20.00- 22.00…

Kl nærmer seg 20.00…
Vi sovner som regel rundt kl 22.00..

Utslitt. Utmattet av dagen. kl 20.00 går alt i stå
Stort sett hver eneste dag nå.
– Ordene, tankene, følelsene, kun ett eneste stort indre kaos

Men du går ikke, du.
Du går ikke når vi sier: «Bare gå. Vi klarer oss»

Du går ikke, når vi sier: «Du får fri, fri med betaling!»
Nei du går ikke, for du vet.
Du vet du…

Du vet at går du, er sjansen for at vi blir skadet store
Du vet at går du, knekker vi sammen i tusen biter
Du vet at går du, vil vi kanskje ikke klare denne kvelden
– Så du blir….
Du blir, du.
Til vi sovner av utmattelse i fanget ditt kl 22.00.

Slik vi alltid gjør nå..
Etter nok en lang dag
i dette livet vi ikke lenger lever,
men kun eksisterer i..

 

@LunaCh


Destiny blue – Little roots (how can I grow, when my roots go nowhere?)

Og du holder oss igjennom

Kom hjem. Kom.. – Roper hjerte mitt. Roper kroppen min.
Og sårest, «kom hjem»roper barna inni meg..

Jeg vet, jeg burde klare mer, jeg BURDE klare mer enn bare stå opp og sitte her.
Men så sier kroppen min, eller hode mitt, eller begge deler: «Stopp!»

Og så sitter jeg her.
Her jeg alltid sitter.
Lammet av PTSD-EN som når heeeeelt fra fingertuppene til lilletåa.
Den som daglig fyller hele meg med en kriblende uro på innsiden,
nesten som om det er små maur som kryper,
kryper fritt villt rundt på innsiden av meg.

Angsten, uroen, den jævla frykten!
Og du, du er den eneste, den eneste som
– som får meg til å falle til ro
Du holder kroppen min så trygt inntil deg
at jeg kan kjenne at frykten og alt det vonde gir litt mer
og enda litt mer
– slipp

Og jeg sovner trygt
– i fanget ditt
Ja slik jeg, vi, gjør hver eneste kveld

Hver eneste kveld holder du rundt oss i stillhet
– med tungt hjerte..
Og du er den som ser
At vi er utslitt av dagene
Du legger pleddet over
– den store
og den lille
kroppen vår..

I all viten at det kan være den siste gangen
du kan få holde oss..

 

@Lunach

Jeg tør ikke lenger møte deg alene..

Du har gjort meg så ufattelig vondt, så utrolig mange ganger igjennom så altfor mange år. Så mange år har jeg måttet tåle at du både kjefter meg huden full, forteller meg hvor dum og patetisk jeg er, hvor mye du ikke tåler «slike som meg», at jeg liker jo smerte (?) så jeg må jo tåle at du påfører meg enda mer. Du har skadet meg ikke bare fysisk med jevne mellomrom igjennom hele 17 år, men sårene på sjelen du har laget har satt så sterke og alvorlige spor at jeg er redd for alle som deg.

Ja alle med denne utdanning som jeg var naiv nok til å tro som liten jente kun ene og alene gikk ut på å hjelpe andre mennesker i nød. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg tro at leger kunne være de som skyver sårbare sjeler utfor stupet når de allerede står der og vakler. Som barn trodde jeg alltid du ønsket meg godt, at jeg kunne komme til deg med mine sår og mine betennelser og få omsorgsfull og lindrende hjelp, ja helt til jeg ble tennåring og skjønte at realiteten var en helt annen. Helt til jeg møtte deg med mine selvpåførte kutt. Da innså jeg at virkeligheten var mer brutal enn jeg noensinne kunne tenke meg…

Ja jeg var så naiv som barn at jeg trodde mennesker som trengte DIN hjelp, kunne komme til deg med sine vonter og problemer, og at dere ville finne gode løsninger for alle mennesker helt uavhengig av sykdom eller utfordringer, kvinne som mann, hvit som mørk, ja jeg trodde ALLE mennesker som kom inn på ditt kontor eller inn i din operasjons-sal ville få respektfull og verdig behandling. Men dessverre har jeg skjønt, erfart, opplevd og overlevd at virkeligheten er en helt annen. For du har vist meg så altfor altfor mange ganger at JEG, Luna, ikke er verdig din hjelp, at jeg er ett annenrangs-menneske i ditt syn, i ditt univers. På ditt legekontor eller i din operasjons-sal er jeg ikke en gang velkommen, selvom jeg behøver det, det viser du helt tydelig med både ordene du spytter ut av deg og med ditt avvisende og irritable kroppspråk. For der har du, etter din mening, tydelig lov til å fylle meg og mitt hode med enda mer selvhat og enda mer skam enn jeg allerede bærer i meg. Du har med din fulle rett, til og med når jeg ber deg stoppe og tårene renner nedover kinnene mine, ja til og med da har du tillatelse til å kalle meg for de mest stygge tingene du kan si til ett menneske, fordi DU har jo rett, og jeg er jo ikke verdt noenting. Jeg fortjener ikke bedre.

