Valg..

Valg.. Har vi alltid valg…? Noen ganger føles det ut som om jeg ikke har valg i situasjoner, men sett uten ifra så har man alltid valg. Og jeg vet at det ER det. – Men det føles likevel ikke ut som valg… om du forstår.
Det finnes valg man ikke ønsker å måtte ta, men man blir presset til å ta av livet selv. Valg man må ta for å overleve, rett og slett. Valg som er så vanskelig, så tøffe, så såre og vonde at de er umulige å ta nærmest, men likevel – så må man ta dem. Og stå for dem.

Det er valg jeg føler jeg kveles av. Valg jeg skulle for alt i verden ønske jeg aldri måtte ta, og jeg skulle ønske ingen her i verden måtte. Valg som er så vonde at man ikke vet om man klarer stå i dem i lengden, valg som skjærer så dypt i hjerteroten at man ikke vet om man overlever uansett hvilken vei man velger, for begge føles ut som om det tar sakte men sikkert livet av deg.
Det finnes valg, som ingen skulle måtte ta, men likevel har livet ført slik med deg at du har ingen valg i å velge. Du må ta det, og du må stå i det.

Valg. Valg er ikke alltid valg. Det er noen valg som er i nærheten av å være uutholdelige. Og følelsen av å bli kvelt for hver gang man må velge dette valget, noen ganger opptil flere ganger om dagen, det knuser hjerte i tusen biter hver gang. Og noen ganger vet jeg ikke lenger om det er verdt det.
Noen kvelder er uutholdelige. Noen kvelder tenker jeg at valg jeg har tatt gjør mer vondt enn smerten ved å gå den andre veien hadde gjort.
For hvordan velge når begge utfall av valget gjør at du skjærer deg på glasskår, hver eneste dag?
Hvilken vei er best å gå, når begge to fører til ett stup? 


Noen ganger er valgene du må ta, så nær som umulig å forholde seg til. 
Noen ganger er valgene du vet er riktige, likevel de som er med på å dra deg ned.. Er det verdt det? Likeså om du hadde valgt det stikk motsatte. Begge veier fører til – den samme intense smerten som knuser hjerte ditt litt mer og mer for hver eneste dag som går..


Noen valg er umulig for andre å forstå. Noen valg må du stå i alene. Du kan rådføere deg, du kan lytte på anbefalinger og råd. Men du står likevel ensom i det – for kun DU føler smerten. Andre kan kun forestille seg smerten du går igjennom, men de kan aldri riktig forstå.. Valg. Ikke alle valg er valg. Noen valg må tas, om man vil eller ei. Og selv om man har valgt det selv, minsker ikke det smerten du hver dag går igjennom..

@LunaCh

Følelses-nummen og apatisk

Some days are just harder than others… Og noen dager har jeg bare lyst å grave meg selv ned i hagen levende-død. Akkurat den følelsen er vell den jeg sitter igjen med idag, blant annet mange andre uutholdelige følelser jeg har dempet ved å «forsvinne» til å bli nummen så jeg faktisk ikke kjenner noenting lenger.



Ett menneske er jo full av forskjellige følelser, en hel masse. Men jeg sitter her nå, helt apatisk, nummen, uten ett smil igjen å gi, eller en tåre igjen å gråte. Jeg er bare «her», samtidig ikke. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg bare, sitter her. Uttrykksløs, klarer ikke smile, har gråte fra meg. Så hva er igjen da. . . Ett menneske uten følelser og uten hjerte. 

Og jeg vet at å dissosiere er ok inni mellom. Det er lov å ta en pause inni mellom sa en psykiater en gang. Når noe blir for vondt, så vondt at du ikke holder ut – så er det lov å ta en pause. Ikke at jeg velger å «stenge av», jeg velger ikke å bli følelses-nummen og apatisk, men jeg blir det, det går på en måte en automatikk i det. Det er en forsvarmkanisme som bare «slår seg på». Og jeg blir likgyldig, det er som ett skjold som beskytter meg mot all smerte som river på innsiden, skjoldet legger lokk på alt, ja ikke ene og alene de vonde følelsene, men også de gode følelsene. Alt. Alt er stengt av. 

