Hva er ett liv verdt i dine øyne?

10 uker gammel, mest trolig mindre enn det også. Uønsket, dumpet, forlatt helt alene i mørket, ja mutters alene.. Hvordan tror du denne lille, ganske nyfødte skapningen, hadde det der på denne tomme parkeringsplassen? Helt alene i verden, uten hverken mat eller drikke, – uten moren sin så altfor tidlig! Nettopp fordi DU tok valget om å bare kaste han ifra deg som søppel på gata..

Ett liv..
Hva er vell ett liv verdt i dine øyne? Sitter jeg her å lurer på.. Her jeg har sittet våken i natt og våket over og passet på denne skjønne lille USKYLDIGE skapningen som heldigvis ligger trygt nå, helt helt trygt her ved siden av meg og sover.. Han er sliten, sulten og en nyskjerrig liten krabat. Stueren er han også, så han er i alle fall ingen villkatt nei. Det er nr tre nå, kattunge nr 3.. TRE uskyldige liv, som noen bare har dumpet på akkurat det samme stedet med kort tidsrom i mellom.. Så mest trolig er de alle av samme kull.


Det er for meg helt hjerteskjærende å tenke på hvordan han har hatt det de siste døgnene.. Alene i mørke, i regn, vind og kulde. Han nyser mye, ser ut til å klø i pelsen og har mest trolig øyebetennelse.. Men det er ikke så nøye med hva? For deg som dumpa han der? Det er jo bare en kattunge, ikke sant? Ikke så viktig med, eller…? For deg, er ikke dette ett levende og følende individ? Som skal behandles med omsorg og respekt? Nei, for deg er det helt tydelig i mine øyne at det ikke er annet enn ett problem du ville kvitte deg med, og du løste det på den verst tenkelige måten.
Alternativer finnes om du ikke har anledning til å beholdet dyret, og DETTE?Det er IKKE ett av dem!

Jeg forstår bare IKKE hvordan dere som gjør slike grusomme handlinger klarer å leve med dere selv. Jeg sier dere, for dere er mange som gjør dette, over hele landet blir dyr kastet som søppel på søppeldynga, og da særlig i ferie-tider. For når det er ferie-tid er det fryktelig ubeleielig plutselig å ha ett dyr, ikke sant..? Har dere tatt på dere ansvaret for ett dyr, vær for svarte deres ansvar bevisst sier bare jeg! At dere har samvittighet til å bare «kvitte deg med» det, for så å kjører hjem igjen, altså, hvordan klarer dere det? Hvordan har man hjerte til å gjøre noe sånt? Klarer dere virkelig gjøre dette med god samvittighet?! Dumpe ett helt uskyldig vesen, ett LIV i grøfta, som om dette livet ikke betyr noenting!? Ikke har noen verdi?

En kattunge, som absolutt ikke valgte selv å bli født inn i denne verden, som langt ifra valgte at DU ikke har kastrert katten din, og så langt ifra valgte å komme til akkurat DEG. (Det tror jeg nok ingen katt eller dyr ville valgt, når dette er det du velger å gjøre med det…)

– For vi alle har valg. Vi tar alle valg hele tiden, noen små og noen store, hver eneste dag. Men dette valget, om å bare dumpe fra seg dyr fordi de ikke passer inn i DIN hverdag, ja det må jeg si er ett av de styggeste og mest egosentriske valgene noen kan ta. Jeg blir regelrett kvalm av det! Har du skaffet deg ett kjæledyr, ja da må du for pokker meg også ta ansvar for det! Kastrer katten din om du ikke ønsker kattunger, så enkelt er det!

DYR er ikke en «bruk å kast» – gjenstand!

@Lunach

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som «takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er»
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
«Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..»

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
«Jeg fortjener ikke hjelp..»

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, «Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna» sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne «forbedringen» de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det «Verdensdag for selvmordsforebygging». En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Verdensdag for Selvmordsforebygging. #Mittlys

World Suicide Prevention Day

10 september 2018

"Vis at du ser. 
Vis at du lytter. 
Vis at du bryr deg."
♥

Tre gode grunnverdier og en leveregle, tenker jeg om de tre små, men viktige, setningene som i år står i sentrum hos markeringen av Verdensdagen for selvmordsforebygging. Dette er en dag jeg personlig mener får altfor liten oppmerksomhet, i forhold til hvor mange dette rammer. Bare her i Norge tar over 600 mennesker livet sitt ÅRLIG. Det sitter da igjen en familie i dyp sorg, foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner, naboer. Selvmord er ikke ene og alene en personlig tragedie som rammer den enkelte og dens familie, det rammer ett helt samfunn!

