og irritable kroppspråk. For der har du, etter din mening, tydelig lov til å fylle meg og mitt hode med enda mer selvhat og enda mer skam enn jeg allerede bærer i meg. Du har med din fulle rett, til og med når jeg ber deg stoppe og tårene renner nedover kinnene mine, ja til og med da har du tillatelse til å kalle meg for de mest stygge tingene du kan si til ett menneske, fordi DU har jo rett, og jeg er jo ikke verdt noenting. Jeg fortjener ikke bedre.

Det du dessverre gjør med din holdning og dine meninger som du tillater deg å utrykke med høy røst, viser meg bare at det jeg tenker om meg selv er helt korrekt. At jeg er mindre verdt enn andre mennesker. Og jeg fortjener jo smerten jeg selv påfører meg. DU har jo vist meg i hele 17 år at det jeg føler om meg selv er sant, så hvorfor skal jeg tro på, når andre sier jeg er like verdifull som andre mennesker, når til og med leger og kirurger mener det samme som meg? Nemlig at jeg er en samfunnsbelastning som koster samfunnet unødvendig med penger for å holdes i livet. Ja, jeg husker du ordrett sa disse ordene til meg mens tårene rant, og sykepleierne stod i stillhet med bøyd hode, forsøkte plastre sammen hjerte mitt med varsomme hender jeg ikke klarte ta imot idet du (endelig) forlot operasjonsalen i sinne. Og jeg husker jeg tenkte: «Der fikk jeg det bekreftet nok en gang. Det er jo sant det jeg tenker. – Jeg er bare ett ugress på denne jord.» 



Men
så er jeg en av de heldige, som har mennesker rundt meg her ute i samfunnet, som vet hvorfor jeg skader meg selv, som vet hvorfor jeg har det så vondt, som vet hva jeg har måttet tålt og opplevd i livet, som vet hvorfor jeg ikke har lært meg andre redskaper enn dette. (noe jeg jobber hardt for å lære.)💖
Men dessverre er ikke alle så heldige som meg. Ikke alle har mennesker som forteller de at de fortjener hjelp. At de er like mye verdt som deg, meg og alle andre mennesker i verden. Som forteller de at det siste de fortjener er straff, og at de IKKE er en belastning for hverken dem eller samfunnet. Jeg er heldig som har noen rundt meg som forsøker så godt det lar seg gjøre å rette opp alle mine egne, men også DINE meninger – om meg.

Dessverre tør jeg ikke lenger møte deg alene. Har jeg ingen som kan følge meg, lar jeg heller vært å oppsøke hjelp. Det kan få store konsekvenser, som kan være dødelige. – Men jeg tør rett og slett ikke dra på legevakt eller til sykehuset alene mer. Nettopp fordi jeg er redd for å møte deg.

Jeg makter det rett og slett ikke mer. Jeg tåler det ikke mer. Jeg har tålt det i 17 år, og for min del er det nok nå, nok med 17 år fulle av krenkelser, fulle av hån, psykisk og fysisk straff. Ja, jeg har fått nok jeg nå. Du har gjort meg nok vondt nå. Jeg er livredd for å møte deg som skal hjelpe meg når jeg trenger din assistanse som mest. (Det blir litt ironisk, hva? Redd for å få hjelp?) Aller helst skulle jeg ønske jeg slapp å møte deg i det hele tatt. For mennesker som deg er det siste menneske man trenger å møte når man er på sitt laveste i livet. I ett mørke og en fortvilelse du aldri kommer til å forstå dybden av. I ett sant helvete du aldri kommer til å forstå omfanget av. I ett liv jeg håper DU eller en av dine nærmeste ALDRI kommer til å måtte leve i. For absolutt ingen, INGEN mennesker på denne jord fortjener å ha det SÅ vondt i livet sitt, at de må ty til å skade sin egen kropp for å holde ut hverdagen. Det er ett liv ingen ønsker å leve i, og hadde DU forstått dette, hadde du nok behandlet oss likt som alle andre som trenger din hjelp..



Viss du bare kunne lagt fra deg gamle myter, gammel lærdom fra gamle lærebøker, bøker skrivet at mennesker som heller ikke forstod HVA SELVSKADING faktisk ER og handler om.
Viss du bare kunne FORSØKT å forstå hvorfor så mange mennesker tyr til selvskading, viss du bare kunne gjort det, så ville så mange flere fått den hjelpen de trengte hos deg. Ville ikke det vært mye bedre for begge parter, da? Eller syns du det er så hyggelig å få lov å være drittsekk inni mellom, og bruke pasienter som boksesekk?

