Takknemlig

Idag kjenner jeg kun på en ting: Takknemlighet.

Jeg har det vondt, og akkurat nå så er det ikke mye igjen av meg. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg puster, men det føles ut som om jeg kveles. Jeg er deprimert, og akkurat nå så klarer jeg ikke de enkleste hverdagstingene alene.. Men jeg føler meg takknemlig. Fordi jeg er så utrolig heldig oppi alt.
Jeg er så utrolig takknemlig for de vakre menneskene som jeg har rundt meg. Både BPA-ene mine og vennene mine. Jeg er faen så heldig, selv i alt kaoset som river i meg nå. ♥ ♥ ♥ 

Det er ikke en selvfølge at noen orker å stå i smerten sammen med deg. Så har du slike rundt deg? Ja da er du utrolig utrooolig heldig!♥
Jeg er så inderlig takknmelig for de menneskene som holder rundt meg når angsten river i meg så jeg skjelver og kaldsvetter, selv om det er vondt for de å se meg slik, så makter de å holde rundt meg i timevis – fordi de er glad i meg.
Jeg er så ufattelig heldig, som har de som trøster meg og forstår hver en bit av meg. – Ja de som virkelig lytter, selv om jeg ikke klarer se så mye lys i noe akkurat nå, – og derfor ikke er den mest positive personen å være rundt heller. Men de forstår, og de trøster.

De som holder ut når jeg kan være tverr og vanskelig, eller ett glass blir kastet i veggen i frustrasjon. Som roer meg ned og støvsuger og vasker gulvet. Som ikke blir sinte på 13 åringen, men som heller sier: «Det er bare ett glass. Jeg er bare glad DU er like hel.» – fordi de forstår hun ikke gjør det med vilje, men at hun er sliten og lei seg hun også.
Jeg er så takknemlig for de som har vært her med meg hele veien, spesielt de siste tre-fire dagene hvor livet har vært ett sant helvete. Når de har nesten gått på vakt, venner når BPA-ene skal gå. Fordi de er glad i meg, så vil de sove på sofaen for å passe på at jeg er trygg.
At jeg skal FØLE meg trygg. Tatt vare på. Fordi de mener jeg er verdt det.
Jeg er så takknemlig for de som lar meg hvile, som tvinger meg til å ligge i armene deres fordi jeg er så urolig i kroppen og hjernen spinner og jeg klarer ikke roe meg selv.
Jeg er så utrolig takknemlig for de som gjør alt for å beskytte meg, – beskytte meg mot meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for menneskene mine, ja de som elsker meg når jeg ikke lenger klarer elske meg selv.
De som liker og elsker meg, selv når jeg hater hver en del av meg selv.

Jeg er så utrolig heldig, selv hvor vondt livet føles akkurat nå.
Jeg har de fineste menneskene i hele verden rundt meg, og jeg kan ikke få takket dem nok.
For at de elsker meg, når jeg har sluttet å elske meg selv.
Takk! ♥

– Lunaen –

Sliten av å være sterk…

~ I’m exhausted from trying to be stronger than I feel. ~

Jeg er trøtt, utmattet, og redd. Jeg er sterk, joda, jeg er det- og jeg vet det. For om ikke hadde jeg ikke være i live idag. Jeg vet jeg er sterk, og jeg vet at mørket jeg er fanget i her og nå ikke vil vare evig, det vil lysne engang. For ingenting varer evig i dette livet, mørket og lyset – vi har danset sammen i alle år jeg kan huske. Jeg vet lyset vil komme tilbake, og jeg må bare holde ut, holde fast, litt til…
– Men jeg er sliten, akkurat nå. Sliten av å være sterkere enn jeg egentlig er. Og jeg er sliten av å late som.. Jeg har kastet masken nå. Og jeg lar de rundt meg få se meg, både liten og svak nå. Ligge på sofaen under teppe sammenkrøllet – å bare – være.

