Vær ett godt forbilde!


Sminken måtte aldri av, ikke når jeg la meg for å sove heller, for tenk om noen kom tidlig på morgenen at det kunne være fare for at jeg ikke rakk å sminke meg først? Jeg kunne aldri åpne døren å ta inn posten før jeg hadde puttet på meg full makeup om morgenen, i tilfelle noen skulle se meg. Ja, se MEG.

Herregud, for bare to år siden hadde jeg aldri i livet våget å vise mine nærmeste venner en gang meg selv uten sminke. En av mine nærmeste venninner gjennom 8 år hadde aldri før ifjor sett meg uten sminke. – Hvor ille er ikke det? Snakk om lavt selvbilde.. Men jeg har kommet dit hen i livet av jeg faktisk gir litt faen, jeg tror det er viktig, spesielt nå i disse sosiale media tider, at vi «voksne» faktisk viser oss selv uten ansiktet fullt av foundation, løsvipper og eyeliner ol, og faktisk være gode forbilder for de yngre! 
Da mener jeg ikke at vi må slutte å sminke oss, men at vi må vise at det er faktisk ikke slik at man våkner opp med full «glam-look» om morgenen, og at det er helt i orden å faktisk VÆRE SEG SELV! Man må ikke på død og liv stå opp to timer før skoletid for å rekke å retusjere ansiktet sitt, man trenger ikke putte på seg løsvipper eller løshår, det går heeelt fint å gå uten sminke, eller med bare litt maskara. Det er altfor stort press på de yngste, som om det ikke er nok press på de fra før av med gode karakterer, helst trene fem ganger i uken og se ut som om man skal gå på den røde løperen hver dag. Det er ikke rart det øker med angst og depresjon for de yngre for hvert år som går nå, det er ett enormt press på de på alle arenaer i livet – og mange føler nok på at de ikke strekker til. Det er triste tall som stadig kommer frem i media ang den psykiske helsen til de yngre. Som bare øker og øker….

Derfor syns jeg det er viktig, spesielt også for oss som blogger, å være gode rollemodeller og legge minst mulig fokus og press på at det ytre må være perfekt fra morgen til kveld. Man er GOD NOK som man er, og ytre skjønnhet betyr INGENTING om du ikke har ett godt hjerte og en fin personlighet. Husk det, det viktigste er å være ett godt medmenneske, bry seg som andre, ta vare på seg selv – helsen sin og kroppen sin.

DU ER PERFEKT AKKURAT SLIK DU ER SKAPT. HUSK DET!♥ ♥ ♥

Xoxo, L

«Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp»

«Vi gjev for lite og for dårleg hjelp til dei som strevar mest. Og det er for dårleg kompetanse rundt dei med alvorleg og langvarig psykisk sjukdom. Det uroar Arnhild Lauveng.» – Og det uroer også Luna Christensen.

Idag har jeg sittet her med kaffekoppen min og lest artikkelen «Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp» i Morgenbladet, der psykolog og forfatter Arnhild Lauveng deler om sine erfaringer og sine meninger ang psykisk helsevern. Egenopplevelser og personlige ytringer. Dette er en dame jeg har stor respekt for, og som dere kanskje allerede vet er forfatter av den mye omtalte boken (jeg personlig mener er noe av det beste (og vondeste) jeg har lest): «Imorgen var jeg alltid en løve». Anbefales på det sterkeste å lese den!