Viss du hadde klart å legge bak deg alt du før har lært og hørt, viss du bare kunne gjort det, og være åpen for ny lærdom og fakta, så ville vi alle hatt det så mye bedre. Deg selv inkludert.
Du kunne valgt å ikke være så påståelig og aggressiv, men heller ydmyk og stille spørsmål som for eksempel:
«Hvorfor gjør du deg selv så vondt?»
«Hva er det som har gjort at du føler DETTE er det som hjelper deg?»
«Hva kan JEG gjøre for å HJELPE deg til å få det bedre, annet enn bare å sy deg sammen? Kan jeg bidra med noe?»

Jeg har lovet meg selv noen få ting i løpet av de siste årene. Og en av de tingene er at jeg kommer aldri til å gi opp kampen for rettferdighet og verdig behandling for alle mennesker i helsevesenet. 💪🏼🤜🏼 Det inkludert SELVSAGT også mennesker som gir smerteutrykk i form for destruktiv adferd. Jeg kommer ALDRI til å slutte å skrive og snakke om mine ubehagelige, vonde, traumatiske og forferdelige opplevelser i møte med «slike som deg».
Og jeg lover deg, jeg kommer ALDRI til å gi opp denne kampen! 💪🏼🤜🏼 Fordi det DU gjør er ikke rettferdig, for det du gjør er å trykke sårbare mennesker som allerede er på bunnen i livet enda lenger ned enn de allerede er. Og DET er faen ikke mye greit!


(Pic: Google.com)

Alle mennesker har rett på verdig, respektfull og omsorgsfull behandling i møte med helsevesenet. ❤

Punktum.

@LunaCh.💖

 

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

La oss snakke om.. Ferie.

Jeg kjenner angsten krype seg godt til rette under huden min hver eneste gang jeg hører ordet: «Ferie». Jeg kan vell ikke si at hverken sommerferie, juleferie eller påskeferie for den del har så mye med meg å gjøre, – annet enn at det vil si jeg får mer angst, kjenner på mye mer uro, fryktelig mye usikkerhet og mye mer frykt.
Følelsene mine når jeg hører ordet «Ferie» gir meg hverken glede eller jubel, ikke noen planer eller reisemål i sikte. Kun overlevelse. Overlevelse er for meg alltid i «ferie-tiden» absolutt første prioritert. Nettopp fordi ferie gjør at de fleste av trygghets-personene mine forsvinner i flere uker i strekk. Flere av dem i år også på samme tid.

Jeg blir redd. Ikke bare redd, jeg blir faktisk livredd. Hvert år kommer det som kastende over meg, som om jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg blir overveldet og overasket hver eneste gang, som om jeg aldri har gått igjennom det før og ikke kan huske at de har tatt seg ferie før. Men selvsagt har jeg opplevd det, og selvsagt forstår jeg at mennesker som jobber i helsevesenet også må ha ferie og fritid. – Men det gjør det selvsagt problematisk for oss brukerne/pasientene, som da blir ofte overlatt mye mer til oss selv, og alt av rutiner i hverdagen stopper selvsagt opp. Både lege-samtaler, traume-behandling, fysio-terapi, you name it. Alt stopper opp i ferie-tiden. Når man i tillegg er i en svært dårlig periode og er ekstra sårbar etter mange store belastninger over lang tid, da føles det langt verre.. Og blir mye mer skremmende for oss som sitter igjen.

… Uten ferie.

For for mange av oss? Så er det ikke ferie, det er kun kaos og en enorm lengsel etter at hverdagen endelig skal begynne igjen. Da kan vi endelig senke skuldrene noen hakk igjen. Man kan ikke ta ferie fra sykdom og helsemessige utfordringer, det sier seg jo selv. Du blir ikke «friskere» bare fordi det er «ferie-tid» for folk flest. Mange blir dessverre dårligere i nettopp disse tidene, fordi rutinene i hverdagen er det som holder mange oppe, og er det som føles som den stabile bakkegrunnen de behøver for å fungere noenlunde. Når den forsvinner i mange uker i strekk, da er det ikke alltid like lett å sette den ene foten foran den andre. Når grunnmuren og støtte-personene plutselig er borte, da er det ikke lett å holde balansen lenger. Når det som holder deg gående er at du VET de er der når du faller. Men i ferien, hvem skal du da lene deg på når du ikke lenger klarer være i deg selv?

