Sliten av å være sterk…

~ I’m exhausted from trying to be stronger than I feel. ~

Jeg er trøtt, utmattet, og redd. Jeg er sterk, joda, jeg er det- og jeg vet det. For om ikke hadde jeg ikke være i live idag. Jeg vet jeg er sterk, og jeg vet at mørket jeg er fanget i her og nå ikke vil vare evig, det vil lysne engang. For ingenting varer evig i dette livet, mørket og lyset – vi har danset sammen i alle år jeg kan huske. Jeg vet lyset vil komme tilbake, og jeg må bare holde ut, holde fast, litt til…
– Men jeg er sliten, akkurat nå. Sliten av å være sterkere enn jeg egentlig er. Og jeg er sliten av å late som.. Jeg har kastet masken nå. Og jeg lar de rundt meg få se meg, både liten og svak nå. Ligge på sofaen under teppe sammenkrøllet – å bare – være.

Det er lov å være sliten. Det er lov å være liten. Og det er lov å vise det også.
Man skal ikke måtte behøve å være sterkere enn man egentlig er alltid, for det går ikke i lengden. Masken vil til slutt slå sprekker, enten du vil eller ei. Den blir for tung å bære.. det er vondt å bære all smerte alene.
Er man nådd bunnen og depresjonen har tatt grepet i deg, da er det ikke enkelt å se lyset. Det finnes små lysstråler hver eneste dag, men de varer bare i små korte sekunder før mørket atter igjen legger seg som ett slør fremfor øynene dine igjen…

Det er lov å fortelle noen du stoler på: «Jeg har mistet håpet, igjen. Det er så mørkt nå, og jeg er så umennesklig sliten akkurat nå.»
Man skal ikke alltid måtte være den sterke, det er ikke alltid man klarer det heller.. Noen ganger må man få lov å være liten og svak. Ikke kun når man er alene..

Det er som det sies:
«People cry, not because they’re weak. It’s because they’ve been strong for too long»
– Johnny Depp –

– LunaCh – ♥

Mørkt.

«Kansje du kan høyre litt svak musikk, el lese litt, el skrive…»
Ja.. nå er kl 15.25, og de eneste gangene jeg har vært oppe av senga er når røyksuget er der eller jeg må ta medisinene som ligger på kjøkkenbenken i en dosett. Antibiotika, smertemedisin, og to tabeletter med beroligende medisin.

Det er mørkt… Og jeg ligger. Ligger å tenker. Tenker på livet og hvorfor jeg lever, når jeg ikke klarer leve. Jeg eksisterer, går kun på autopilot. Påkjenninngene de siste tiden har vært store, og jeg kjenner nå kun på utmattelse og håpløshet. Jeg har ikke mer å gå på akkurat nå.. ikke mer å gi.
Jeg går kun på sparebluss nå, har ikke krefter igjen til å kjempe. Jeg blir kalt en kriger, men akkurat nå så føler jeg at slaget er tapt. Jeg ligger nede. Reiser jeg meg nå, denne gangen og, er det kun for andre. Jeg er i alle fall en enormt sliten og utmattet kriger, med konstant dårlig samvittighet for ting jeg vet jeg faktisk ikke skal ha dårlig samvitighet for, – men likevel har.

Jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å sove. Redd for å ikke sove. Redd for å miste kontrollen og «forsvinne» igjen. Redd for å dø. Redd jeg skader meg i dissosiativ tilstand igjen uten å våkne neste morgen.
Jeg er redd for mørket. Jeg er redd for nettene. Redd, konstant. Redd morgenen aldri kommer. Nettene er lange. Ensomme. Skremmende. Redd for å våkne igjen, med store skader på kroppen.. Mest redd skader som kanskje ikke kan rettes opp igjen.
– Jeg er redd for å være alene. Alene med meg selv. Og jeg er sliten, jeg er sliten av å være redd.

Så jeg ligger her. I Sengen. Og jeg vil ikke møte andre enn BPAen jeg er trygg på. Akkurat nå, så orker jeg ikke snakke. Jeg orker ikke gjøre noe. Jeg trenger en pause. Fra livet, fra alt. For å hente krefter jeg ikke har noe igjen av. Med BPA-en trenger jeg ikke fake ett smil, jeg trenger ikke en gang smile. For hun får betalt for å være her og hjelpe meg. Jeg trenger ikke en gang å stå opp av sengen.
Og jeg vet hun forstår. For hun ser jeg er sliten, og hun holder meg. Tett inntil. Slik at hjerte mitt roer seg. Og så sovner jeg endelig… For når hun er her er jeg endelig trygg. Fire timer i døgnet er jeg trygg. De resterende 20 timene er skremmende, de er fryktelig skummle. Og jeg er redd.. Redd for de timene jeg er alene med meg selv, fordi hverken jeg eller når jeg dissosierer, har så mye mer å gå på nå..

