Hverdag, og bare ett lite «hei» fra meg♥

Hey you gyes! ♥ ♥ ♥
Så, hvordan er det med dere om dagen? ♥ Håper dere har det så bra som dere kan ha det..Vet livet ikke er lett, det er ikke så greit her om dagen som dere har skjønt. MEN heldigvis, viss man leter nøye etter så ser man noen lysglimt i mørket inni mellom.. Ikke like lett alltid, men de er der. – Små små gleder i hverdagen, uansett hvor tøff den er.. Har vært mye mørke innlegg her nå, kanskje ikke så rart siden jeg famler rundt i mørket – depresjon er ikke å kødde med. Så det blir litt slik, da. – Men.. Kan jo legge til noen bilder av fine ting, så blir det litt lysere her inne for en gangs skyld denne uken.. 😎🙃🙃

Ser dere forresten flasken over her? Er den ikke kuuul!!? Jeg bare ELSKER slike ting som ikke alle andre har. 😉 Elsker flaskene!! Perfekt til brus, for holder jo mye lenger på kullsyren når det er lokk på! ♥ Jeg kjøpte dem på Clas Ohlson i forrige uke, (tror jeg det var).. Og har brukt dem hver eneste dag siden! ♥ 😀
– Link finner du HER forresten
: Glassflasker med sugerør♥
(Og vær så god, gratis reklame til dere Clas! 😉 ♥ 😉 (Lol) 😂😇



SoloSuper ♥

Her er forresten min veranda. ♥ Trives meget godt med fargene, og desse fargene er ÅRET RUNDT. Både høst, jul, vinter etc. Jeg er ikke en som bytter ut etter årstid, ikke at det er noe galt i det, men jeg liker og trives med pastell farger og særlig rosa og turkis.💖😃 Så jeg holder meg til det, året rundt 😉 – Det viktigste er at man trives i hjemmet sitt, har de tingene og fargene rundt seg som gjør enn glad og at man føler seg «hjemme».💕😘 Jeg gir blanke F i hva som er «In», det betyr ingenting i mitt liv. Jeg kjøper det jeg liker, jeg.. ♥


I helgen, vell, nå er det helg igjen 🙄Det føles ut som det kun finnes mandager og fredager fant jeg og BPA-en min ut her for noen dager siden. Og jaggu meg er det pokker meg ikke fredag igjen. – Det er faktisk bare mandager og fredager i mitt liv nå. Hum..
– Vell, sist fredag prøvde jeg for første gang en vegetariansk «snitsel». Den var RÅ god! ♥ Absolutt å anbefale for de av dere som prøver å kutte ned på kjøtt eller ikke spiser kjøtt. Den er SUPER nice! 😀 elsker når det er sprøstekt, veldig godt med brokkoli og masse løk til. (elsker løk!). 🙌🏻🙌🏻💖💖

Idag, fredag ja.. Har jeg og BPA-en min planlagt å lage PIZZA sammen! 😍 ♥ Det er sååå hyggelig å lage mat sammen, og hun er bare  dyktig med matlaging også, så da er det liksom ekstra gøy! Spesielt siden jeg ikke kan en dritt, og hun har en usedvanlig stor dose med tålmodighet når det kommer til halv-senile-Luna. Jeg har mye å lære av den dama, for å si det slik! 😉 😇😇
– Hun er forresten noe av det fineste på jord, bare så det er sagt. ❤️🙏🏻😍  Mange av innleggene jeg har skrivet her er faktisk om henne, og vår relasjon. Uten at det er skrivet…. Omsorgen hennes er uendelig stor, og jeg føler meg så ufattelig heldig som har henne ved min side. Hun har ett hjerterom større enn de fleste, og en kjærlighet som leger mer enn medisiner noen gang kan gjøre med ett menneske.. ❤️🤗😍 Jeg er så heldig! 😍😍😍🙏🏻 ♥ (Og blitt sabla flink til å plukke ut de fineste hjertene i mengden av folk) ♥ ♥ ♥ 😇

Her er forresten ett morgen bilde av meg. 😎😅 Nå skal jeg sparkle tryne mitt, og se om jeg får til å starte dagen på ett vis. Prøver så godt jeg kan! Og mer enn det kan man heller ikke gjøre.

