«Nei, jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere.»

Jeg våkner av smerter i armen kl 02.00 på natten, og reiser meg opp helt i ørska, søvnig og sliten, men armen gjør så sinnsykt vond. Jeg vet med en gang hva som venter meg da jeg kommer meg ut av sengen å triller inn på badet for å sjekke armen…..
Akkurat som sist, ett blodig bad med flere hånduker med størknet blod…… Noen ganger fult av glasskår, andre ganger ingenting å se av hva som har blitt brukt.

«Neeei, ikke nå igjen! Jeg orker faen ikke mer av dette nå!» er den første tanken som slår meg. Samtidig som jeg dessverre vet at dette er og har vært min hverdag i over ti år nå, og at dette er heller ikke siste gang jeg våkner opp slik. Ja med stygge skader på min egen kropp, helt uten å vite eller huske noe av hva som har skjedd. Jeg kjenner jeg umiddelbart blir både trist, sint, lei meg, og ikke minst: REDD. Jeg blir alltid når dette skjer, rett og slett: Livredd.
– Livredd jeg ikke skal våkne opp neste morgen…

Jeg kjenner armen er skikkelig vond, jeg ser at pysjen er igjen størknet fast ned i det åpne brede dype såret, og jeg vet at det kommer til å gjøre helvetes vondt å få av meg pysjen denne gangen også… Men jeg er så umenneskelig sliten, så trøtt av dette, og jeg orker rett og slett bare ikke forholde meg til det akkurat nå. Ikke alene, midt på natten. Jeg takler det ikke. – Så jeg lukker bare døren inn til badet og legger meg tilbake i sengen. Men det er vanskelig å sove, tankene surrer og jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Armen dunker og verker, og det er vanskelig å finne en stilling å ligge i som ikke gjør vondt. Jeg vet jeg neste dag må til legen, jeg vet jeg må igjen dra å få lappet meg sammen igjen, og jeg vet at det blir en lang dag med mulighet for å måtte dra til sykehuset på kirurgisk operasjonsal.
– Jeg gruer meg, jeg begynner å gråte der jeg ligger. Fortvilelsen tar overhånd… Skal dette vare livet ut? Vil jeg noen gang få kontroll over dissosiasjonen? Vil virkelig terapien jeg går i hjelpe til slutt, så jeg slipper våkne slik mer?  Vil vi klare dette, før det er for sent?
Jeg er redd… Søvn ble det lite av denne natten. Mye tårer og så altfor mye tankekjør. Og ensomheten er ikke til å bære denne natten..

Morgenen kommer sakte men sikkert.. Jeg skriver en tekst melding til den ene BPA-en min, hun som tidligere har sagt til meg at uansett hva, når, – så skal jeg aldri måtte dra på legevakt/sykehus/i ambulanse osv alene mer. Hun vet hvor redd jeg er for det, hvor mye vondt jeg har opplevd både på legevakt, kirurgisk, psyk opp igjennom årene, da det var lite og nesten ingen forståelse når det kommer til selvpåført skade. Hun sa jeg skulle aldri mer måtte dra alene, og jeg måtte love å gi beskjed så skulle hun følge meg.

Jeg turde skrive en tekst melding om hva som hadde hendt… Og at jeg trodde jeg måtte på legevakten. Det var en helg, og egentlig var jeg bare altfor sliten til å dra noe sted.. Kroppen var sliten etter en av mange netter med dårlig søvn, hode var slitent av alle påkjenninger den siste tiden, og jeg ville egentlig bare slippe å forholde meg til det som hadde skjedd. Selv om jeg vet at jeg må, så er det likevel tøft. Det er tøft fordi jeg har gjort dette med mine egne hender, men samtidig har jeg ikke vært tilstede. Jeg husker det ikke. Jeg vet ikke når det skjedde og jeg vet ikke hva som utløste det. Og det er like skremmende og like vondt hver eneste gang det skjer, selv hvor ofte jeg har opplevd det. Det blir ikke lettere med tiden, og det er vansekelig å godta at dette skjer..


Foto: Google.

Hun ringer meg og sier hun kommer med en gang. Hun skal bare få på seg klær og spise noe fort, så kommer hun. Jeg sier jeg kan spør noen andre, men hun nekter. «Jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere. Jeg kommer straks!»
Hun kommer innen en halv time er gått, jeg legger meg med hode i fanget hennes, ber om unnskyldning opptil flere ganger og hun svarer: «Det er ikke noe å unnskyld, du har ikke gjort noe galt». Jeg takker henne gang på gang for at hun vil hjelpe meg, selv om hun egentlig har fri og ikke skulle kommet før på kveldsvakt.