Vi er slitne, trøtte, håpløsheten svirrer i hode og hjerte, og noen ganger kan livet kjennes umenneskelig ut å fortsette..

#Dagens tanker.

– Luna – ♥

I’m only human..

~ When it hurts so bad that you can’t breath, 
that’s when you know you’re still alive ~


Og så kom man seg helskinnet igjennom denne natten også. Endelig morgen og lyset er begynt såvidt å skimte igjennom persiennene på stuen.. Endelig kan jeg puste igjen. Endelig kan jeg puste.  – Ja uten å måtte bli påminnet å puste. For noen ganger glemmer jeg det, jeg glemmer hvordan jeg puster. Når alt gjør så vondt i hele kroppen og hjerte slår i hundre og ti, angsten for å være alene i mørket blir helt altoppslukende og man klarer ikke lenger tenke klare tanker.

«Puuuust. Se for deg pusten i bilde. Hvordan den går inn nese/munn, ned i halsen, lunger, hjerte og ut av kroppen. Og hvordan hjerte pumper og banker i tankt med pusten.» 
Venninnen min skriver til meg, mens hun uvitende vet at jeg nå ligger å hyperventilerer på sofaen. Jeg har pusten så lenge bare ned til brystkassen, og i lengden vil det ofte medføre hyperventilering, reddselen og frykten er så sterk at jeg nesten ikke vet om jeg klarer holde ut mer. Skade, viss jeg skader meg nå får jeg ro. Skader jeg meg nå roer heeeele kroppen seg og jeg får hvile. Jeg får puste. Jeg kan legge meg å sove til imorgen.  – Jeg vet det. Jeg vet det dessverre så altfor altfor godt av erfaring. Men jeg forsøker holde ut. Og holde ut litt til. Bare litt til, ikke sant Luna,det klarer du.. En time til. Så en time til.

Jeg tør ikke legge meg i sengen, og jeg klarer nå ikke å flytte meg heller om jeg så hadde villet. Jeg klarer såvidt svare henne, bare trykker liker på ordene, slik at hun vet jeg følger med, jeg er der.
Hun fortsetter: «Kjenn etter på hvordan overkroppen/brystet hever seg ved innpust, og hev den roooooooolig mens du teller til fem. Pust inn og tell sakte til fem. Pust sakte ut og tell til fem. MANGE ganger.»

Hun visste ikke at jeg lå der og hyperventilerte, hun visste bare at jeg hadde det vanskelig. Jeg klarte ikke svare, takke henne, men jeg gjorde som hun sa. Jeg pustet inn og telte til fem.. Og pustet ut mens jeg telte til fem.. Og etter mange mange mange ganger roet pusten min seg, og jeg klarte å puste normalt igjen. Jeg var utslitt, gørrsliten, og lå der bare helt lammt, og apatisk.

Så sovnet jeg ett par timer, av utmattelse.
En pause. En liten pause fra de vonde følelsene og de skremmende bildene/filmene som surrer i hode..

Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet. Våknet. Sovnet.
Så endelig, morgen.
Sliten, utmattet, mer sliten enn da jeg la meg igår.
Ny dag, enda en ny dag… Men jeg er like hel. Jeg holdt ut. Og holdt ut. Jeg klarte det..
Stå i det vonde uten å flykte fra det.. Jeg tok ikke den lettere utveien, jeg valgte å stå i smerten.

– LunaCh – ♥

Lengter etter hverdagen..

Jeg må igjen bare beklage for lite blogging, men som for mange andre er julen veldig tøff også for meg, – og det medfører at kreftene mine og energien er så lav at jeg nesten kun har kapasitet til å «holde meg her og nå», og forsøke å klare gjennomføre de planene jeg har hatt.
Jeg kommer sterkere tilbake på nyåret, det vet jeg. Bare vi får overstått denne romjulen og nyttår nå, så er det endelig hverdag igjen og da bruker ting å roe seg og formen stige. Det har i alle fall vært slik de andre årene.. Så jeg prøver holde fast i at det lysner litt igjen når hverdagen er kommet.. Jeg må tviholde i håpet på det, for akkurat idag er det mørkt. 