Det du dessverre gjør med din holdning og dine meninger som du tillater deg å utrykke med høy røst, viser meg bare at det jeg tenker om meg selv er helt korrekt. At jeg er mindre verdt enn andre mennesker. Og jeg fortjener jo smerten jeg selv påfører meg. DU har jo vist meg i hele 17 år at det jeg føler om meg selv er sant, så hvorfor skal jeg tro på, når andre sier jeg er like verdifull som andre mennesker, når til og med leger og kirurger mener det samme som meg? Nemlig at jeg er en samfunnsbelastning som koster samfunnet unødvendig med penger for å holdes i livet. Ja, jeg husker du ordrett sa disse ordene til meg mens tårene rant, og sykepleierne stod i stillhet med bøyd hode, forsøkte plastre sammen hjerte mitt med varsomme hender jeg ikke klarte ta imot idet du (endelig) forlot operasjonsalen i sinne. Og jeg husker jeg tenkte: «Der fikk jeg det bekreftet nok en gang. Det er jo sant det jeg tenker. – Jeg er bare ett ugress på denne jord.» 



Men
så er jeg en av de heldige, som har mennesker rundt meg her ute i samfunnet, som vet hvorfor jeg skader meg selv, som vet hvorfor jeg har det så vondt, som vet hva jeg har måttet tålt og opplevd i livet, som vet hvorfor jeg ikke har lært meg andre redskaper enn dette. (noe jeg jobber hardt for å lære.)💖
Men dessverre er ikke alle så heldige som meg. Ikke alle har mennesker som forteller de at de fortjener hjelp. At de er like mye verdt som deg, meg og alle andre mennesker i verden. Som forteller de at det siste de fortjener er straff, og at de IKKE er en belastning for hverken dem eller samfunnet. Jeg er heldig som har noen rundt meg som forsøker så godt det lar seg gjøre å rette opp alle mine egne, men også DINE meninger – om meg.

Dessverre tør jeg ikke lenger møte deg alene. Har jeg ingen som kan følge meg, lar jeg heller vært å oppsøke hjelp. Det kan få store konsekvenser, som kan være dødelige. – Men jeg tør rett og slett ikke dra på legevakt eller til sykehuset alene mer. Nettopp fordi jeg er redd for å møte deg.

Jeg makter det rett og slett ikke mer. Jeg tåler det ikke mer. Jeg har tålt det i 17 år, og for min del er det nok nå, nok med 17 år fulle av krenkelser, fulle av hån, psykisk og fysisk straff. Ja, jeg har fått nok jeg nå. Du har gjort meg nok vondt nå. Jeg er livredd for å møte deg som skal hjelpe meg når jeg trenger din assistanse som mest. (Det blir litt ironisk, hva? Redd for å få hjelp?) Aller helst skulle jeg ønske jeg slapp å møte deg i det hele tatt. For mennesker som deg er det siste menneske man trenger å møte når man er på sitt laveste i livet. I ett mørke og en fortvilelse du aldri kommer til å forstå dybden av. I ett sant helvete du aldri kommer til å forstå omfanget av. I ett liv jeg håper DU eller en av dine nærmeste ALDRI kommer til å måtte leve i. For absolutt ingen, INGEN mennesker på denne jord fortjener å ha det SÅ vondt i livet sitt, at de må ty til å skade sin egen kropp for å holde ut hverdagen. Det er ett liv ingen ønsker å leve i, og hadde DU forstått dette, hadde du nok behandlet oss likt som alle andre som trenger din hjelp..