Hun bryr seg oppriktig. Hun bryr seg om at jeg skal føle meg trygg og ivaretatt. Hun har ett hjerte av gull. Og hun gjør alt som skal til for at jeg skal ha det best mulig i den vanskelige situasjonen som er.
Hun tar telefonene og vi får time på legevakten. Etter endel vente tid, hvor vi får sitte på eget venterom, kommer endelig legen og henter oss. Hun ser på såret på armen, men vurderer det slik at hun ikke kan sy det der, at det er så dypt at vi må reise på sykehuset til kirurgisk. Jeg er allerede utslitt etter natten, etter mye venting og mye spenning i kroppen, men med god støtte fra BPA-en min klarer jeg likevel finne mot og styrke nok til å ikke trygle henne om å sy det der, eller si «Nei, jeg drar hjem».
«Jeg blir med deg hele veien, jeg forlater deg ikke, jeg kjører og følger deg inn» sier hun med trygg rolig stemme, mens jeg trykker henne hardt i hånden og takker. Og jeg tenker der og da i mitt stille sinn: «Jeg er ikke alene, dette klarer jeg. Det er trygt nå. Jeg er ikke alene om dette. Vi er sammen om det.»


Vi kjører til sykehuset… Jeg er redd, redd de skal være slemme, redd for å måtte igjen oppleve å bli sydd uten bedøvelse, eller det som enda verre er: straffe meg med ord som stikker som kviver i hjerte.
Jeg er redd fordi de gamle opplevelsene gjennom mange år har satt seg så fast i beinmargen, at jeg nesten er kvalm der jeg sitter i bilen.. Men jeg vet det er trygt, det er trygt nå fordi jeg har noen med. Hele veien, som kommer til å følge meg inn og sitte hos meg og holde meg i hånden gjennom alt.

På sykehuset blir vi møtt av en snill sykepleier som tok imot papirene fra legevakten og sa vi kunne sette oss å vente på rom nr 1. – Det er fint å slippe å sitte på venterommet, det er så mye støy der både fra TV og mennesker som prater med hverandre eller i telefon. Jeg hater venterom, jeg blir så utrolig sliten av de..
Det går heldigvis ikke lang tid før kirurgen kommer inn og henter oss. Vi skal opp på kirurgisk operasjonssal, jeg kan veien utenatt, jeg har vært der altfor mange ganger før… Jeg er spent, redd, men samtidig trygg. Jeg er ikke alene, jeg er trygg når hun er med. 
Jeg legger meg på benken og drar opp genseren og hjelper med å ta av plasteret. Det blir endel diskusjon om hvorvidt de kunne sy eller hva de skulle gjøre, da det hadde gått mange timer siden hendelsen. Han spurte om han kunne få lov å ta ett bilde av armen og sende til bakvakten, for å høre hva han/hun mente, det var selvsagt greit sa jeg.
Det ble bestemt at de valgte å sy det, og turnuslegen var den som fikk prøve seg. Det var ikke noe spm denne gangen om: «Ønsker du bedøvelse eller ikke?» , de sa bare: «Nå skal vi sette godt med bedøvelse, og du må si ifra om du kjenner noe, så skal vi sette mer. Okey?» Med ett smil og en varm stemme. Det var ingen slemme kommentarer eller dårlig oppførsel, de var profesjonelle og viste meg respekt og gjorde alt etisk korrekt, slik leger skal gjøre. Jeg blir like takknemlig hver gang det skjer, da jeg har opplevd så mye vondt i helsevesenet når det kommer til selvpåført skade.
En time tok det å få sydd sammen det 15 CM lange kuttet. En time satt hun som følget meg rett ved siden av og holdt meg i den andre hånden. Trygghet, den viktigste følelsen i livet.

Takk. Takk for at du tok vare på meg da jeg trengte deg som mest. Takk for at du valgte å bruke den dyrebare tiden din for at jeg skulle føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at du ikke lot meg være alene om det, at vi var to hele veien. Takk for at du ikke forlot meg der alene. TAKK for at du holdt meg gjennom alt.

Takk, tusen hjertelig takk. ♥

  • Lunaen ♥

I’m only human..