Ferie er for mange mennesker den verste tiden på året. Det er det også for meg. Jeg blir like redd hvert eneste år, hver eneste gang ordet dukker opp. Usikkerheten gjør meg handlingslammet. Og jeg blir mer redd jo mer det nærmer seg. En forutsigbar hverdag er det som holder meg mest mulig stabil, men nå føles det ut som om alt rakner. Og det har det gjort i lang tid, hvor det har det siste året vært ekstremt store belastninger i livet mitt.  Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde fotfeste så godt det lar seg gjøre. Men usikkerheten rundt sommeren er virkelig en ekstra belastning nå, oppå alt annet som i har skjedd og skjer i privatlivet mitt.

Gruer du deg for sommeren? Har du laget noen kriseplan viss det skulle bli for vanskelig? Jeg tenker å ha en kriseplan kanskje kunne vært en god plan. Hva gjøre i enkelte situasjoner, en liste over hvem man kan ringe viss man behøver noen å prate med, eller hjelp til noe praktisk eller hjelp til lege osv.

♦NB HUSK: Mental Helse har et døgnåpent tilbud, og du kan ringe gratis på tlf nr: 116 123.
– 24 timer i døgnet, 365 dager i året!


♦ Follow me if you want:
♥FB:Lunach.psykmagasinet.no
♥Instagram: Lunaench
♥Snapchat: Lunaench

@Lunach ♥

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel?

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel som DU får meg til å føle meg?

 

Sommer, sol, varme. ☀ Måleren utenfor inngangsdøren min viser 29 grader idag og jeg kaster av meg genseren, tar på meg en singlett og en knebukse, – slik som de fleste andre gjør i denne varmen. Ja, slik som du gjør.

Men likevel er det ikke alle som mener jeg, som har skadet meg selv i mange år, som har laget merker, mange små og store arr på kroppen min, – ja mange mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg etter været som andre mennesker har.. Dømmende blikk som sier ALT du med dine fordommer synest og tenker om meg og «andre som meg».

DU som sender meg blikk fulle av fordommer blir kastet mot meg nesten hver eneste gang jeg er på butikken og handler, eller på kafé med venner. Gamle holdninger og feilinformasjon blant befolkningen er det DU tenker der du står å får meg til å føle meg som en liten dritt, «Oppmerksomhets syk», «Hun har nok bare på seg den kortermede genseren for å vise frem arrene» ol. Ja det er det DU ser, og tenker, mens du ryner på nesen og gir meg «blikket», ja akkurat det blikket som sier at jeg burde skamme meg, – fra en hlt ukjent, ja du som ikke kjenner hverken meg eller grunnen for hvorfor jeg har denne kroppen/huden som jeg (dessverre) må bo i for resten av mitt liv, ja du har allerede gjort opp dine tanker om meg og «slike som meg». Du mener nok jeg burde ta på meg klær som egner seg best med en kropp som min….

For det er oss, sebra-jentene, som årlig på denne tiden av året diskuterer, tenker, grubler og spør:
«Kan jeg gå ut slik?

«Syns det altfor godt i dette, burde jeg skifte før vi går?»
«Ser jeg stygg ut? eller: «Skammer du deg ved å bli sett sammen med meg..?»
Venner som årlig må betrygge meg om at de ikke bryr seg, de tenker ikke over det en gang. Det er arr som viser at jeg har overlevd, og at jeg har kjempet meg igjennom en hel god del ubeskrivelig smerte få aner omfanget av.

#Selvskade er en uhensiktsmessig måte å håndtere uholdbare og uutholdelige følelser/tanker, samt belastende livshendelser som sprenger vår hjerne-kapasitet til å tenke rasjonelt og klart.

DU vet ikke hva jeg, og mine sebra-søstre og brødre har opplevd, overlevd og gjennomgått. DU aner ikke hvorfor vi ser ut som vi gjør, og hvorfor vi har tydd til så ekstreme løsninger som det faktisk er å gå til angrep på sin egen kropp. DU som dømmer, gir stygge blikk, hvisker til venninnene dine og peiker på oss, ja du som tenker og/eller  kommer bort til meg og sier: «Du burde ta hensyn til oss rundt, kle på deg så vi slipper se de ekle arrene dine!» Ja dette er til deg. Du som mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg i t-skjorte eller en fin topp på en varm sommerdag. Du som mener jeg burde dekke meg til for å skåne deg fordi du syns jeg er ekkel. Ja dette er til deg, du som har dømt meg nedenfra til nord uten en gang å vite hvem jeg er.