(Dere kan gå inn om dere ønsker å lese artikkelen ved å trykke på linken HER: «Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp»

Idag hadde jeg bestemt meg for å ta en time-out. Ingen mennesker i min nærhet på formiddag før BPA kommer i ettermiddag. Det slå jo alltid feil, og jeg måtte ut av hus likevel. Det gjaldt skattepengene. Det som skjedde var at jeg har nylig fått meg ny bank-konto, nytt bankkort, – men jeg visste ikke, fordi jeg har aldri lært så mye ang økonomi og det som følger med, at jeg måtte inn på skatte-etaten og endre mitt ban-kkort nr for å få pengene inn på min nåværende konto. Du lurer vell på hvorfor jeg skriver dette her, og tenker vell også at dette burde jeg jo ha visst når jeg nå har rundet 30-tallet for to år siden.
Det jeg vil frem til er, – har ingen lært deg dette, ingen fortalt deg at «Slik gjør man det når», så vet du det heller ikke. – Alt må læres. Det sier seg selv.
I artikkelen la jeg godt merke til det jeg har kjent på, og kjenner og opplever fremdeles etterdønningene av,
– Hvorfor i løpet av de ti årene jeg var innlagt stort sett til oppbevaring, hvorfor lærte de oss aldri hvordan håndtere økonomien? Lærte oss å vaske klær? Hvilken grader skal tøy stå på, hvilken program skal ull på. Hvorfor lært de oss ikke hvordan vaske vindu, eller hvordan takle å være alene når mørket faller på og verden stilner? Hvorfor lærte de meg aldri å koke egg, eller å steke fisk? Hvorfor lærte de meg aldri, i løpet av de ti årene, hvordan leve i egen bolig, ute i samfunnet, hvordan takle verden på en måte som gjør det levelig?

Det er fasinerende å tenke tilbake.. og litt vedmodig også. På alle de timene jeg har vandret frem og tilbake fra rom nr 7, eller 8, eller 1 for den saks skyld, jeg har vært på de alle.. Frem og tilbake, til bordet i spisesalen hvor kaffen stod sammen med alle plastikk begerene, til det innrøyket røykerommet grunnet dårlig ventelasjons-annlegg.. Ja der satt vi, hele gjengen, røyket å drakk kaffe… dag ut, dag inn. Ingen som lærte meg noe om samfunnet. Hvordan leve her ute. Ingen som fortalte meg hvordan og hvor jeg skulle gå for å stemme til valg, eller lærte meg å lage meg selv en skikkelig middag.

«– Det som var tragisk, var at eg hadde lange innleggingar, over mange år, med lite behandling. Det var lite von og mykje oppbevaring.» Står det i artikkelen.

Og det er det som er problemet, all den tiden vi bare blir oppbevart. Ingenting skjer. Altfor mye tid til å tenke, for mye tid til å kjede seg, for mye tid til – kaffe og røyk. Når ingenting skjer, og du bare får 15 minutter toppen med en lege/psykiater annenhver dag….. Hva er poenget…? Hvor blir livsgleden av…. når du stirrer i de samme tomme gangene med tunge blydører som er låste dagen lang… Dårlig luft og ingen turer ut for å gå en tur, eller høre fuglekvitter – for de har ikke tid. De har møter de skal på, eller det er for lite personal, eller for mange med fastvakt osv. Og altfor liten tid til samtaler..
Gleden og håpet forsvinner mer og mer. Du blir ikke bedre, og det er kanskje ikke rart. Hvor finne glede i ensomheten? Der du føler ingen overhode bryr seg om deg? Der du føler alle ser på deg som ett håpløst tilfelle som aldri vil bli nyttig for samfunnet? 

I andre land ville jeg mest trolig vært kandidat for aktiv dødshjelp. Ikke gjør jeg særlig nytte av meg, og ikke har jeg særlig mye livskvalitet heller. Jeg koster samfunnet veldig mye penger ved å være i live hvert eneste år, grunnet hjelpen jeg har i hjemmet og hos terapeuten min. Jeg tror ikke lenger jeg kommer til å kunne klare meg i en jobb viss jeg ikke får tverrfaglig og systematisk hjelp, selv om jeg skulle mer enn gjerne ønske det! – Hadde jeg kunne levd drømme livet, ville jeg selvsagt ikke sittet her lamslått hver eneste time av min egen hjerne. – Jeg ville jobbet og følt meg nyttig. Hvem ville ikke?
Det jeg føler? Er at jeg ikke er verdt noenting, og jeg får det dessverre også ofte slengt i tryne når jeg leser visse kommentarfelt i sosiale medier under artikkler som handler om f.eks NAV. (Noe jeg har sluttet med for lengst, da mange beklageligvis ikke er i stand til å begripe at enkelte ikke er friske noe til å klare en jobb.)