Det er lov å være sliten. Det er lov å være liten. Og det er lov å vise det også.
Man skal ikke måtte behøve å være sterkere enn man egentlig er alltid, for det går ikke i lengden. Masken vil til slutt slå sprekker, enten du vil eller ei. Den blir for tung å bære.. det er vondt å bære all smerte alene.
Er man nådd bunnen og depresjonen har tatt grepet i deg, da er det ikke enkelt å se lyset. Det finnes små lysstråler hver eneste dag, men de varer bare i små korte sekunder før mørket atter igjen legger seg som ett slør fremfor øynene dine igjen…

Det er lov å fortelle noen du stoler på: «Jeg har mistet håpet, igjen. Det er så mørkt nå, og jeg er så umennesklig sliten akkurat nå.»
Man skal ikke alltid måtte være den sterke, det er ikke alltid man klarer det heller.. Noen ganger må man få lov å være liten og svak. Ikke kun når man er alene..

Det er som det sies:
«People cry, not because they’re weak. It’s because they’ve been strong for too long»
– Johnny Depp –

– LunaCh – ♥

Mørkt.

«Kansje du kan høyre litt svak musikk, el lese litt, el skrive…»
Ja.. nå er kl 15.25, og de eneste gangene jeg har vært oppe av senga er når røyksuget er der eller jeg må ta medisinene som ligger på kjøkkenbenken i en dosett. Antibiotika, smertemedisin, og to tabeletter med beroligende medisin.

Det er mørkt… Og jeg ligger. Ligger å tenker. Tenker på livet og hvorfor jeg lever, når jeg ikke klarer leve. Jeg eksisterer, går kun på autopilot. Påkjenninngene de siste tiden har vært store, og jeg kjenner nå kun på utmattelse og håpløshet. Jeg har ikke mer å gå på akkurat nå.. ikke mer å gi.
Jeg går kun på sparebluss nå, har ikke krefter igjen til å kjempe. Jeg blir kalt en kriger, men akkurat nå så føler jeg at slaget er tapt. Jeg ligger nede. Reiser jeg meg nå, denne gangen og, er det kun for andre. Jeg er i alle fall en enormt sliten og utmattet kriger, med konstant dårlig samvittighet for ting jeg vet jeg faktisk ikke skal ha dårlig samvitighet for, – men likevel har.

Jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å sove. Redd for å ikke sove. Redd for å miste kontrollen og «forsvinne» igjen. Redd for å dø. Redd jeg skader meg i dissosiativ tilstand igjen uten å våkne neste morgen.
Jeg er redd for mørket. Jeg er redd for nettene. Redd, konstant. Redd morgenen aldri kommer. Nettene er lange. Ensomme. Skremmende. Redd for å våkne igjen, med store skader på kroppen.. Mest redd skader som kanskje ikke kan rettes opp igjen.
– Jeg er redd for å være alene. Alene med meg selv. Og jeg er sliten, jeg er sliten av å være redd.

Så jeg ligger her. I Sengen. Og jeg vil ikke møte andre enn BPAen jeg er trygg på. Akkurat nå, så orker jeg ikke snakke. Jeg orker ikke gjøre noe. Jeg trenger en pause. Fra livet, fra alt. For å hente krefter jeg ikke har noe igjen av. Med BPA-en trenger jeg ikke fake ett smil, jeg trenger ikke en gang smile. For hun får betalt for å være her og hjelpe meg. Jeg trenger ikke en gang å stå opp av sengen.
Og jeg vet hun forstår. For hun ser jeg er sliten, og hun holder meg. Tett inntil. Slik at hjerte mitt roer seg. Og så sovner jeg endelig… For når hun er her er jeg endelig trygg. Fire timer i døgnet er jeg trygg. De resterende 20 timene er skremmende, de er fryktelig skummle. Og jeg er redd.. Redd for de timene jeg er alene med meg selv, fordi hverken jeg eller når jeg dissosierer, har så mye mer å gå på nå..

Vi er slitne, trøtte, håpløsheten svirrer i hode og hjerte, og noen ganger kan livet kjennes umenneskelig ut å fortsette..

#Dagens tanker.

– Luna – ♥

«Nei, jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere.»

Jeg våkner av smerter i armen kl 02.00 på natten, og reiser meg opp helt i ørska, søvnig og sliten, men armen gjør så sinnsykt vond. Jeg vet med en gang hva som venter meg da jeg kommer meg ut av sengen å triller inn på badet for å sjekke armen…..
Akkurat som sist, ett blodig bad med flere hånduker med størknet blod…… Noen ganger fult av glasskår, andre ganger ingenting å se av hva som har blitt brukt.