~ When it hurts so bad that you can’t breath, 
that’s when you know you’re still alive ~


Og så kom man seg helskinnet igjennom denne natten også. Endelig morgen og lyset er begynt såvidt å skimte igjennom persiennene på stuen.. Endelig kan jeg puste igjen. Endelig kan jeg puste.  – Ja uten å måtte bli påminnet å puste. For noen ganger glemmer jeg det, jeg glemmer hvordan jeg puster. Når alt gjør så vondt i hele kroppen og hjerte slår i hundre og ti, angsten for å være alene i mørket blir helt altoppslukende og man klarer ikke lenger tenke klare tanker.

«Puuuust. Se for deg pusten i bilde. Hvordan den går inn nese/munn, ned i halsen, lunger, hjerte og ut av kroppen. Og hvordan hjerte pumper og banker i tankt med pusten.» 
Venninnen min skriver til meg, mens hun uvitende vet at jeg nå ligger å hyperventilerer på sofaen. Jeg har pusten så lenge bare ned til brystkassen, og i lengden vil det ofte medføre hyperventilering, reddselen og frykten er så sterk at jeg nesten ikke vet om jeg klarer holde ut mer. Skade, viss jeg skader meg nå får jeg ro. Skader jeg meg nå roer heeeele kroppen seg og jeg får hvile. Jeg får puste. Jeg kan legge meg å sove til imorgen.  – Jeg vet det. Jeg vet det dessverre så altfor altfor godt av erfaring. Men jeg forsøker holde ut. Og holde ut litt til. Bare litt til, ikke sant Luna,det klarer du.. En time til. Så en time til.

Jeg tør ikke legge meg i sengen, og jeg klarer nå ikke å flytte meg heller om jeg så hadde villet. Jeg klarer såvidt svare henne, bare trykker liker på ordene, slik at hun vet jeg følger med, jeg er der.
Hun fortsetter: «Kjenn etter på hvordan overkroppen/brystet hever seg ved innpust, og hev den roooooooolig mens du teller til fem. Pust inn og tell sakte til fem. Pust sakte ut og tell til fem. MANGE ganger.»

Hun visste ikke at jeg lå der og hyperventilerte, hun visste bare at jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte ikke svare, takke henne, men jeg gjorde som hun sa. Jeg pustet inn og telte til fem.. Og pustet ut mens jeg telte til fem.. Og etter mange mange mange ganger roet pusten min seg, og jeg klarte å puste normalt igjen. Jeg var utslitt, gørrsliten, og lå der bare helt lammt, og apatisk.

Så sovnet jeg ett par timer, av utmattelse.
En pause. En liten pause fra de vonde følelsene og de skremmende bildene/filmene som surrer i hode..

Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet.
Så endelig, morgen.
Sliten, utmattet, mer sliten enn da jeg la meg igår.
Ny dag, enda en ny dag… Men jeg er like hel. Jeg holdt ut. Og holdt ut. Jeg klarte det..
Stå i det vonde uten å flykte fra det.. Jeg tok ikke den lettere utveien, jeg valgte å stå i smerten.

– LunaCh – ♥

«Hvis sårene våre hadde ord, hva hadde de fortalt?»

♦ There are wounds that never show on the body,
that are deeper and more hurtful than anything that bleeds. ♦




Jeg kom tilfeldigvis over kronikken «Pasientene ingen vil hjelpe» på NRK YTRING for litt siden, skrivet av sykepleier Sarah Nazeem Eriksen. Jeg kjente umiddelbart på sinne, nei ikke bare sinne, jeg ble faktisk rasende forbanna! Men samtidig kjente jeg også på en lettelse over å ikke være alene om denne vonde erfaringen jeg gang på gang opp igjennom årene har måttet tålt, stått i, og kjempet med nebb og klør for HJELP. Samt kjenner jeg på en enorm fortvilelse, for når skal mennesker som selvskader få den hjelpen de sårt behøver når de er i krise, den hjelpen som de faktisk som alle andre mennesker fortjener og faktisk HAR krav på?! Når ble det greit å ekskludere en pasientgruppe fra å få hjelp i dette landet? 

Og når skal noen i psykisk helsevern som ikke er enige i at denne «behandlingen» av syke mennesker slutte å være så FEIGE og faktisk STÅ OPP og si at NOK ER NOK, «Jeg vil ikke være en del av denne umenneskelige oppførselen mot denne sårbare gruppen av mennesker lenger.» NÅR har noen tenk å gå inn i seg selv, og innse at systemet svikter og liv som kunne reddes går tapt!?