614 lys blir tent imorgen på Jernbanetorget i Oslo, for alle de 614 menneskene som tok livet sitt i 2016, det siste registrerte antall selvmord i Norge.
Lysene skal brenne for alle de som har tatt sitt eget liv, for de etterlatte, men også for å vise omtanke, varme og støtte til mennesker som går med selvmordstanker – den dag idag.
– De som fremdeles har en sjanse til å LEVE. De menneskene vi, og jeg sier VI, har muligheten å redde livet til. Ved å gjøre livet deres litt enklere å holde ut når de er i sitt dypeste mørke, ved å strekke ut en hånd, lytte til dem viss de ønsker å fortelle, ved å vise at noen bryr seg.

Jeg har selv mistet to venner i selvmord, og jeg har selv forsøkt opptil flere ganger å avslutte mitt eget liv. Jeg har vært vitne til flere selvmordsforsøk på akutt avdelinger, og jeg har pratet flere ifra å gjennomføre selvmordsplanene sine. Jeg har ringt både 112 og 113 for å redde liv, og jeg har selv stått på en bro, og jeg har selv hoppet fra den.
Jeg vet at det ikke er ett enkelt valg, når du velger livet bort. Jeg vet hvor dyp den smerten er, og jeg ønsker ingen å måtte ha det så inderlig vondt at de føler livet ikke lenger er til å holde ut. 
Så i morgen kl 20.00 kommer jeg til å tenne ett lys, for de som ikke lenger er blant oss, for de som sitter igjen uten deres kjære, for de som sliter med selvmorstanker og deres pårørende. #Mittlys – Og det håper jeg du også vil gjøre! ♥

Våg å bry deg!

Kjærlighet og lys fra Luna♥

Trenger du hjelp?
Akutt selvmordsfare: 113

Kirkens SOS: 22 40 00 40 (Tilgjengelig 24/7!)
Mental Helse: 116 123 (Tilgjengelig 24/7!)

Mareritt. De jævla mareritta..

Jeg bråvåkner, livredd, i det jeg reiser meg opp i sengen og hiver etter pusten! Det kribler ubehagelig i hele kroppen min og jeg har frysninger nedover ryggraden. Mareritt. De jævla mareritta..
Forsøker fokusere på pusten mens jeg tørker bort svetten som siler fra pannen og nedover ansiktet mitt..
«Pust, Luna. Pust. Det går fint, det var bare en drøm. Du er trygg nå. Du er trygg nå, Luna.» Sier jeg til meg selv, gang på gang. Igjen og igjen.. Høyt og tydelig, mens jeg fokuserer på pusten, som jeg har lært av terapeuten min.

Hele meg, er igjen, for tredje gang i natt, gjennomvåt av svette. Igjen må jeg stå opp i nattemørket, sette de bare bena mine på det kalde soveromsgulvet.. Trøtt og sliten går jeg med tunge skritt inn på badet igjen, kler av meg alt jeg har på meg av tøy og tar på nytt undertøy og ny pysjamas.
Igjen, må jeg være oppe alene i dette mørke, med denne ekstreme angsten som sitter i hver en celle og hvert ett ben jeg har i kroppen. I alt fra 30-60 minutter må jeg holde meg våken for å roe ned kroppen min som nå igjen, er i totalt alarmberedskap. Med en puls på godt over 100 og bilder i hode som kun kan «fjernes» for en kort tid ved hjelp av å skumlese rosablogger og se disney-filmsnutter på youtube…

Mareritt. Igjen. De jævla mareritta.

Så var vi her igjen, i enda en periode hvor nettene er mer skremmende for meg enn den verste skrekkfilmen jeg noensinne har sett i mitt liv. Og jeg har sett mange, tro meg. I tennårene så vi vell stort sett ikke annet, tøffe som vi skulle være, men med putene klare i hendene for å unngå de verste scenene.
– Men dette er likevel langt verre enn en film, disse marerittene som forstyrrer søvnen og nettene mine. For jeg kan ikke velge, og jeg kan ikke unngå dem. Jeg kan ikke ta en pute fremfor ansiktet mitt for å skjerme meg selv, for marerittene kan jeg ikke styre. De kan ikke kontrolleres. De kan ikke slås av, eller gjemmes bort. De er dessverre også gjenkjennbare, noe som gjør det så mye mer angstfylt og skremmende. Det er det samme hver bidige natt, gjerne flere ganger pr natt også.. Og jeg bråvåkner hver gang i ett angsthelvete, på samme «tidspunkt» og «sted» i drømmen.
Jeg ser ingen ansikt, for det er mørkt og jeg ligger i sengen, skyggen av ett menneske som griper tak i meg og holder meg fast. Jeg skriker for full hals, – så våkner jeg. Samme sted, samme tid. Samme hyl, om og om igjen..
– 
Drømmene hvor jeg gjennopplever minner fra fortiden, traumer jeg mer enn for alt i denne verden skulle ønske jeg bare kunne glemme, få fjernet helt bort fra hode mitt. Ja, fra denne hardisken som hjernen vår faktisk er. Den som lagrer alt av opplevelser i livet, gode som vonde, og som ofte blir hentet frem når vi sover.. Men det er ikke bare gode minner som lagres og vi drømmer om, det er dessverre for mange ofte minner som man for alt i verden skulle ønske man bare kunne legge bak seg og glemme.