Viss du bare kunne lagt fra deg gamle myter, gammel lærdom fra gamle lærebøker, bøker skrivet at mennesker som heller ikke forstod HVA SELVSKADING faktisk ER og handler om.
Viss du bare kunne FORSØKT å forstå hvorfor så mange mennesker tyr til selvskading, viss du bare kunne gjort det, så ville så mange flere fått den hjelpen de trengte hos deg. Ville ikke det vært mye bedre for begge parter, da? Eller syns du det er så hyggelig å få lov å være drittsekk inni mellom, og bruke pasienter som boksesekk?

Viss du hadde klart å legge bak deg alt du før har lært og hørt, viss du bare kunne gjort det, og være åpen for ny lærdom og fakta, så ville vi alle hatt det så mye bedre. Deg selv inkludert.
Du kunne valgt å ikke være så påståelig og aggressiv, men heller ydmyk og stille spørsmål som for eksempel:
«Hvorfor gjør du deg selv så vondt?»
«Hva er det som har gjort at du føler DETTE er det som hjelper deg?»
«Hva kan JEG gjøre for å HJELPE deg til å få det bedre, annet enn bare å sy deg sammen? Kan jeg bidra med noe?»

Jeg har lovet meg selv noen få ting i løpet av de siste årene. Og en av de tingene er at jeg kommer aldri til å gi opp kampen for rettferdighet og verdig behandling for alle mennesker i helsevesenet. 💪🏼🤜🏼 Det inkludert SELVSAGT også mennesker som gir smerteutrykk i form for destruktiv adferd. Jeg kommer ALDRI til å slutte å skrive og snakke om mine ubehagelige, vonde, traumatiske og forferdelige opplevelser i møte med «slike som deg».
Og jeg lover deg, jeg kommer ALDRI til å gi opp denne kampen! 💪🏼🤜🏼 Fordi det DU gjør er ikke rettferdig, for det du gjør er å trykke sårbare mennesker som allerede er på bunnen i livet enda lenger ned enn de allerede er. Og DET er faen ikke mye greit!


(Pic: Google.com)

Alle mennesker har rett på verdig, respektfull og omsorgsfull behandling i møte med helsevesenet. ❤

Punktum.

@LunaCh.💖

 

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Uken som gikk #7

Heihei, kjære fine leserne mine ♥

Denne uken har jeg ikke vært mye tilstedet, og det beklager jeg selvsagt. Samtidig så vet jeg også at dere forstår at det til tider kan være at man som syk (liker ikke begrepet Frisk/syk, men) må man ta sine dager ettersom hvordan formen er. Og denne uken har formen vært temmelig dårlig om jeg så kan si det slik.. Egentlig helt rævva. Utfordringene har vært mange, og ting har skjedd i privatlivet mitt som jeg ikke deler her. Jeg er åpen og ærlig, deler mye. Men ikke alt. Noen ting lar jeg vært mellom meg og mine nærmeste, og det regner jeg med at dere alle forstår. Vi alle har ett privatliv, til og med vi som blogger..

Idag startet dagen tidlig, faktisk i natt kl 02.30, – jeg klarte ikke sovne igjen. Så denne dagen blir lang. Nå har jeg jo vært oppe siden da, så føles som midt på dag for meg, hehe. Tenkte derfor å komme med «Uken som gikk» til dere, til tross for at den kan kanskje bli litt kjedelig og dyster lesing 😛 (Siden ingenting spesielt har skjedd sånn sett. Jeg har jo ikke vært utfor dør nesten.) Well, here we go anyways..

♥ Ukens høydepunkt:

Jeg har overlevd og er like hel kroppsmessig. Det er vell det jeg kommer på. Jeg er veldig takknemlig for hver morgen jeg våkner uten nye sår på kroppen, og vi har klart det denne uken også, selv hvor tøff den har vært. Det er jo noe å rope hurra for, tenker jeg 😉


(Ja, jeg vet. Jeg ser trøtt og sliten ut. Og det er jeg også, så ikke rart jeg ser slik ut 😉

♥ Ukens nedtur:

At jeg har vært mye sengeliggende grunnet vonde skuldre, armer, nakke, rygg. Var heldigvis så heldig at fysioterapeuten min var på jobb og kunne komme innom for å hjelpe meg fredag. Da teipet hun meg, som du ser på bilde, og det hjelper faktisk. Det har hjulpet enormt! Thank god! kjedelig å bare ligge å se i taket. Og for å ikke snakke om smertene som aldri gav slipp.. Det er ikke bra enda, men det er mye bedre. Og jeg fungerer nok til å holde en kopp og spise og holde telefonen mer enn fem minutter oppe. Så HURRA for den som fant opp denne fysio-teipen som stimulerer musklaturen.. TAKK! ♥

♥ Ukens opptur:

Ingen spessiell jeg klarer komme på… Hum.