Så husk husk det alle sammen: Så lenge du gjør ditt beste? JA da er det godt nok! 👏👏❤️

Masse varme, lys og kjærlighet fra Lunaen!
Xoxo, L💕

Ta vare!🙏🏻❤️

Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. «Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å «holde ut»?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten «livet» i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over «fremgangen» min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne «FREMGANGEN».  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å «holde ut» enda ett døgn i «Recovery». Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke «forsvinne» og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun «å holde ut» livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Når tilbakefall skjer.. #RecoveryJourney

Jeg kan sitte her resten av dagen å hate på meg selv. Jeg kan sitte her å trykke meg selv enda lenger ned enn jeg allerede er. Jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor jævelig dumt det var det jeg gjorde igår, og jeg kan dømme meg selv opp og ned i mente fordi jeg ikke er sterkere enn jeg er.
Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor dum og patetisk jeg som menneske er, hvor ubrukelig og udugelig jeg er og alltid vil være. Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor mye jeg hater meg selv og at alle andre burde gjøre det også. Jeg kan sitte her å dyrke mitt eget selvhat og hate på min eksistens som aldri burde ha forekommet.
– Og en ting kan jeg love deg, dette er jeg blitt ekspert i. Jeg har mange mange års erfaring med dette, og hadde det vært en gullmedalje å få for dette, ja så skal jeg love deg at jeg hadde stått fremst i rekken for å motta prisen.

Men. Det kommer ett MEN her nå.
For hva hjelper det egentlig? Å sitte en hel dag å «hate på seg selv». Gjør det meg noe bedre? Gjør det at tilbakefallet jeg hadde unngjort? Ikke det nei? Blir jeg sterkere enn jeg selv er, av å dømme meg selv så strengt som jeg alltid, alltid gjør, etter tilbakefall? Ikke det nei?  

Nei. Så da har jeg valgetJeg kan fortsette å sitte her resten av dagen å hate på meg selv, (noe jeg forsåvidt har gjort siden jeg våknet idag tidlig). Jeg kan sitte her å kaste bort verdifull tid, energi og krefter på det, eller så kan jeg si til meg selv det jeg ville sagt og har sagt til andre i slike tilfeller: «Ja, så hadde du ett tilbakefall. Ja så skjedde det du hver eneste dag kjemper imot. Du gjorde så godt du kunne, og mer enn det kan ingen gjøre. Du er her, du puster, du er i live. Det er det viktigste. Igår var igår, idag er idag. Se fremover. Løft hode. Pust. Give yourself a break. Du gjør så godt du kan!»

Jeg tror jeg resten av dagen vil velge det siste.

– Jeg er bare ett menneske, jeg som alle andre. Vi alle faller og snubler inni mellom, det er en del av det å være menneske. Ingen er feilfri. Ikke du, ikke jeg. Og det er en del av Recovery-prossessen. Recovery går ikke bare rett opp. Det er en berg og dal bane, noen ganger er vi oppe og noen ganger nede.
Jeg er ikke superwoman og jeg kan ikke klare alt – hele tiden. Og jeg kan ikke kreve mer av meg selv enn jeg gjør av andre. Jeg er bare ett menneske, jeg også.
Jeg er ikke sterk hele tiden, jeg heller. Vi alle tråkker feil inni mellom, vi alle snubler og faller litt. Men det er hva vi gjør etter fallet som definerer hvem vi er.
– Og det jeg alltid gjør, ALLTID! Det er nemlig å reise meg igjen. Så lenge vi reiser oss igjen, børster av oss støvet fra knærne og ser opp og frem, så er vi kommet en lang vei. For tilbakefall hender, men det betyr ikke at du er tilbake til start. Du tapte EN kamp, tenk heller på alle de du har vunnet de siste ukene/mndene?! Hvor mange er ikke DET, i forhold til ETT tap? Give yourself a break, du gjør så godt du kan, og mer enn det kan ingen, ikke en gang du, kreve av deg selv. Det er nok av dem som dømmer deg allerede, så ikke vær så streng mot deg selv. Det er nok av dem som allerede er det for (mot) deg. Det vil alltid være andre som setter seg til dommer i andres liv.