Veldig mørkt.. 

Det er slitsomt for oss som er høysensitive + har kompleks PTSD å omringe oss med mange mennesker over tid. Selv om det er super koselig, kan det ofte bli for mye likevel. Man tar innover seg alle andres energier og deres evt smerte, – det er krevende og totalt utmattende. Noen ganger blir det for mye, selv hvor triveilig og hyggelig det er. Det er bare slik det er, å være sensitiv og alltid «på vakt» – selv om man vet at man er trygg. Og når man er veldig dårlig på å trekke seg tilbake, ta en pause alene på rommet, eller ut å røyke på den andre siden for å samle seg, så føles det ikke alltid som om «det passer seg».
Det er ikke alltid det føles ut som om det PASSER seg å «ta en pause». Det er vell noe jeg må øve meg mer på, å kjenne etter når nok er nok, når jeg trenger å være litt alene, sove litt kanskje, trekke meg tilbake – uten å tenke at det «ikke passer seg». For man må lytte til kroppen, den forteller oss det meste. Jeg må bli flinkere til det.. Å lære meg å kjenne etter hvor grensene går..

Vell, nok om det. – Spisingen går dårligere og dårligere også.. Jeg spiser nesten kun når jeg blir «tvunget».. Eller når jeg kjenner at blodsukkeret er lavt, merkes godt når man skjelver så at man nesten ikke klarer treffe knappene på tlf.. Men jeg vet, som sagt, det kommer nok til å gå seg til igjen når hverdagen endelig er her.. Enn så lenge får jeg gjøre det beste ut av dagen idag. Og dagen imorgen. Og neste.

Jeg håper bare at det vil lysne litt snart.. For akkurat nå, er det fryktelig tungt og mørkt. Og jeg er mer sliten enn noen gang… Idag er det tid for kun hvile. Hvile og puste..

Don’t push yourself too hard

De sier ofte i psykiatrien: EN ting om gangen. 
Jeg er en utålmodig sjel, og tenker at «Joda, skal nok klare dette også! Det går fint, det» – Og så kjører jeg på med enda en ting. Og så blir det enda en, og en til. Og hva skjer? 
Jeg faller.

Utslitt. Utmattet.
Følelsen av å misslykkes og «ikke flink nok», «ikke sterk nok», «Klarte ikke dette heller», «Jeg er ubrukelig», «Det går aldri, jeg får det aldri til, JEG er problemet siden andre får det til, men ikke jeg…»

De sier ofte i psykiatrien: EN ting om gangen. Og jeg er enig. Jeg bare VIL så mye. VIL klare det andre klarer, selvom jeg vet at jeg, med mine utfordringer, ikke har kapasitet og helse til det. Men jeg VIL, og jeg har DRIVKRAFTEN i meg. Og det er vell positivt, vil jeg tro? Men jeg trenger egentlig noen som holder meg litt igjen, som en av mine bestevenner sa. «Du trenger ikke en heiagjeng som sier «kjør på» du, men noen som holder deg litt igjen og sier: «Slakk ned».
Og gjett om han har rett.

Dette året er mitt aller første år jeg selv har tatt alle valg. Jeg har selv bestemt ALT ,og har jeg vært i tvil ang noe har jeg spurt noen om hva de mener. Ingen har bestemt over hode mitt, vi er nå endelig på samme side.
Det er ikke «DE» og «MEG». Det er «VI». De menneskene jeg har rundt meg nå i hjelpe-apperatet, de og jeg er «OSS»– vi er ett «TEAM».

Det er ikke lenger noen som tar valgene for meg eller over hode på meg, sier jeg må og skal. Men når det er det man er vandt til, er det kanskje ikke rart man noen ganger går litt på tryne, når man selv skal lære seg å ta riktige valg for enn selv, kjenne etter «hva trenger jeg nå» , «hva burde jeg gjøre med denne situasjonen?» osv osv….

I samtalen jeg hadde nylig en kveld med legen min sa jeg «Unnskyld, men jeg klarer ikke mer. Jeg er utslitt, jeg er helt utmattet!». Og ordene jeg sa var deretter: «Unnskyld at jeg skuffer dere» 
Smak litt på den «skuffer dere» …
Svaret jeg fikk var: «Du skuffer oss ikke, jeg er stolt over deg. Stolt over at du sier ifra. Hva er vell poenget med fine tenner i grava?» 