Det som holder meg oppe, og som gjør at jeg fremdeles er her, er bloggen min. (og selvsagt mine nære). Jeg føler jeg er brukbar nok i alle fall når jeg kan skrive og andre får en følelse av å være mindre alene om å ha det slik. Jeg vet hvor vondt det gjør å føle man er den eneste i verden som har det «akkurat slik». Så TAKK til dere som sender meg meldinger, det være pm på FB og/eller instagram – dere gjør at jeg føler meg LITT mindre unyttig og alene enn jeg føler meg til daglig.

I artikkelen står der videre:

«Og tenk på dette: Vi har gått frå «attføring», til «arbeidsavklaring». I mi tid som pasient gjekk vi inn for å føre folk tilbake i arbeid. Punktum. No skal vi berre «avklare» om pasientane er i stand til å arbeide. Og om svaret er nei, får du uføretrygd. Det er eit tilbakeskritt. Før hadde vi lengre løp, mot eit mål: arbeid. No berre «avklarar» vi og avskriv menneske.»

Og det tristeste av alt som står der, fordi det er sant……
«– Kvifor er det slik? Har ikkje behandlarane og fagfolka tid til å spørje pasientane om korleis dei har det, og kva pasientane sjølv trur om kva dei treng? Om dei treng medisinar eller noko anna?

– Dei har tida til å spørje, men ikkje tida til å fylgje opp svaret. Somme tider kunne ein klart seg utan medisinar, og heller hatt ein som heldt deg i handa. Fått omsorg. Men det kostar meir. Det er mykje fine medisinfrie tiltak, og det er auka søkjelys på dette no. Men kva skjer om pasientane no vil ha dette? Kva skjer om alle dei som i dag går på medisinar, seier at dei vil ha terapi, eller bu i eit døgnbemanna fellesskap, ha dyreassistert terapi eller musikkterapi? Alt dette er fagleg forsvarlege tiltak. Men har vi råd? Har vi tida? Det vil koste uendeleg mykje meir enn det medisinane kostar. Det er tankevekkjande at vi kanskje brukar medisinar fordi det er det billegaste.»

Smak litt på den……

@Lunach

Det ingen vil høre, og ingen vil snakke om…



Jeg vet hvordan det er å sitte alene å tenke at du bare har lyst til å dø.
Jeg vet hvordan det er å sitte å ønske og håpe at noen skal komme å bare stikke ett sverd eller en kniv gjennom hjerte ditt til du slutter å puste. Jeg vet hvordan det er… Å være SÅ sliten at det eneste du tenker på er døden. At uansett hvor mye du forsøker fokusere, tenker HER OG NÅ, tenker positivt eller graver i jorda får å forsøke få bakke-kontakt.. Men ingenting hjelper. Det forandrer ingenting. Trust me, jeg VET hvordan det føles….. Jeg vet hvordan det er når sjelen din er såååå utslitt og såvidt klarer være her, – og kroppen ikke lenger har mer å gå på… Det føles fysisk som om den svikter mer og mer..

Jeg vet hvordan det er… å ha besøk, men alt du ønsker er at dere er sammen med ikke prater- for alle stemmer er for høye nå, selv om de hvisker.. Musikk du kjenner til er det eneste du makter, sanger der du kjenner til tonene og vet når de høye notene kommer, – for å døyve ukjente lyder i huset eller utefor som setter deg enda mer ut av spill.
Jeg vet hvordan det er… Jeg vet så godt hvordan det er når du ligger i sengen og gråter og skulle ønske noen bare kunne ligge der å holde deg til du sloknet.. helst til hjerte ditt sluttet å slå.. Jeg vet hvordan det er, du er ikke alene.