Du ser kun arrene, du. Overfladisk, tenker jeg.
Tenker du ikke over hvor inderlig mye smerte som ligger bak, ja i hver en hvit og hver en lilla strek jeg bærer på min kropp? Tenker du ikke over at jeg mest trolig har opplevd nok mennesker som har vært slemme og dømmende mot meg? Tenker du ikke over at jeg har vært syk? Tenker du ikke over at vi har like rettigheter jeg og du? Tenker du ikke over at dette er noe jeg har skammet meg/skammer meg nok over fra før av, uten at du behøver trykke meg enda lenger ned? Tenker du ikke over at det kun er arr, det er kun en kropp.. Kanskje er huden min annerledes enn din, men det betyr vell ikke at du har rett til å tråkke på meg av den grunn..?

Vi er mer enn kroppen vår og huden vår. Det er ett skall. Viss du møter noen med arr på kroppen i sommervarmen, smil heller til vedkommende istedet for å gi stygge blikk eller hånlige kommentarer – for vit at de fleste som har skadet seg selv har hatt det mer enn tøft nok fra før i livet, og behøver mer enn noen å møte forståelse og aksept i samfunnet, og ikke fordommer og avsky.
Tenk om det var deg i den situasjonen…. Hvordan hadde DU ønsket å bli behandlet?

@LunaCh

Straffet av helsepersonell, fordi jeg straffet meg selv. #Selvskading

NB: Advarer mot sterke bilder!
TW!

Ensomheten jeg følte på da jeg var innlagt på samtlige avdelinger opp igjennom årene er den desidert verste ensomheten jeg noensinne har kjent på, og jeg tror aldri jeg kan være i nærheten av å føle på en slik enorm smerte som jeg den gang gjorde. Ja da jeg satt helt mutters alene i vinduskarmen på avdelingen(e) med mine indre demoner som herjet både i hode og kropp. Jeg satt der alene, og hørte latter og glede fra stuen hvor de alle var samlet for å se film og spise gåtteri og kose seg sammen, men der satt jeg alene.. Av den basale grunn at jeg ble ekskludert ifra felleskapet grunnet selvskade-episode. 3 dagers karantene om å holde rommet fikk jeg, det var konsekvensen av min måte å regulere følelser på, den eneste måten jeg kunne og visste om.. Min måte å straffe meg selv på, min måte å gjøre meg fortjent til noe som var hyggelig eller bra for meg, eller rett å slett få fri og en pause fra en så dyp smerte at jeg ikke holdt ut å kjenne på den mer. Ja, av den grunn, ble jeg isolert og overlatt til meg selv i flere døgn i strekk. Jeg ble straffet fordi jeg straffet meg selv.



(Bilde over er låret mitt. Sårene stelte jeg selv hver eneste dag for å passe på at jeg ikke fikk infeksjon. Bilde er fra den gang jeg var innlagt på BET. Basal eksponerings terapi, Vestre Viken.
Legen valgte å sy meg, selv om han ikke hadde hverken kompetansen til å sy så dype sår, ei heller hadde han riktig utstyr. Han sendte meg likevel ikke videre til kirurgisk avdeling i Drammen, noe han selvsagt burde og skulle ha gjort. Han valgte heller å ringe dit for å få veiledning hvordan sy meg sammen uten tråd til å sy innvendige sting, noe som absolutt var nødvendig og en av grunnene til at han ringte
. – Det resulterte i at jeg knapt klarte gå på fire-fem dager i etterkant, da han sydde meg sammen stramt at smertene nærmest var uutholdelige da bedøvelsen gikk ut… Men det var ikke så viktig, eller hva..? Vi fortjener jo ikke bedre behandling, sant?)