Du kunne kalt meg de styggeste og fæleste ting akkurat nå, i disse stundene jeg dissosierer på denne måten, og ingenting av det du hadde sagt ville stikke i sjelen. Jeg hadde bare stirret på deg, og sagt: Ok.
– Fordi jeg har slått helt av. Og slik er det noen ganger etter teapi, når noe blir så smertefult eller frykten er altoppslukende, slik at du ikke holder det ut, da tillater hjernen og kroppen å ta over, en såkalt forsvarsmakanisme. En måte å beskytte seg selv på. Noen ganger hensiktsmessig, andre ganger ikke.  
Akkurat nå, akkurat idag, er det hensiktsmessig. Fordi noen dager er for tøffe å stå i enn andre. Og noen ganger er det best å få en «puste pause». Og bare «være».

Idag «er» jeg bare. Ikke mer, ikke mindre.. 

Når man har isolert seg for lenge… #Depresjon

Å være deprimert er noe heeelt annerledes enn å være litt lei seg noen dager. Eller litt sliten. Å være deprimert gjør at alt i livet ditt faller i grus – og du aner ikke hvordan du skal klare gå igjennom en hel dag til i dette livet. Hver dag er en eneste kamp for overlevelse, holde seg gående, totalt tiltaksløs, bare det å makte stå opp av sengen å sette beina i gulvet om morgenen kan være en kamp. Se poenget med å stelle seg, spise, ja alt det du gjør – koster alt du har av krefter.. Og du har egentlig ikke lyst til noenting, for ingenting gir deg glede lenger. Livsgnisten er totalt fraværende, det føles som om en mørk sky har lagt seg over deg og ingen solstråler klarer skinne igjennom..


Men så er det noe som gjør at du likevel, til tross for at alle farger plutselig kun er i gråtoner, likevel presser deg selv til å stå opp. Til å stelle deg. Til å spise nok. Men da er det ikke mer igjen av krefter og energi, så mye faller dessverre bort. Spesielt er det for meg to ting som blir ekstra tungt: Det å være sosial, og det å komme seg ut av hus.

Jeg har ikke møtt venninnene mine på over ett halvt år nå. Tenk det, ett helt HALVT ÅR. Kun en gang når K stakk innom, og nå klarte jeg for noen dager siden å presse meg selv til å si ja til å ta en røyk sammen med C, og for to dager siden klarte jeg å si JA til ett kaffebesøk av Y igår kl 12.00. – Jeg har presset meg selv til å ta opp rullegardinen for å slippe inn litt mer lys i leiligheten, for jeg vet at dagslys er viktig.. Men jeg har ikke orket lys. Ikke klart å være så sosial. Vansker for å komme meg ut å handle, kiwi er alltid tryggest.. Jeg fikk TV i februar, den har stått på toppen 3 ganger siden jeg fikk den…

Men som jeg sa til venninnen min, «Jeg må begynne å leve igjen…» Jeg føler dette året som har gått har vært det tygste året i mitt liv. Jeg har aldri hatt en så lang periode der jeg ikke har maktet stort annet enn det viktigste som helt grunnleggende menneskelige behov. Som mat, søvn, hvile, osv..
Selvom jeg fort blir sliten, så ser jeg jo at det hjelper på psyken. Å være sammen med andre, ikke bare sitte å tenke og gruble og stirre i veggen. Det koster å kravle seg opp og ut av hiet sitt, men jeg vet også at det er verdt det. Må bare ta det sakte men sikkert.. Ett steg av gangen. Ikke for mye, men presse meg selv litt slik som nå.

Det var suuuper koselig å se dem igjen, og det var akkurat som jeg før. Ja som om jeg hadde sett de dagen før de kom. Ingenting var annerledes, og det er vell det man kan kalle ekte venner, når det ikke blir ubehagelig og kleint selv hvor lang tid det har gått. Jeg er veldig heldig som har så tålmodige venner som jeg har. Selv hvor mange ganger jeg svarer «nei, beklager…Jeg er ikke i form» når de spør om de kan stikke innom, eller jeg ikke klarer møte opp i bursdager, 30 årslag, være med på kafe/fest, – ja uansett hvor lang tid det tar til jeg er «tilbake», så er de der og venter på meg.♥ Jeg er uendelig heldig som har slik venner, det er det ikke alle som har, og det har jeg ikke alltid hatt selv – så jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at livet har gitt meg de, at veiene våre møttes.♥ Og ikke minst for all forståelsen jeg møter av de.. Det er absolutt ingen selvfølge.