«Neeei, ikke nå igjen! Jeg orker faen ikke mer av dette nå!» er den første tanken som slår meg. Samtidig som jeg dessverre vet at dette er og har vært min hverdag i over ti år nå, og at dette er heller ikke siste gang jeg våkner opp slik. Ja med stygge skader på min egen kropp, helt uten å vite eller huske noe av hva som har skjedd. Jeg kjenner jeg umiddelbart blir både trist, sint, lei meg, og ikke minst: REDD. Jeg blir alltid når dette skjer, rett og slett: Livredd.
– Livredd jeg ikke skal våkne opp neste morgen…

Jeg kjenner armen er skikkelig vond, jeg ser at pysjen er igjen størknet fast ned i det åpne brede dype såret, og jeg vet at det kommer til å gjøre helvetes vondt å få av meg pysjen denne gangen også… Men jeg er så umenneskelig sliten, så trøtt av dette, og jeg orker rett og slett bare ikke forholde meg til det akkurat nå. Ikke alene, midt på natten. Jeg takler det ikke. – Så jeg lukker bare døren inn til badet og legger meg tilbake i sengen. Men det er vanskelig å sove, tankene surrer og jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Armen dunker og verker, og det er vanskelig å finne en stilling å ligge i som ikke gjør vondt. Jeg vet jeg neste dag må til legen, jeg vet jeg må igjen dra å få lappet meg sammen igjen, og jeg vet at det blir en lang dag med mulighet for å måtte dra til sykehuset på kirurgisk operasjonsal.
– Jeg gruer meg, jeg begynner å gråte der jeg ligger. Fortvilelsen tar overhånd… Skal dette vare livet ut? Vil jeg noen gang få kontroll over dissosiasjonen? Vil virkelig terapien jeg går i hjelpe til slutt, så jeg slipper våkne slik mer?  Vil vi klare dette, før det er for sent?
Jeg er redd… Søvn ble det lite av denne natten. Mye tårer og så altfor mye tankekjør. Og ensomheten er ikke til å bære denne natten..

Morgenen kommer sakte men sikkert.. Jeg skriver en tekst melding til den ene BPA-en min, hun som tidligere har sagt til meg at uansett hva, når, – så skal jeg aldri måtte dra på legevakt/sykehus/i ambulanse osv alene mer. Hun vet hvor redd jeg er for det, hvor mye vondt jeg har opplevd både på legevakt, kirurgisk, psyk opp igjennom årene, da det var lite og nesten ingen forståelse når det kommer til selvpåført skade. Hun sa jeg skulle aldri mer måtte dra alene, og jeg måtte love å gi beskjed så skulle hun følge meg.

Jeg turde skrive en tekst melding om hva som hadde hendt… Og at jeg trodde jeg måtte på legevakten. Det var en helg, og egentlig var jeg bare altfor sliten til å dra noe sted.. Kroppen var sliten etter en av mange netter med dårlig søvn, hode var slitent av alle påkjenninger den siste tiden, og jeg ville egentlig bare slippe å forholde meg til det som hadde skjedd. Selv om jeg vet at jeg må, så er det likevel tøft. Det er tøft fordi jeg har gjort dette med mine egne hender, men samtidig har jeg ikke vært tilstede. Jeg husker det ikke. Jeg vet ikke når det skjedde og jeg vet ikke hva som utløste det. Og det er like skremmende og like vondt hver eneste gang det skjer, selv hvor ofte jeg har opplevd det. Det blir ikke lettere med tiden, og det er vansekelig å godta at dette skjer..


Foto: Google.

Hun ringer meg og sier hun kommer med en gang. Hun skal bare få på seg klær og spise noe fort, så kommer hun. Jeg sier jeg kan spør noen andre, men hun nekter. «Jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere. Jeg kommer straks!»
Hun kommer innen en halv time er gått, jeg legger meg med hode i fanget hennes, ber om unnskyldning opptil flere ganger og hun svarer: «Det er ikke noe å unnskyld, du har ikke gjort noe galt». Jeg takker henne gang på gang for at hun vil hjelpe meg, selv om hun egentlig har fri og ikke skulle kommet før på kveldsvakt.