Løft hode. Se deg ikke tilbake. Igår var igår, dagen idag er idag. Klapp deg selv på skulderen og tenk på alt du har klart i det siste, ikke bare det ene feilsteget. Klarer du det, ja da har du kommet en lang vei i Recovery.

Vi er alle bare mennesker. Ikke vær for hard mot deg selv.
#Staystrong, #Holdon.
Og aldri glem: I believe in you! Yes, YOU! ♥


@Lunach

Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er «glad og imøtekommende» når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være «fake», eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare «legge seg inn» som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. «Det er jo bare å spise, om så bare litt« eller «Det er viktig du gjør sånn og sånn» Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig «sett». Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

Anerkjenn følelsene mine, ikke prøv å «fiks» noe.

Dette har jeg og en av mine aller nærmeste snakket en del om i det siste. Dette med at alle skal hele tiden forsøke å «fikse» det, når du forteller noe trist, eller du ER trist. Ja da skal de hele tiden forsøke å oppmuntre deg, si ting som «Det blir bedre med tiden» «Ikke tenk mer på dette nå, skal vi finne på noe gøy? Ut å spise eller noe? Det kunne gjort deg godt nå!»

Altså, nei. Nei nei nei! Det jeg trenger, det jeg trenger AKKURAT nå? Det er å få lov å være trist. Få lov å kjenne på det. SAMMEN med deg. Ikke kom med dette: «Tenk positivt» greiene nå, dette «Det blir så mye bedre om du bare ser litt annerledes på det!» Jeg VIL ikke tenke positivt AKKURAT nå, om akkurat dette, jeg VIL ikke tenke på noe annet. Jeg BEHØVER å få lov å være trist og få lov å sørge akkurat nå, det hjelper meg å lege sårene så godt som det lar seg gjøre, skjønner du. Jeg trenger å få lov å føle på det, få lov å snakke om og sette ord på det, og jeg trenger å få lov å gråte. Jeg trenger at du bare er sammen med meg, ikke for å muntre meg opp eller fikse noe, bare vær sammen med meg.. Kan du vær så snill bare la meg få lov til det, sammen med deg?
Du kan si noe som gjør at jeg vet du forstår meg, heller. Noe som: «Jeg skjønner at det må være veldig, veldig vondt for deg.» Eller at du bare er stille – sammen med meg. Jeg trenger at du lytter til meg og at du anerkjenner følelsene mine.

Hvorfor er det så ofte slik?
At vi hele tiden i dette samfunnet skal kun vise den glade, optimistiske, positive siden av oss selv. Når vi smiler, ler, koser oss. ALLE følelser er like viktige, det inkluderer også å være trist, sint, redd etc. Og vi alle er jo det inni mellom! Hvorfor er ikke disse følelsene like akseptert?
– Vi har alle dette enorme følelses-spekteret av en grunn, men vi skal sammen med andre kun vise de som enkelte har en formening om er ene og alene kun «de positive følelsene». Men det er jo også positivt å være redd inni mellom? Det er en god grunn for at denne følelsen oppstår også. Den kan redde liv! Den følelsen gjør at vi beskytter oss selv. Og det er viktig å kjenne på sinne også når en situasjon oppstår som gjør deg sint, eller tristhet når noe er trist. Noen ting er jo bare trist, som f.eks. flyktningkrisen som har pågått i flere år nå. Skal vi være glade når vi snakker om den også? Når spedbarn drukner på havet? Eller når kystvakten stikker hull i båten deres så de synker midt på det store havet og ikke har mulighet å overleve, skal vi tenke positivt og smile da også? Det var å sette ting på spissen, men det er jo nesten slik blitt de siste årene… Svaret er selvsagt: NEI, vi skal bli sinte! Og vi skal bli triste! – Og det er helt på sin plass! Og hva med alle som blir misbrukt, når vi tenker på alt vi ser i media om overgrep av barn, mishandling av dyr og æres-drap.. Vi HAR dette følelses-spekteret av en grunn, og la oss for guds skyld få lov til å bruke det uten å bli oppfattet som negative, sutrete eller klagete.

Vi har alle gode dager, men vi alle har også dårligere dager. Og det er HELT i orden, og HELT normalt. Husk det! ALLE følelser er lov og riktig å kjenne på. 
Ikke prøv å fiks, prøv heller å lytt og anerkjenn. 