Igår var også første dagen jeg har sminket meg på nærmere 6 mnd.. Utenom maskara når jeg skal til terapeuten.. Det var en seier i seg selv. Har savnet å makte det, fordi jeg syns det er gøy, og jeg føler meg også litt bedre når jeg har fått ordnet meg. Slike ting folk tar for gitt, setter jeg enormt stor pris på.. Det er vell kanskje det eneste positive ved å være psyk,- jeg setter enormt stor pris på det små hverdagstingene, fordi de betyr så ubeskrivelig mye for meg.

Depresjon og angst er tungt, det krever så mye å komme seg ut av mørket igjen.. Og når man i tillegg har så mye tilleggs- utfordringer og fysiske kroniske smerter på toppen av det hele, så blir det ekstra tungt.. Men idag gleder jeg meg over å ha klart å ta imot besøk av godeste Y og C denne uka, + at den gule blosteren min på verandaen har strekt seg mot solen siden jeg så det sist! De små men store gleder! ♥

@LunaCh

Terapi varer ikke kun 45 minutter

Mange tenker at å gå i terapi er jo bare den timen, ja akkurat den timen som i terapi-verden ikke er 60 minutter men 45 minutter. At etter det kan man jo bare dra hjem å slappe av, ikke sant? Sove litt kanskje? Eller se en koselig film?
Muligens gjøre litt husarbeid som behøvs, eller treffe venner å gå på kafè? Vell, det er langt ifra tilfelle…. i alle fall for min del. (Og for ekstremt mange andre der ute.)

Det som irriterer meg mest er når jeg får sms eller noe; «Lykke til hos psyklogen. Resten av uken kan du heldigvis slappe av!;)»  
– Nei, jeg kan faktisk ikke det. Og det kan mange andre heller ikke. For det er rett og slett ikke slik det fungerer å gå i traume-terapi…. og generelt, terapi.
Faktumet er at som regel klarer jeg ikke en gang å stoppe innom butikken på vei hjem selv om jeg mangler både brød og nødvendige saker i hjemmet, – ikke en gang selv om den som kjører meg tilbyr seg å gå inn for meg å handle. Nei, jeg må hjem. Hjem til senga å legge meg ned. Totalt utmattet, både hode og kropp er utslitt og alt jeg klarer tenke på er å komme meg raskest mulig hjem. De 15 minuttene bilturen tar føles noen ganger som en time, om ikke to. Altfor lenge til jeg er hjemme tenker jeg som oftes, kan ikke komme meg raskest mulig hjem så jeg kan låse døren og verden bak meg, legge meg under dyna og trekke ned rullegardinene for dagen. Dagen er over før den har begynt..

Sove? Nei, det er ikke det jeg gjør. Som regel spenner jeg hele kroppen så mye at jeg dagen etter har så vondt at jeg knapt klarer gå, fordi jeg har så gangesperre. Sove er ett privilegium folk flest tar for gitt.
Være sosial? Det er vell det siste jeg kan klare eller makter. Og ei har lyst til. Det er for mye tankekjør, for mye smerte, så altfor utmattet til at jeg klarer konsentrere meg i en samtale, – og da er jo hele poenget borte med å være sosial.

 

Når man skal lære seg nye metoder å lære seg å leve på, forholde seg til verden og mennesker, forholde seg til bakgrunn, traumer, flashbacks, mareritt, dissosiasjon osv, så er det en 24/7 timers jobb. Det er ikke kun de 45 minuttene man sitter på en poliklinikk med en psykolog…

Kan man bare ta seg fri fra kreft etter å ha tatt cellegift? Eller bare man har fått gipset det beinbruddet så kan man slappe av resten av uka? For det er jo akkurat det som blir sagt til oss.. Psykisk sykdom er på lik linje med fysisk sykdom. Og jeg kjenner jeg begynner å bli utålmodig og lettere irritert over at folk ennå i 2018 ikke evner å forstå det.

I 45 minutter sitter du der. I den samme stolen som uken før, og du river av alle masker du til daglig bærer på, erstatter latter med gråt og smilene dine med tårer. Så hva er igjen? Jo du sitter der, fullstendig naken, liten og redd. Barnet i deg krymper seg mer og mer i skam, skyldfølelse, ensomhet, fortapelse, håpløshet og ikke minst: Ett helvete av smertefulle minner som skal behandles, deles, snakkes om, forsøke gjøres mindre eller i det minste mindre vonde enn de akkurat nå er.