Hun bryr seg oppriktig. Hun bryr seg om at jeg skal føle meg trygg og ivaretatt. Hun har ett hjerte av gull. Og hun gjør alt som skal til for at jeg skal ha det best mulig i den vanskelige situasjonen som er.
Hun tar telefonene og vi får time på legevakten. Etter endel vente tid, hvor vi får sitte på eget venterom, kommer endelig legen og henter oss. Hun ser på såret på armen, men vurderer det slik at hun ikke kan sy det der, at det er så dypt at vi må reise på sykehuset til kirurgisk. Jeg er allerede utslitt etter natten, etter mye venting og mye spenning i kroppen, men med god støtte fra BPA-en min klarer jeg likevel finne mot og styrke nok til å ikke trygle henne om å sy det der, eller si «Nei, jeg drar hjem».
«Jeg blir med deg hele veien, jeg forlater deg ikke, jeg kjører og følger deg inn» sier hun med trygg rolig stemme, mens jeg trykker henne hardt i hånden og takker. Og jeg tenker der og da i mitt stille sinn: «Jeg er ikke alene, dette klarer jeg. Det er trygt nå. Jeg er ikke alene om dette. Vi er sammen om det.»


Vi kjører til sykehuset… Jeg er redd, redd de skal være slemme, redd for å måtte igjen oppleve å bli sydd uten bedøvelse, eller det som enda verre er: straffe meg med ord som stikker som kviver i hjerte.
Jeg er redd fordi de gamle opplevelsene gjennom mange år har satt seg så fast i beinmargen, at jeg nesten er kvalm der jeg sitter i bilen.. Men jeg vet det er trygt, det er trygt nå fordi jeg har noen med. Hele veien, som kommer til å følge meg inn og sitte hos meg og holde meg i hånden gjennom alt.

På sykehuset blir vi møtt av en snill sykepleier som tok imot papirene fra legevakten og sa vi kunne sette oss å vente på rom nr 1. – Det er fint å slippe å sitte på venterommet, det er så mye støy der både fra TV og mennesker som prater med hverandre eller i telefon. Jeg hater venterom, jeg blir så utrolig sliten av de..
Det går heldigvis ikke lang tid før kirurgen kommer inn og henter oss. Vi skal opp på kirurgisk operasjonssal, jeg kan veien utenatt, jeg har vært der altfor mange ganger før… Jeg er spent, redd, men samtidig trygg. Jeg er ikke alene, jeg er trygg når hun er med. 
Jeg legger meg på benken og drar opp genseren og hjelper med å ta av plasteret. Det blir endel diskusjon om hvorvidt de kunne sy eller hva de skulle gjøre, da det hadde gått mange timer siden hendelsen. Han spurte om han kunne få lov å ta ett bilde av armen og sende til bakvakten, for å høre hva han/hun mente, det var selvsagt greit sa jeg.
Det ble bestemt at de valgte å sy det, og turnuslegen var den som fikk prøve seg. Det var ikke noe spm denne gangen om: «Ønsker du bedøvelse eller ikke?» , de sa bare: «Nå skal vi sette godt med bedøvelse, og du må si ifra om du kjenner noe, så skal vi sette mer. Okey?» Med ett smil og en varm stemme. Det var ingen slemme kommentarer eller dårlig oppførsel, de var profesjonelle og viste meg respekt og gjorde alt etisk korrekt, slik leger skal gjøre. Jeg blir like takknemlig hver gang det skjer, da jeg har opplevd så mye vondt i helsevesenet når det kommer til selvpåført skade.
En time tok det å få sydd sammen det 15 CM lange kuttet. En time satt hun som følget meg rett ved siden av og holdt meg i den andre hånden. Trygghet, den viktigste følelsen i livet.

Takk. Takk for at du tok vare på meg da jeg trengte deg som mest. Takk for at du valgte å bruke den dyrebare tiden din for at jeg skulle føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at du ikke lot meg være alene om det, at vi var to hele veien. Takk for at du ikke forlot meg der alene. TAKK for at du holdt meg gjennom alt.

Takk, tusen hjertelig takk. ♥

  • Lunaen ♥

I’m only human..

~ When it hurts so bad that you can’t breath, 
that’s when you know you’re still alive ~


Og så kom man seg helskinnet igjennom denne natten også. Endelig morgen og lyset er begynt såvidt å skimte igjennom persiennene på stuen.. Endelig kan jeg puste igjen. Endelig kan jeg puste.  – Ja uten å måtte bli påminnet å puste. For noen ganger glemmer jeg det, jeg glemmer hvordan jeg puster. Når alt gjør så vondt i hele kroppen og hjerte slår i hundre og ti, angsten for å være alene i mørket blir helt altoppslukende og man klarer ikke lenger tenke klare tanker.