Jeg kjenner inni mellom på at den uretten mange i helsevesenet har gjort og smerten de har påført både meg og så altfor mange i lignende situasjon som meg, både fysisk og psykisk, – noen ganger er så ubeskrivelig vond å bære på og leve med.. Så vond at den ikke er til å bære, i alle fall ikke alene.
For, det er bare ikke greit å gjøre andre mennesker vondt med viten og vilje, for så å skylde på uvitenhet! Noe som har blitt meg fortalt nok ganger opp igjennom årene for å forklare og ikke minst forsvare hvorfor noen leger behandler oss som ugress på denne jord, som møkka under skoen deres! Ja de legene som syr oss uten bedøvelse og ærlig og direkte forteller oss at vi rett og slett ikke fortjener bedre, at vi må jo tåle såpass? At vi liker jo dette, hva?! Ja de legene som skjeller oss ut etter noter, helt uten grunnlag for å oppføre seg på denne måten, da vi hverken har gjort dem noe eller sagt ett eneste ord. Det er bare ikke greit å krenke og håne andre mennesker, le av dem for så å overlate dem til seg selv. Det er bare ikke greit, selv om man ikke evner å sette seg inn i andres livs-situasjon, nei det er for faen meg ikke greit! Om man er psykiater eller om man er snekker, så skal man da for faen være ett medmenneske og oppføre seg deretter! Det er bare ikke greit å tråkke på noen som allerede ligger nede! – Selv om man ikke forstår grunnen til hvorfor noen mennesker går til så ekstreme løsninger som å fysisk gå til angrep på seg selv, så kan man i det minste gjøre jobben sin med verdighet og medmenneskelighet, og ikke sette seg selv til dommer i andres liv! Er det EN ting jeg vet for sikkert i dette livet, så er det i alle fall den sannhet at vi klarer FINT å straffe oss selv, vi trenger så absolutt ikke hjelp til det.

er jeg heldigvis omringet av mennesker jeg kan snakke med når verden stormer som verst, og som forstår meg og symptomene mine. Jeg er så ubeskrivelig heldig som har en fastlege som forstår meg på dybde nivå, som jeg kan prate med og som behandler meg med verdighet og likeverd, med respekt og empati. Som alltid sier: «Uff, når eg las at du hadde vært å sydd igjen tenkte eg med en gang: «NÅ har hun hatt det fryktelig vondt…» Og jeg er også så heldig å ha en behandler på poliklinikken nå som følger meg tett opp, som gjør alt hun kan for at jeg skal lære meg mer hensiktsmessige mestringsmetoder, for sannheten er at selvskading er ikke hensiktsmessig i lengden. Det lindrer kanskje der og da, men det hjelper ikke i lengden, og det kan og får noen ganger store konsekvenser i etterkant.

Selvskading er ett symptom som kan være svært alvorlig og livstruende. Det er avhengighetsskapende på lik linje med andre avhengigheter, som for eksempel alkohol og narkotika. Selvskading kan være alt ifra å dunke hode i veggen, rispe seg på armene, plukke ut sitt eget hår, men det kan også være så alvorlige skader at man behøver akutt hjelp fra ambulanse og sykehus.
Selvskading kan være så alvorlig at noen må haste-operere grunnet blodårer som er kuttet over, eller tredje-grads brannskader slik at hudtransplantasjon er en absolutt nødvendighet.
Dette vet jeg, fordi jeg selv er en av de som har behøvd akutt nødvendig helsehjelp flere ganger enn jeg kan telle opp igjennom årene, og jeg kjenner dessverre altfor  mange i samme situasjon.
Selvskading er ett voksende samfunns- problem, det er flere og flere som selvskader, og det er altfor lite og nesten ingen behandling eller hjelp å få for dette symptomet. Det er altfor lite og nesten ingen kompetanse om selvskade, og mange som selvskader møter dessverre fremdeles i 2018 både fordommer og lite forståelse generelt i helsevesenet.

Hvordan rettferdiggjøre handlinger som ikke kan rettferdiggjøres?
Handlinger av helsepersonell, som er der for å hjelpe, men i stedet har laget arr på sjelen vår som aldri ville vært der om de faktisk hadde visst hvordan behandle denne type symptom.
Konsekvensene. Konsekvensene av denne type «behandling» som utføres av enkelte leger/kirurger/psykiatere er langt mer alvorlige enn man ved første øyekast skulle tro. Noen ganger er de like alvorlige som en dødsdom.
– For når alvorlighetsgraden av skadene er livstruende, er det trist men også svært alvorlig at mange mennesker som selvskader vegrer seg og/eller unnlater å ringe etter hjelp fra legevakt eller ambulanse, grunnet svært dårlige erfaringer fra tidligere møter ved legevakt/sykehus.