Klart man blir sliten, klart man blir utkjørt, klart man bare vil hjem å stikke hode under dyna og gjemme seg for verden. Man vet jo så jævla godt hvor vonde dagene i etterkant vil komme til å bli, hvor mye mer flashbacks man får, jo mer mareritt man kaldsvettet å i panikk kommer til å våkne opp til, – jo mer bilder og filmer i hode som kommer til å surrer som en skrekkfilm som går på reapet flere ti-talls ganger, og man vet også at masken kommer til å slå sprekker inni mellom.. 

Så nei, man kan ikke bare «slappe av» og «ta det kult» resten av uken, nei. Det er ikke slik det fungerer å gå i terapi. Man må fremdeles kjempe om ikke mer, i etterkant. Det krever ALT du har i deg, og det er en 24 timers jobb syv dager i uken.

  • LunaCh 

Hvile, hva er det? Og hvordan gjør man det?

Så var vi kommet dit hen, nå er det tid for å hvile. Jeg skal faktisk, utrolig nok LÆRE meg å hvile. Ja, slappe av, senke skuldrene mine og bare – «være»…. Og jeg har ikke en eneste anelse om hvordan det er, eller komme til å ville være. Hvordan det kommer til å føles, oppleves, – for jeg husker nemlig ikke sist jeg «hvilte». Det høres helt sikkert merkelig ut for mange, de fleste hviler når de sitter og ser på TV, eller generelt setter seg i sofaen og slapper av etter en lang dag på jobb eller har vært ute på tur… Men jeg? Jeg gjør ikke det.
Som legen min sa for noen år siden: «Du løper 3 turer på Vallahornet hver dag du, mens du sitter i sofaen.» (Ett fjell her på Sunnmøre).
– For jeg slapper aldri av, jeg. Det kan kanskje se slik ut på utsiden, men jeg vet faktisk ikke hvordan man gjør det.

Hviler.

Og jeg skal visst lære meg det nå…. I trygge omgivelser. Nemlig hos terapeuten min. Fordi jeg er redd. Jeg er redd for å hvile, slappe av, senke skuldrene og la kroppen få den hvilen den trenger. Ikke fordi jeg ikke vil, jeg er totalt utslitt og trenger hvile… Men jeg er redd for hva som skjer viss jeg lar meg selv få lov å hvile. Kommer alle følelsene kastende over meg da? Kommer jeg til å kaste opp? Skjelve? kaldsvette? – Eller det som enda verre er, kommer jeg til å begynne å gråte?

Min største frykt er følelser. Tro det eller ei. Men når man ikke er vandt til følelser, og de er så sterke og overveldende, og når følelser oppleves skremmende siden de er så ukjente for meg, – så er det kanskje ikke så rart likevel. Det ukjente er for de fleste skummelt. De fleste liker å forholde seg til det kjente og «trygge». Det er helt normalt. Og hos meg, så er det som de sier: «Normale reaksjoner på unormale hendelser». Jeg må drive eksponerings terapi for å tåle meg selv – tåle mine egne følelser og mitt indre liv. Og det er fryktelig vanskelig og jeg skulle ønske jeg kunne slippe unna. For hvem vil vell møte sin største frykt? 
Er du redd for edderkopper, ønsker du jo ikke frivillig gå inn i ett rom du VET er FULLSTAPPET av nemlig det, – edderkopper. Er du redd for slanger, så går du jo ikke inn i ett rom du vet der er slanger gjemt i hver en krok i rommet. Men det er nemlig det jeg skal, og må. Jeg skal gå inn i den forbanna heisen, selv om jeg har heisskrekk og ønsker mye heller å gå trappene.  Men viss man ikke møter frykten, den som setter en stopper for det meste i livet ditt, så kommer du aldri noen vei heller. Så tar jeg trappene som jeg pleier, og alltid har gjort, vil jeg alltid stå på stedet «hvil».

Så jeg skal lære meg å hvile. Jeg skal forsøke å ikke gjøre noen ting mens vi begynner timen neste uke med å «hvile». Sette meg tilbake i stolen og høre på en sang som mest trolig varer i 3,5 minutter. Det er vell det en sang vanligvis pleier tror jeg. De tre minuttene skal jeg love deg blir forferdelig lange. Bare å lene meg tilbake kommer til å være en utfordring. Det å ikke spenne beina vil være en enda større utfordring. Det å klare puste med magen vil også være en utfordring. Det vil være mange mange utfordringer, men jeg vet også at viss man skal lære hjernen nye ting, nye mønster, nye veier, så må man forsøke. Det første steget er å forsøke. Og det skal jeg. Fordi jeg er utslitt, utslitt av å hele tiden flykte fra meg selv. Gjøre ting for å unngå å møte meg selv.