♦ Har du ikke lest kronikken ennå, anbefaler jeg deg å lese den HER: Pasientene ingen vil hjelpe

Jeg ble forbanna. Og jeg ER forbanna! For jeg forstod nok en gang at det IKKE har blitt det døyt bedre på disse 13 siste årene siden jeg selv først gang måtte som 15 åring få sydd mine selvpåførte skader, og det skremmer meg at vi ikke i 2017 har kommet lenger enn dette! For det er en ukulturen som befinner seg overalt i psykisk helsevern rundt denne pasientgruppen, og den MÅ tas tak i!
– Du som ansatt skal «overse pasienter som selvskader», «du skal ikke gi oppmerskomhet til slik type adferd», 
og dette er ikke kun på EN avdeling ETT sted i landet, men på så altfor altfor mange døgn-avdelinger rundt om i hele landet. Dette vet jeg av personlig erfaring fra flere steder hvor jeg selv har vært innlagt på døgn-avdelinger flere steder i landet, og fordi andre jeg kjenner som sliter med samme problematikk sier de også opplever både krenkelser, lite og ingen forståelse, og heller ingen som lærer mennesker som sliter med denne type overlevelses-mekanisme en mer konstruktiv måte å takle livet på. Man kan ikke bare forvente at en som skader seg selv bare «slutter» av seg selv. Man trenger hjelp å bli bedre av en avhengighet, men dessverre møter vi som sliter med SS mye motstand når vi ber om hjelp..

Det er ikke få ganger pasienter med symptomet (LES: SYMPTOM) selvskading blir enten:

A: Kastet ut av avdelingen om hun/han har skadet seg selv PÅ avdelingen, til tross for at grunnen for innleggelse var jo nettopp fordi fare for alvorlig selvskade var tilstede. (Ja, forstå det den som vil.)  Du blir rett og slett kastet ut av samme grunn som du kom inn for.
B: Blir kjørt fra legevakt eller sykehus i ambulanse/politibil med papirer fra lege/kirurg om at det er fare for liv og helse. Kommer frem til akutt psykiatrisk døgnenhet, samtalen med vakthavende lege er kort, og pasienten blir sendt hjem uten hjelp. (Til tross for sykehusets lege/kirurg mener døgn-opphold er livsnødvendig!) 


♦ I DON’T WANT YOU TO SAVE ME.
I WANT YOU TO STAND BY MY SIDE AS I LEARN TO SAVE MYSELF.♦

 

I kronikken står det følgende:
«Som sykepleier trodde jeg at jeg var en del av et helsevesen som tok godt vare på mennesker, enten de hadde fysiske eller psykiske behov. Det tror jeg ikke lenger. Behandlingen av selvskading skremte meg. Jeg ville vite mer. Så jeg undersøkte, og fant ut at dette ikke bare var min erfaring.
Sliter du med selvskading og er suicidal, er det ingen som vil ha deg. Du er et problem for personalet.»


Jeg har mistet helt troen på psykiatrien.
 Det sier jeg med tungt hjerte. Jeg har innsett for lenge siden at jeg aldri kommer til å bli møtt med hverken forståelse for mine utfordringer, mine symptom er for dem alltid en unnskyldning for å ikke gi meg hjelp, og min lidelse er for kompleks får jeg ofte høre. Jeg har innsett at å bli møtt med empati og medmenneskelighet er en sjeldenhet viss du er innlagt med denne type problematikk, og jeg har innsett at å be om hjelp når jeg trenger det er det ikke lenger noe poeng i, for jeg blir ikke hørt likevel.
Det jeg der imot opplever, er at mennesker UTEN utdanning, uten å være en del av dette systemet, er der imot til STOR hjelp! Når ufaglærte mennesker forstår mer enn en psykiater og psykolog med mange mange års skolegang, ja det er en temmelig absurd OG skremmende erfaring.

HUSK: Selvskading er kun ett symptom på at noe er galt, og hjelper man ikke menneske med den bakenforliggende grunnen for selvskadingen, som ofte er alvorlige traumer, vil denne destruktive adferden opprettholdes. – SÅ enkelt, men tydelig SÅ vanskelig å forstå for mennesker i helsevesenet.

– Lunaen – ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no