Det er viktig at man tenker over at det alltid, ALLTID, er en grunn for hvorfor ett menneske tyr til noe så alvorlig som å fysisk gå til angrep på sin egen kropp med skarpe gjennstander. Det er ALLTID en grunn, og om helsepersonell faktisk hadde pratet med oss, i stedet for å straffe, krenke og håne oss, men faktisk hadde våget å spurt oss direkte hvorfor vi gjør oss selv så vondt? Ja da hadde de nok fått ett svar mange ville gråte blod over.. For de aller fleste som selvskader har alvorlig traumer i bagasjen, og det siste ett traumatisert menneske behøver er å bli behandlet så respektløst og umenneskelig som mange har gjort og fremdeles gjør den dag idag.
Dette gjelder både legevakt, kirurgisk avdeling, ortopedisk avdeling, akutt psykiatrisk avdeling, DPS, Spseial enheter. Det er ikke kun ett sted i landet hvor dette er daglig praksis og behandling av mennesker, dette er ett utbredt problem overalt i Norges land. 
Det har blitt bedre, men det er ennå en lang vei å gå.

@Lunach

Dear me..

Kjære Luna, 15 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes mange andre måter å få ut all smerten du bærer inni deg på, ja annet enn å påføre deg selv små risp og kutt i huden med kniver og barberblad for å lette på den intense smerten du kjenner på..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke kaste skole-maten i veikanten på vei til skolen, eller tømme ut melken og erstatte innholde med vann, – for selv om du føler du ikke fortjener næring, så gjør du faktisk det. På lik linje som alle andre.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes andre bedre måter å håndtere kaoset av følelser som river på innsiden, at det er lov og at det HJELPER å snakke om ting, å sette ord på det du føler, og at du burde fortelle noen du stoler på hvor vondt du har det inni deg og hvor mye du sliter nå, at du behøver hjelp..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke behøver ha ett barberblad inni mobildekselet for å føle deg trygg, for ingen, også du, skal ikke måtte skade deg selv for å holde ut skoledagen og generelt – livet.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg
at det er ingen skam i å be om hjelp. Og du, som alle andre, fortjener det.

Kjære Luna, 17 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke fortjente det du i år dessverre måtte oppleve.
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at det var ikke DIN skyld, men hans.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du har lov å fortelle det til en voksen du stoler på, at det er ikke noe å skamme seg over og du ikke behøver å holde det skjult. Det var aldri din skyld, og du har ikke gjort noe galt!
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du må fortelle noen hva som har skjedd, i stedet for å slutte helt å spise, og løpe hele nettene rundt og rundt den samme runda på vallabøen. Mens du om dagen ligger der helt apatisk i sengen eller gråter..
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at du er helt uskyldig, slik at skyldfølelsen din blir tatt ifra deg og lagt på rett sted, så du faktisk ikke blir så syk at du besvimer og må innlegges for første gang på sykehus for underernæring og dehydrering. Og rispene dine blir  erstattet med dypere kutt som måtte sys..
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at du er verdt noe, at du er bra nok som du er, og at det vil bli bedre en dag.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det er og var aldri din skyld, og at det en dag kommer til å blekne og bli lettere å leve med.

Kjære Luna, 18 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke være «snill pike» her inne. Du trenger ikke være stille og innesluttet når du er på dette stedet du nå for første gang er, (av det du ennå ikke vet, vil være mer enn 100 ganger til iløpet av årene som kommer…) Ja her på akutt post i Skien, hvor ingen, absolutt ingen hverken ser eller snakker med deg av de ansatte.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du har like mye rett på hjelp og samtaler du, som de andre pasientene får, og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke må måle din verdi i hvordan de behandler deg på dette stedet – for jeg vet du har det svært vondt bak smilene du gir dem og ordene «Jeg har det bra, jeg» når de for en gangs skyld gidder bry seg med å spør deg hvordan DU har det.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke ta vare på alle andre, ja alle andre enn deg selv. At du burde og trenger å fokusere på deg selv og dine utfordringer, og ikke alle andres. Du har like mye rett på hjelp du som går stille i gangene, som de som roper og skiker høyest på avdelingen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke fortjener kjeft fra de ansatte og kalde skuldre hver gang du har straffet deg selv med å kutte og brennmerke din egen kropp, for å fortjene å puste og holde deg i live.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du fortjener omsorg og empati, og ikke minst fortjener du at noen spør deg: «Har du det så vondt nå Luna, at du følte du måtte skade deg selv? Vi tar oss en god prat etter vi har fått en lege til å se på såret, ok?»
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg der du sitter å gråter i mørket alene, på de kalde badromsflisene som er fulldekket av blod, ja ditt blod, der du sitter blant alle glasskårene, at de ansatte behandler deg ikke som du fortjener, nei stikk motsatt.
Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du IKKE må ta det personlig, for de vet rett og slett ikke bedre. De forstår seg ikke på selvskading, og jeg skulle ønske du ikke begynte nå å måle din selvverdi og selvfølelse i deres uhumane behandling.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det er ikke din skyld, at du så langt ifra fortjener å bli sydd uten bedøvelse gang på gang og du fortjener så absolutt ikke at de straffer deg i ettertid med fravær av tilstedeværelse og unnvikende blikk og kalde skuldre.