♥ Ukens følelse:

Sliten.no .. Vet ikke helt hvordan forklare hvordan en psykisk utmatelse fungerer, eller oppleves.. Eller hvordan forklare at både kropp og psyke henger sammen – og man blir fysisk dårlig med endel fysiske symptom når den psykiske helsa er på dårlig.. Som søvnforstyrrelser, dårlig matlyst, mye kaldsvetting (hatt feber noen dager denne uka), hetetokter (takk gud for hårstrikk) ol. Alt i alt, sliten og utmattet..

♥ Ukens Quote:

 

Kjenner meg så altfor godt i dette «diktet» eller hva jeg skal kalle det.. Fantastisk skrivet.

♥ Ukens tanke:

«Er det ikke snart nok?»

♥ Ukens sang: Faith Marie – Antidote♥


Xoxo, L ♥

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

@LunaCh

La oss snakke om.. Ferie.

Jeg kjenner angsten krype seg godt til rette under huden min hver eneste gang jeg hører ordet: «Ferie». Jeg kan vell ikke si at hverken sommerferie, juleferie eller påskeferie for den del har så mye med meg å gjøre, – annet enn at det vil si jeg får mer angst, kjenner på mye mer uro, fryktelig mye usikkerhet og mye mer frykt.
Følelsene mine når jeg hører ordet «Ferie» gir meg hverken glede eller jubel, ikke noen planer eller reisemål i sikte. Kun overlevelse. Overlevelse er for meg alltid i «ferie-tiden» absolutt første prioritert. Nettopp fordi ferie gjør at de fleste av trygghets-personene mine forsvinner i flere uker i strekk. Flere av dem i år også på samme tid.

Jeg blir redd. Ikke bare redd, jeg blir faktisk livredd. Hvert år kommer det som kastende over meg, som om jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg blir overveldet og overasket hver eneste gang, som om jeg aldri har gått igjennom det før og ikke kan huske at de har tatt seg ferie før. Men selvsagt har jeg opplevd det, og selvsagt forstår jeg at mennesker som jobber i helsevesenet også må ha ferie og fritid. – Men det gjør det selvsagt problematisk for oss brukerne/pasientene, som da blir ofte overlatt mye mer til oss selv, og alt av rutiner i hverdagen stopper selvsagt opp. Både lege-samtaler, traume-behandling, fysio-terapi, you name it. Alt stopper opp i ferie-tiden. Når man i tillegg er i en svært dårlig periode og er ekstra sårbar etter mange store belastninger over lang tid, da føles det langt verre.. Og blir mye mer skremmende for oss som sitter igjen.

… Uten ferie.

For for mange av oss? Så er det ikke ferie, det er kun kaos og en enorm lengsel etter at hverdagen endelig skal begynne igjen. Da kan vi endelig senke skuldrene noen hakk igjen. Man kan ikke ta ferie fra sykdom og helsemessige utfordringer, det sier seg jo selv. Du blir ikke «friskere» bare fordi det er «ferie-tid» for folk flest. Mange blir dessverre dårligere i nettopp disse tidene, fordi rutinene i hverdagen er det som holder mange oppe, og er det som føles som den stabile bakkegrunnen de behøver for å fungere noenlunde. Når den forsvinner i mange uker i strekk, da er det ikke alltid like lett å sette den ene foten foran den andre. Når grunnmuren og støtte-personene plutselig er borte, da er det ikke lett å holde balansen lenger. Når det som holder deg gående er at du VET de er der når du faller. Men i ferien, hvem skal du da lene deg på når du ikke lenger klarer være i deg selv?

Ferie er for mange mennesker den verste tiden på året. Det er det også for meg. Jeg blir like redd hvert eneste år, hver eneste gang ordet dukker opp. Usikkerheten gjør meg handlingslammet. Og jeg blir mer redd jo mer det nærmer seg. En forutsigbar hverdag er det som holder meg mest mulig stabil, men nå føles det ut som om alt rakner. Og det har det gjort i lang tid, hvor det har det siste året vært ekstremt store belastninger i livet mitt.  Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde fotfeste så godt det lar seg gjøre. Men usikkerheten rundt sommeren er virkelig en ekstra belastning nå, oppå alt annet som i har skjedd og skjer i privatlivet mitt.