«Puuuust. Se for deg pusten i bilde. Hvordan den går inn nese/munn, ned i halsen, lunger, hjerte og ut av kroppen. Og hvordan hjerte pumper og banker i tankt med pusten.» 
Venninnen min skriver til meg, mens hun uvitende vet at jeg nå ligger å hyperventilerer på sofaen. Jeg har pusten så lenge bare ned til brystkassen, og i lengden vil det ofte medføre hyperventilering, reddselen og frykten er så sterk at jeg nesten ikke vet om jeg klarer holde ut mer. Skade, viss jeg skader meg nå får jeg ro. Skader jeg meg nå roer heeeele kroppen seg og jeg får hvile. Jeg får puste. Jeg kan legge meg å sove til imorgen.  – Jeg vet det. Jeg vet det dessverre så altfor altfor godt av erfaring. Men jeg forsøker holde ut. Og holde ut litt til. Bare litt til, ikke sant Luna,det klarer du.. En time til. Så en time til.

Jeg tør ikke legge meg i sengen, og jeg klarer nå ikke å flytte meg heller om jeg så hadde villet. Jeg klarer såvidt svare henne, bare trykker liker på ordene, slik at hun vet jeg følger med, jeg er der.
Hun fortsetter: «Kjenn etter på hvordan overkroppen/brystet hever seg ved innpust, og hev den roooooooolig mens du teller til fem. Pust inn og tell sakte til fem. Pust sakte ut og tell til fem. MANGE ganger.»

Hun visste ikke at jeg lå der og hyperventilerte, hun visste bare at jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte ikke svare, takke henne, men jeg gjorde som hun sa. Jeg pustet inn og telte til fem.. Og pustet ut mens jeg telte til fem.. Og etter mange mange mange ganger roet pusten min seg, og jeg klarte å puste normalt igjen. Jeg var utslitt, gørrsliten, og lå der bare helt lammt, og apatisk.

Så sovnet jeg ett par timer, av utmattelse.
En pause. En liten pause fra de vonde følelsene og de skremmende bildene/filmene som surrer i hode..

Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet.
Så endelig, morgen.
Sliten, utmattet, mer sliten enn da jeg la meg igår.
Ny dag, enda en ny dag… Men jeg er like hel. Jeg holdt ut. Og holdt ut. Jeg klarte det..
Stå i det vonde uten å flykte fra det.. Jeg tok ikke den lettere utveien, jeg valgte å stå i smerten.

– LunaCh – ♥

Jeg er redd, jeg.


De sier: Ikke vær redd, det er trygt.
De sier: Døren er låst, da er det trygt.
De sier: Prøv å finn på noe.
Ja, de sier så mangt.

Men jeg er redd, jeg. Og jeg føler meg ikke trygg jeg.
Og jeg blir bare mer og mer redd jo mer det nærmer seg natten. Og jeg må legge meg alene.
– Men jeg vet at denne natten? Den blir tøff å holde ut. Og jeg vet det ikke blir søvn i det hele tatt.
Kroppen er for urolig. Kroppen min lever sitt eget liv, og hjernen min klarer ikke roe seg den heller, det er for mye forstyrrelser oppi der, for mye tankekaos som surrer rundt.

Det er forandringene som setter meg ut av spill. Plutselige endringer. Plutselige nye ting som skal skje.
Det ble for mye idag. Idag ble det mye. Og angsten stiger og stiger når jeg er alene med meg selv, i mørket.

De sier: Det går bra, det er ikke noe å være redd for
De sier: Prøv å sove, det er trygt
De sier: Husk å puste, pust med magen

Men jeg er fremdeles redd, jeg.. Jeg klarer ikke sove når kroppen er så urolig at jeg sitter her å vugger meg selv frem og tilbake, frem og tilbake.. Og jeg glemmer å puste, jeg glemmer å puste med magen, fordi jeg er redd, jeg.

Fordi jeg er redd.. Jeg er redd for å være alene med meg selv.

– Lunaen –

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no