Jeg har sagt siden MAI at jeg er sliten, jeg klarer ikke timen idag, osv. Men jeg har kjørt på likevel.
Og jeg begynte å få mindre og mindre matlyst, og jeg begynte å dissosiere mer og mer.. Og det endte på sykehus noen ganger de siste mndene.. Men jeg VILLE så gjerne. JEG ville så gjerne klare alt jeg vet jeg må gjøre. Og når jeg også såg hvor glad alle rundt meg ble over at ting etter ting gikk riktig vei? Da pushet jeg meg enda hardere selv om jeg innerst inne visste – «Luna, en ting om gangen, dette vet du.»  

– Men så, til slut, sa hele meg, fysisk og psykisk ifra. Kroppen min sa at «NÅ LUNA, nå har du strekt deg for langt. NÅ MÅ du stoppe opp!»

Og jeg bestemte meg. Fra nå av skulle det ikke være mer jobbing. Ingen traume-terapi mer før på nyåret, ingen trening mer før på nyåret (utenom alene her hjemme), ingen flere tannlege timer mer før på nyåret, ingen flere nye mennesker å bli kjent med å lære opp i jobben før på nyåret. Nå tar jeg ferie, men jeg aner ikke hva ferie er – for ferie kan jeg ikke huske å ha hatt. For man kan ikke ta ferie fra sykdom. Ikke en gang helger. Det er aldri fritid. – Men jeg skal ta «ferie» fra alt annet, og jeg har kjent en mye mer ro, dissosiert mye mindre, jepp – jeg tar «juleferie» nå.

En ting om gangen, sier de i psykiatrien. Og jeg er ikke, som dere vet, særlig enig med noe av det de driver med i psykiatrien, hehe, – men akkurat dette? Er jeg fullstendig enig i. «En ting om gangen» så du ikke blir overveldet, overbelastet, utslitt, utmattet, mer symptompreget da overskuddet ikke lenger er til stede. Så er du som meg? Som kjører på selv om du kjenner deg totalt utslitt, med «flink pike syndromet» som ikke vil skuffe de rundt deg, HUSK Å KJENN ETTER HVOR GRENSENE DINE GÅR ift HELSEN DIN. HVOR MYE TÅLER DU AV BEHANDLING/AKTIVITETER I UKEN? UTEN AT DET GJØR DEG NESTEN VONDT VERRE?
Husk å kjenn etter SELV. Kun DU kjenner DINE grenser. Og du har RETT til å si ifra at NÅ MÅ JEG TA EN PAUSE. Det er fullt lov. Det er det andre gjør når de er syke, de ber legen sin om en sykemelding. Du er syk hele tiden, men du jobber i tillegg 365 dager i året. Og er ikke det DA lov å ta en puste pause for å hente inn nye krefter inni mellom så vet ikke jeg…

Vær heller stolt over alt du har fått til, enn det du ikke fikk til. Jeg vet at det er vanskelig, noe av det jeg sliter med jeg og. Men la oss prøve. Kanskje skrive opp en liste, jeg tipper listen over hva du fikk til er mye lenger enn den listen over hva som ikke gikk så greit. 😉

– LunaCh – ♥

En av de dagene jeg ikke klarer noenting…

Idag har alle måttet hviske, får lydene av mennesker som snakker med helt normalt stemmeleie kjennes ut som kniver som stikker i ørene, og jeg kan begynne å gråte når det er så ille som idag. Jeg holder meg for ørene viss det blir for ille, eller trekker meg inn igjen på sovereommet under dyna i ett mørkt rom. Med øretelefonene på – ikke med musikk. Men med lyd-demping.
For lys, idag er lys også en enorm plage. Det er som om lyset er ti tusen ganger sterkere enn til vanlig, og jeg klarer ikke lys idag. Ikke lys, ikke lyd. Idag er kun stearinlys på i leiligheten. Ikke en gang kubbelys takler jeg, – lyset fra DET er også for sterkt..
Lyset på PCen er på lavest stille, også på telefonen. Tlf er også på lydløs, og jeg har stort sett ligge i sengen idag med øretelefonene på.
En av mine voksne trygghets personer har vært her i formiddag, hjulpet meg med å få i meg mat og drikke. Ligge i senga hos meg og bare holdt meg trygt i armene sine får å trygge meg og få meg til å puste ordentlig. Utmattelse. Dette året har vært tøft, med få pauser.