Jeg skulle ønske du ikke begynte å måle din selvfølese og selvverdi som menneske etter hvordan mennesker i helsevesenet behandlet deg. Jeg skulle ønske du stod opp for deg selv og forstod at alle pasienter, uansett hva de sliter med, fortjener å bli behandlet med respekt og medmenneskelighet, ja til og med du.

Kjære Luna, 20 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at alle de medisinene de begynner å gi deg nå, ikke er bra for deg. At de kommer til å gjøre deg mye sykere og mye mer suicidal enn du allerede er nå… At jo flere de presser på deg, jo mer kommer du til å miste virkelighets-sansen og livsgleden.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg, ja der du ligger nå på sykehuset totalt utmagret med en sonde-slange i nesa, at du ikke trenger å holde deg våken døgn etter døgn fordi stemmene i hode sier det. At du fortjener å få næring i kroppen du som alle andre, selvom stemmene sier det motsatte til deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du er like mye verdt som andre mennesker, selvom du ikke tror det, fordi stemmene forteller deg det stikk motsatte, stemmene som har blitt mye verre og mer aggressive jo mer medisiner du har blitt presset til å ta.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke løpe til du besvimer for å fortjene å spise fire brokkoli biter eller ett eple om dagen.
Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det ER håp, selvom du nå ikke lenger har hverken lyst eller krefter igjen til å leve mer..

Kjære Luna, 22 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke piske deg selv til blods med belter, eller brenne deg selv med lightere, eller kutte deg selv så ille at du må på sykehus for å operere, du behøver ikke straffe deg selv for å fortjene å spise, fortjene å le, smile, at andre mennesker er snille mot deg. Det er ikke noe man må gjøre seg fortjent til, det er en menneskerett som også du har.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du kan stole på de som er rundt deg på psykose avdelingen du nå er overført til, at det er mennesker som vil deg vel der og ønsker å hjelpe deg bare du tør og våger åpne deg opp og si hvordan du egentlig har det.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at ikke alle voksne mennesker er slemme, ikke alle leger og kirurger vil deg vondt, ikke alle menn er skummle og farlige, og at noen er faktisk nå på din side, og ønsker virkelig å hjelpe og forstå deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at livet en dag vil bli så mye bedre enn det mørke du lever i nå, at det er verdt å kjempe for, og at du en dag vil se og forstå at du faktisk ikke er ett ugress på denne jord, at du er likeverdig som alle andre mennesker. Du har bare dessverre vært så uheldig å møtt på altfor mange som har behandlet deg så stygt at du tror nå at du virkelig fortjener det.


Jeg skulle ønske jeg kunne forteller deg alt dette, så du slipper gå igjennom all den smerten du nå alene går igjennom. Så du slipper bære den enormt tunge ryggsekken du har på ryggen så altfor altfor lenge..
For en dag, tro det eller ei, så kommer det noen inn i livet ditt som ønsker å bære den for deg inni mellom, så du får deg en liten puste pause, ja noen som du kommer til å stole på og som vil klare å ta litt av det vonde og gjøre det litt enklere å leve med..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at en dag kommer det mennesker inn i livet ditt som vil elske deg for den du er, og som du vil elske så uendelig høyt at du kommer til å ønske leve igjen.♥
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du en dag kommer til å forstå at du har like rettigheter som andre mennesker, at du har valg og er istand til å ta dem, at du har bestemmelserett over din egen kropp og ditt eget liv.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du, som alle andre, vil en dag kunne klare evne ta imot kjærlighet og omsorg av andre uten å straffe seg selv.

For en dag, en dag vil du bli fri. 


@LunaCh.

Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no

Instagram: Lunaench

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no