Så jeg skal hvile. Slappe av. Senke skuldrene og ta en «time out». Gudene vet hvordan det er.. Jeg aner ikke. Men jeg skal i all fall gjøre ett forsøk, og ett til, og enda ett. Så kanskje jeg etterhvert lærer meg å hvile…

 

  • LunaCh

Vær så snill, gi forsvarlig medisinering..

Jeg var 15 år, deprimert, alvorlig spiseforstyrret, tvangspreget, selvskadet meg, alt for å holde kontroll i en hverdag jeg ikke klarte stå i følelsesmessig. Jeg gjorde alt for å flykte unna følelsene mine. Jeg klarte ikke regulere mine egne føleler, og derfor tok jeg kontroll på matinntaket og skadet meg selv ved kutting. Når smerten på innsiden reiv som aller verst, forsøkte jeg enten å løpe hele natten rundt Vallabøen mens alle andre sov, eller så kuttet jeg meg i armene mine eller lårene. Alt i stillhet, ja helt til noen oppdaget det. Da var det rett til psykolog på poliklinikken i Volda.
Det var da jeg første gang ble satt på medisner. Medisin som idag blir brukt som sovemedisin for de fleste. Jeg husker jeg kom hjem og googlet navnet på medisinen; Seroquel, da jeg ikke ble forklart hva den var for. Husker ikke om det var 200 eller 400 mg, men jeg husker hvor trøtt, sliten og enormt søvning jeg var på skolen. Eller, hele døgnet. Jeg sov hele tiden. Det var vanskelig å konsentrere seg, holde meg våken, , og etter skolen var det rett i seng…. Kanskje ikke rart, nå som jeg har fått vite at denne medisinen har bivirkininger som trøtthet og gis nå derfor kun i så store doser på kveldstid for søvn.

Det var mange medisiner jeg ble presset til å ta på de ulike avdelingene de sendte meg etterhvert frem og tilbake på, som en kasteball i systemet de ikke visste hvor de skulle gjøre av de neste ti årene.. For om jeg ikke sa ja, da var jeg ikke sammarbeidsvillig, da var jeg behandlings-ressisten, jeg ønsket ikke å bli bedre osv osv. Listen er lang for hva de kunne finne på å si til meg for å få meg til å frivillig gå med på å ta nok en medisin, og så enda en, og enda en til etter der. Det ble så mange til slutt, så mange at jeg umulig klarte være «meg» lenger. Jeg forsvant. Og livet mitt stod på vent i over ti år. Grunnet medisiner jeg ikke en gang behøvet, medisiner som faktisk gjorde meg sykere enn jeg allerede var. Medisiner de ikke vet de langsiktige skadene de kan gi. Medisiner som fjernet meg fra virkeligheten og som gjorde meg suicidal, og forsøkene på å ta mitt eget liv gjorde at de satte opp dosene, for det skulle jo hjelpe, hva… Medisiner. En pille her, to tre fire – fjorten. Femten?

Det ble mange til slutt….

 

Å bli SÅ sterkt medisinert, og å være en kasteball i systemet ingen vil ha, hva det kostet meg fysisk og psykisk? Nesten selve LIVET mitt. Jeg har vært en forsøkskanin i psykiatrien i så mange år at jeg husker ikke stort annet enn ordene: «Det lærte vi av deg, at det skal vi ikke gjøre igjen.» – «DET lærte vi av deg, at vi må ikke/vi må….» Ja, de har lært mye av feilene de har gjort mot meg.