Idag er en av de dagene hode og kroppen har sagt ifra at NÅ MÅ DU HVILE, NÅ ER DET NOK. Og jeg vet jeg burde tatt det mer med ro, sette grenser og trukket meg tilbake når jeg har behov for det. Jeg VET det, men det er likevel så ubeskrivelig vanskelig. Men gjør jeg det ikke, ender det som idag – jeg kollapser. Tåler ikke hverken lyder eller lys. Helst trenger jeg bare å ligge i sengen i mørket uten lyder rundt meg for å hente meg igjen igjen. Jeg har gjort det idag.
– De siste ukene har vært tøffe med mye dissosiasjon, noe som tærer både på kropp og sjel. Det har vært hektisk lenge nå med flere avtaler hver eneste dag – og nesten ikke ett sekund alene. Og for oss høysensitive kan det gå riktig så galt. For vi blir overbelastet av inntrykk vi aldri får tid å bearbeide før de neste kommer kastende over oss. – Og da ender det ofte som idag.

Sengeliggende.


«Hos det særlig sensitive menneske er nervesystemet mer fintfølende, og hjernen mottar og bearbeider sanseopplevelser og stimuli på en mer detaljert og nyansert måte. Inntrykkene bearbeides dypere og oppleves derfor vesentlig sterkere enn hos mennesker som ikke er sensitive i en særlig grad. Det betyr at du merker og oppfatter inntrykk, følelser og stemninger som andre kanskje ikke legger merke til. Det kan gi fornemmelsen av å se og fornemme noe som andre ikke ser, og man kan feilaktig komme til å tro at man oppfatter verden feil, og føle seg feil og annerledes. Det er en følelse som kan ha fulgt en siden man var barn (Møberg, 2009)»


Dessuten begynner kulden å gi meg problemer igjen, akkurat som ifjor..
Idag klarer jeg ikke bruke flere av fingrene på venstre hånden, dermed er det vanskelig å komme seg rundt når jeg ennå sitter i rullestol. Skulle dusje, men det får være til en dag hendene fungerer nomalt igjen. (Dette innlegget skriver jeg derfor med en hånd.) En konsekvens hvert år når kulda kommer, etter alvorlig selvskading på kroppen.. Så på de kaldeste dagene har jeg nå fått beskjed at jeg får røyke under vifta, siden jeg ikke klarer å komme meg inn igjen på egenhånd, og får ekstreme smerter i hendene viss jeg er ute i kulda. Håper fremdeles det ikke skal bli FULT så ille som ifjor… Det var ett sant H—–TE.

Nå orker jeg rett og slett ikke skrive mer, er utslitt, utmattet og trenger bare ro, lite inntrykk og mye hvile. Skal finne senga igjen.. Har heldigvis BPA ikveld så mat blir det da før jeg finner senga igjen mens hun er her. Trygt. Har også påsmurte brødskiver i kjøleskapet..

Tar en dag av gangen. Ett pust om gangen. Trenger bare litt tid å hente meg inn igjen nå.. Utmattet.

«Høysensitive personer eller HSP, som står for highly sensitive person, er mennesker med et mer fintfølende nervesystem. Dette gjør dem mer mottakelige for inntrykk. Det skal mindre til for at mindre til før de begynner å produsere stresshormoner. Dette fører blant annet til at de kan bli lettere overstimulert og utmattet. Det å være høysensitiv er et medfødt personlighetstrekk, og ikke en sykdom eller en diagnose.
Høysensitive registrerer andres sinnstilstand og stemninger sterkere enn andre mennesker. De er gjerne mer kreative, samvittighetsfulle, og har en sterk intuisjon. Høysensitive kan være svært lyd-, lys- og luktømtålige, og kan ha en lavere smerteterskel enn andre.[trenger referanse] Personer som anses som høysensitive trenger gjerne mer søvn og ro enn gjennomsnittet. Ca. 15 til 20 % av befolkningen er høysensitiv i større eller mindre grad.[trenger referanse] Dette gjelder både barn og voksne, og er likt fordelt mellom kvinner og menn.

Den amerikanske psykologen og forfatter Elaine Aron er pioneren innen forskning av høysensitive personer eller highly sensitive person. Carl Jung beskrev trekket som «medfødt sensitivitet.»
– Wikipedia –

– Lunaen –  ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no