Mareritt. De jævla mareritta. De som stjeler ifra meg nattesøvnen og som gjør at jeg våkner like sliten, om ikke mer, som da jeg la meg kvelden før. Som gjør at jeg må oppleve mitt største mareritt gang på gang på gang, uten å kunne stoppe det. Uten å kunne slå det av eller fjerne det. Det eneste jeg kan gjøre, er å puste. Huske å puste, minne meg selv på at jeg er trygg, være «her og nå», minne meg selv på at det er år 2018 nå og at jeg er trygg, helt helt trygg..

@LunaCh♥

Tur til vakre flø

Hei dere! 🙂 God formiddag! 🙂
Da er vi kommet til fredag igjen, enda en uke er gått og høsten har endelig meldt sin ankomst for fullt. Som dere kanskje har fått med dere er høsten min absolutt favoritt årstid. 😀

Som dere allerede nok vet, så går jeg til terapeut en gang i uken. Der snakket vi for noen uker siden om noe jeg virkelig har følt mye på den siste tiden. Nemlig at jeg ikke gjør noen ting. Jeg bare sitter her, i denne leiligheten og – ja, det er det jeg gjør. Ingen inntrykk av noe slag, og det har begynt å virkelig tære på helsa kjenner jeg. Dagene blir lett ensformige, føles fryktelig meningsløse og uten noe som helst innhold. Angsten har satt en stopper for absolutt alt, og det er virkelig på tide å leve litt igjen. Det å bare sitte her, som jeg har gjort i ett år nå, er virkelig ikke bra for hverken den fysiske eller psykiske helsen.
Vi avtalte at EN gang i uken (minst) skal jeg UT. Og jeg skal ut på tur i NATUREN, ikke i gågata lissom. Det er bra både for opptreningen av balanse og styrke i beina, og det er bra for den mentale helsen,demper angsten og herreguuuud, så mye vakre sanseintrykk naturen har å by på!!
Bare SE dette da, det ER så vakkert at man kan nesten begynne å gråte!

Flø er virkelig min aller aller fineste destinasjon.. Elsk!

Jeg merker at jeg virkelig har godt av det. Og jeg merker allerede etter bare TRE UKER hvor jeg og en av trygghets-personene mine har vært på tur, at den dagen jeg virkelig kjenner jeg GLEDER meg oppriktig til i uken? Det er denne. Tur dagen. – Den dagen vi tar på oss turklærne og setter oss i bilen, kjører bort fra alle hus og alt som jeg finner «skummelt» og «truende».. Bare bilturen er nok til at jeg kjenner det kribler i magen, det er så deilig å bare komme seg ut å SE noe annet.. Noe annet enn disse fire veggene.

Som terapeuten sa, så er det viktig at jeg skal føle meg trygg. Så er du også en som sliter med veldig sterk angst, komplex PTSD eller annet som gjør at du isolerer deg? Kom deg ett godt stykke bort, kom deg vekk fra alt som evt kan trigge angsten og flash, kom deg bort fra kjente hus, fra veier du har gått med tung bagasje på ryggen, bort fra mennesker, ja kom deg på avstand og UT. Du skal føle deg trygg på at HER på denne stien, eller på denne stranden, denne fjelltoppen eller i akkurat denne fjøra- ja her kan du bare senke skuldrene og slippe alt som tynger deg, og nyte.
– Lyden av sjøen som slår mot steinene, duskregnet som faller fra åpen himmel, trærne som omringer deg på stien, ja du skal føle deg trygg på at her kan du bare være.

(Tuuusen hjertelig takk for nok en fin tur, M!) ♥

Xoxo, Luna♥

FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige «anonym» skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: «Kjære lege på legevakten« Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): «Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!» – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte «behandlingen», til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige «behandlingen» dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no