@Lunach ♥ 

Music, my lifesaver. #Indrekaos

Er det ikke rart, at musikk kan bety så utrolig mye i hverdagen? At andre «ukjente» stemmer, og andres ord, kan fortelle AKKURAT hvordan du føler deg, hvordan du har det inni deg? Ja ting du selv ikke klarer sette ord på? Det finnes, utrolig nok, alltid en sang som kan forklare AKKURAT det du selv ikke klarer si. – Slik har jeg det ofte, ironisk nok siden jeg skriver blogg og setter ord på mye. Men noen ting er vanskeligere å si, dele, sette ord på, ja selv for meg.

Og noen ting deler jeg ikke. Ikke med noen. Noen ganger føler jeg f.eks. at: «Dette burde jeg jo ha kommet over nå» eller «Dette er ikke så viktig å dele..» Men det kan også være en vond følelse som gjør at jeg holder det inni meg.. Den følelsen jeg vet mange av dere leserne mine også har kjent på og kjenner inni mellom.. Den følelsen som sier: «Det er ingen som kan forstå hvordan det er uansett..»

DET er det vondeste syns jeg, den ensomheten som følger med den tanken og følelsen. Det kan være fryktelig vanskelig å sette ord på det som skjer inni enn, ja det som ingen andre hverken kjenner, ser eller hører, – men som du selv kjenner, ser og hører. – Det å forklare det, er nærmest umulig noen ganger.
Inni mellom setter jeg på en sang i håp om at den som sitter med meg «tar hintet» …. HAHA! Men ja, jeg gjør det inni mellom. For jeg finner alltid sanger jeg kjenner meg igjen i, og tenker: «Åååå, akkurat SÅNN har jeg det nå!»

Det er slitsomt, psykisk utmattende og fryktelig vanskelig å konsentrere seg i samtaler med andre når alt er kaotisk inni enn, enten det er flashbacks, tankekaos eller stemmer som blir for høytlytte. 
Noen ganger klarer jeg ikke høre hva den som sitter sammen med meg sier, fordi det er for mye støy innvendig. Jeg vet mange andre også har opplevd og opplever det, at det blir som om alt annet forsvinner, tåkelagt på en måte. Jeg bare stirre tomt i luften, det kan se ut som om det er helt fredfult. Men det er ikke fredfult eller stille for meg, nei så langt der ifra.

«Hører du? Luna??»
«Hæ? Nei, beklager… Hva sa du igjen?»
(Jeg hørte ikke. For stemmene og jeg kranglet om mat, om selvskade, og jeg prøver å ha to samtaler på en gang og er nå – utslitt og klarer ikke henge med mer.)

– Slik er det. Med stemme høring. Synsforstyrrelser. Indre kaos av sterke emosjoner. – Det følger med så mye ensomhet, skam, ikke minst frykt, en enorm redsel. Stemmer som krever umenneskelige krav, fæle befalinger, mye skriking og roping, urimelige og skremmende trusler, – døgnet rundt.. Og jeg vet, jeg må lære meg å leve MED de, og jobbe med å få de mer som «bakgrunns-støy». Det er i alle fall det jeg har blitt fortalt opp igjennom årene. Og gjett om jeg forsøker, men det er likevel tøft og vanskelig i perioder der du oppriktig tror på alt som blir deg fortalt og sagt. Det er helst de periodene som nå, når jeg er fryktelig sliten og utmattet fra før av. Da har jeg jo natrurlig nok lite og mindre mottstands-krefter.

♦ Men det som hjelper meg i hverdagen når jeg er alene, det er musikk. Det er absolutt my lifesaver!! Tror oppriktig og helt ærlig jeg hadde tørnet for lenge siden hadde det ikke vært for musikk. HØY musikk! Så viss du sliter med noe av det samme som meg, særlig da plagsomme stemmer, – sett på høy musikk, gjerne på øretelefoner. Det kan virkelig hjelpe å overdøyve bråket! Just a little tip fra meg til deg. ♥
Og har du også vansker noen ganger for å forklare hvordan du har det.. Det finnes alltid, alltid en sang du kan sette på. Jeg føler meg alltid da litt mindre alene om å ha det på akkurat den måten, siden noen andre tydelig har kjent på det samme, – siden det allerede er en sang om det. ♥

@Lunach ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no