Gruer du deg for sommeren? Har du laget noen kriseplan viss det skulle bli for vanskelig? Jeg tenker å ha en kriseplan kanskje kunne vært en god plan. Hva gjøre i enkelte situasjoner, en liste over hvem man kan ringe viss man behøver noen å prate med, eller hjelp til noe praktisk eller hjelp til lege osv.

♦NB HUSK: Mental Helse har et døgnåpent tilbud, og du kan ringe gratis på tlf nr: 116 123.
– 24 timer i døgnet, 365 dager i året!


♦ Follow me if you want:
♥FB:Lunach.psykmagasinet.no
♥Instagram: Lunaench
♥Snapchat: Lunaench

@Lunach ♥

AMK -Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral..

Dere har alltid, ALLTID, vist meg respekt og vært profesjonelle når jeg har behøvd dere, både i møte med meg når jeg har selvskadet meg, eller jeg har vært i dissosiasjon – av alle ulike former. Dere har alltid, uten unntak, oppført dere som medmennesker og jeg har alltid, uten tvil, følt at dere ønsker å hjelpe meg, helt på lik linje som alle andre dere daglig redder livene til. ♥

Dere er den eneste instansen jeg kan si at jeg ALDRI har hatt en eneste ubehagelig opplevelse med, noe som gjør det litt enklere og kanskje pitte litt mindre skamfult når jeg må ta opp tlf og ringe 113. For dere vet, jeg skammer meg nok fra før av. Jeg har det tøft nok fra før av. 
– Av erfaringene i møte med dere, så VET jeg at dere ikke kommer til å skjelle meg ut, fortelle meg alt jeg ikke trenger å høre, nei, dere plukker meg opp med snille øyne der jeg sitter med åpne sår og blod og glasskår omringet på det kalde bakromsgulvet, oppløst i tårer og frykt. Dere plukker opp ikke bare meg fysisk med varsomme snille hender, men også hjerte mitt leger dere mer enn dere aner. Å oppleve i perioder der livet er på det tøffeste, å bli møtt med en så dyp medmennesklighet, empati, varsomhet, totalt profesjonelle rolige mennesker, det har betydd mer for meg enn dere noen gang kommer til å forstå. Ord vil aldri strekke til for hva jeg føler for deres bistand i mitt liv! 
Dere fortjener alle gode ord som finnes i verden, og jeg kan ikke få rost dere nok!

Jeg kan aldri takke dere nok for alt dere har gjort for meg når jeg har trengt deres hjelp. Jeg kan aldri forklare med ord hvor ubeskrivelig takknemlig jeg er for deres måte å håndtere hver eneste situasjon vi har stått sammen i. For det er nettopp det dere bidrar til, den roen dere beholder uansett hvordan jeg har det eller hva som har skjedd, så beholder dere roen og dere møter meg akkurat der jeg ER. Dere har aldri dømt meg for noen av mine handlinger, når jeg har vært redd har dere holdt hånden deres på min skulder og trygget meg på at dere skal ta vare på meg, at dette skal gå bra, vi har klart dette sammen før.. Og akkurat nå sitter jeg faktisk med tårer i øyene, for jeg blir så rørt over alt dere har sett og likevel vært den stødige grunnmuren jeg har behøvd der og da.
Hjerte mitt smiler når jeg tenker på alt dere har gjort for meg. Tuuusen takk, AMK, for at dere ALLTID behandler meg med verdighet, empati, forståelse, kunnskap, medmenneskelighet, og aller mest: Respekt. 
Dere har aldri dømt meg, dere har aldri sagt hverken sårende eller krenkende ord, dere er uten unntak de jeg i systemet verdsetter mest. For jeg vet at når dere, i de røde draktene, kommer hit… Så er jeg trygg. Jeg ser det kanskje ikke alltid der og da, men i ettertid er jeg alltid uendelig takknemlig.
Dere tar vare på meg når jeg ikke lenger klarer ta vare på meg selv. Og dere fortjener gullmedalje for deres glimrende arbeid! Jeg kan med hånden på hjerte si: DERE ER HELT ENESTÅENDE. OG JEG ER DERE EVIG TAKKNEMLIG!♥

TAKK, tuuuusen hjertelig takk, for alt dere har gjort og gjør for meg når jeg trenger deres hjelp og assistanse. TUSEN TAKK!♥

Med kjærlig hilsen, Luna Ch. 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no