Men hva med meg? Hva er egentlig livet MITT verdt i deres øyne, når jeg selv ikke klarer tro jeg har noen verdi.. Da hjelper det ikke at de som faktisk har skadet meg i helsevsenet bare skygger banen og ikke en gang klarer si noe så enkelt som: «Vi er veldig lei oss for det vi gjorde» eller så lite som «Beklager, Luna»


Forsiktighetsregler

Benzodiazepiner anbefales ikke til primær behandling av psykose, og de bør (pga. risiko for å fremprovosere selvmordsforsøk) ikke brukes alene til behandling av depresjon eller angst i forbindelse med depresjon. Det utvikles vanligvis toleranse for den sedative komponenten etter 1-2 uker. Pga. fare for tilvenning bør preparatet gis i et begrenset tidsrom. Risikoen for avhengighet øker med dose og behandlingsvarighet. Risikoen er også større for personer som lider av alkoholisme og/eller narkomani eller er disponert for narkomani, og må derfor forskrives med forsiktighet til personer som har rusproblemer eller er disponert for å utvikle rusproblemer. Hvis avhengighet utvikles, vil plutselig opphør av behandlingen medføre abstinenssymptomer. Det kan være hodepine, muskelsmerter, voldsom angst, spenning, rastløshet og irritabilitet. I alvorlige tilfeller kan følgende symptomer oppstå: Sviktende orientering og selvoppfattelse, følelsesløshet og parestesier i ekstremitetene, overfølsomhet for lys, lyd og fysisk kontakt, hallusinasjoner eller epileptiske anfall. Rebound-effekt: En forbigående tilstand hvor symptomene som skulle behandles med benzodiazepiner kommer tilbake i sterkere grad når behandlingen opphører. Disse symptomene kan være vanskelig å skille fra de opprinnelige symptomene som legemidlet var ment for. Abstinenssymptomer: Abstinenssymptomer, spesielt de alvorlige, oppstår oftere hos personer som har mottatt høye doser over en lengre periode. Abstinenssymptomer er imidlertid også blitt rapportert etter behandlingsavbrudd når benzodiazepiner er brukt sammenhengende ved terapeutiske doser. Da risikoen for abstinenssymptomer og rebound-effekt er større etter plutselig behandlingsopphør, anbefales det en gradvis nedtrapping av dosen. Paradoksale reaksjoner: Reaksjoner som rastløshet, opphisselse, irritabilitet, aggressivitet, vrangforestillinger, raseri, psykoser, upassende oppførsel og andre atferdsmessige bivirkninger kan forekomme under benzodiazepinbehandlingen.
– Felleskatalogen.no-

Her sitter jeg, mest trolig søvnløs i natt, grunnet abstinenser av medisiner som skulle vært i følge felleskatalogen kun brukes i kort periode i krise, – Sobril. Benzozepadin preperat. Det er nå 5 år jeg har gått på den, og jeg har en hestedose uten like. På en spesial enhet i 2013 satte de meg på denne medisinen, som nå gjør livet mitt vondt verre. – Det å sette 90 mg over mange år på en spiseforstyrret pasient som var så utmagret at hun var døden nær, er helt uforsvarlig og uforståelig. Jeg har klart å trappe ned 30 mg, noe som var ett sant helvete jeg ikke unner noen, men jeg har ennå 60 mg igjen. Idag har jeg ikke gjort annet enn å ligge i sengen å spent hele kroppen, kaldsvettet, fryser og har hetetokter om hverandre, hjertebank uten like, kvalme, (kastet opp da jeg stod opp), vell, alt jeg har å si: Dette er nok en medisin som er bra viss den brukes slik den skal. På en forsvarlig måte og en lege som følger opp. Men når det ikke skjer, får man ett ekstra tilleggs problem, som man selv selvsagt må stå , og ofte alene.

 

Til dere leger som gir ut disse medisinene, psykologer og psykiatere – vær så snill følg opp pasienten og gjør som det er forskrivet. For dette helvete med nedtrapping av disse medikamentene er helt umenneskelige å holde ut alene. Så jeg ber dere om kun en ting: FØLG OPP PASIENTENE DU GIR DEM TIL, OG GJØR DET PÅ EN FORSVARLIG MÅTE.
Takk.

Dosering

Bør forskrives med minste effektive dose over kortest mulig tid. Behandlingen skal om mulig innledes, følges opp og avsluttes av samme lege. Behandlingsvarigheten bør normalt ikke overskride 4 uker når det brukes som hypnotikum, og 2-3 måneder når det brukes som anxiolytikum. Behandling ut over denne perioden bør ikke skje uten revurdering av situasjonen. Etter lengre tids bruk skal høye doser trappes ned gradvis for å unngå abstinenssymptomer. Ved brå seponering av benzodiazepiner kan det oppstå parestesier, perseptoriske forandringer og depersonalisering i en eller flere uker.
– Felleskatalogen.no-

-Lunaen – ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no