Jeg vet hvordan der er å sitte tenke: «Jeg MÅ leve – for» … Ja, for andre. Andre mennesker. Mens du stadig hører hos faglærte og andre at du «må leve for deg selv», – men hva når du ikke lenger klarer? Og nesten ikke makter for andre heller..

Jeg vet hvordan det er, når sjelen, hjernen, kroppen, alt som gjør deg til menneske hvisker: «Du har forsøkt lenge nok nå, du har lov å hvile nå…» Tro meg, jeg vet.. For bak masken jeg bærer til samtlige, men slipper hos andre i ett forsøk på å få hjelp, – så viser jeg hvordan jeg egentlig har det.

«Du er sterk, du klarer dette» 
«Du har klart så mye før, du klarer dette også!»
«Stå på, ikke gi deg. Jeg trenger deg»
«Du må holde ut, det blir bedre!»

Jeg vet hvordan det er. Å få høre hvor sterk du er når du er på ditt svakeste, hvor selvmotsigende det føles, hvor mye du må svelge når du hører ordene du ikke kjenner deg igjen i – lenger.. Jeg vet hvordan det er, når du får høre du må leve for andre, og du vet ikke en gang hvor lenge du klarer leve for deg selv en gang.. Jeg vet hvordan det er, når de sier det blir bedre,- men av erfaring har det vist seg å bare bli verre og verre.. Jeg vet hvordan det er, tro meg. Jeg vet.

Jeg vet hvordan du har det. Du som kjenner deg igjen i det jeg skriver ovenfor her. Og jeg vil hverken si: «Det blir bedre», eller «Hold ut FOR ANDRE».
For jeg vet hvordan det er.. Og jeg håper bare du får den hjelpen du trenger når du er på bunnen av livet.. For jeg vet det er umulig å makte det alene. Selv hvor mye man ønsker og forsøker.

Jeg vet.. Jeg vet…

@Lunach

De siste dagene.. Bildedryss ♥ ♥ ♥

Hei skjønne dere!♥ Og god formiddag!♥ Håper dere har hatt en god start på dagen idag, og så ønsker jeg virkelig at dagen skal være snill mot dere ♥ 



♦ Idag:
Har jeg vært hos tannlegen. Helt ukristelig tid, kl 08.45! Men jeg kom meg opp og dit, så nå er jeg heldigvis i gang igjen. Så kommer bonusmamma på besøk og skal være her noen timer på kaffe.. Det blir koselig.. ♥


♦ Kroppsmessig: Har jeg verket mye i beina… (også idag…) Været har blitt litt kjøligere og det har vært mye vind, det gjør at kroppen min protesterer endel og smertene begynner å ta seg opp igjen.. Jeg burde seriøst vurdere å flytte til varmere strøk, eller kanskje bare til kristiansand eller arendal. Bare synd jeg ikke kan ta med meg hele gjengen av familie og venner.. :/ Så blir nok værende 😉
Har også en fot som er opphoven, legen sjekket den igår og det var ingenting farlig, bare at kroppen er jo ikke helt vandt til å gå så mye, siden jeg satt i rullestol i 11 mnd. Nå som jeg går igjen så er det ikke mye muskler igjen, så jeg trener meg opp bare ved å gå vanlig inne i huset og litt utenfor. Skal ikke mye til før jeg får gansperre osv. Skulle ha bena høyt etter gått tur, så kommer det nok til å gå seg til. 😉

♦ Matinntak: Vell, her har jeg vært dårlig ass. Matlysten er så å si lik null. Utenom på kveldstid, da stapper jeg i meg alt som finnes i hus nærmest. MEN vi laget fish and chips her på mandag, og gjett om det var JUMMY!!! Bare se HER, min super skjønne flinke Bpa viste meg hvordan lage chips SELV. MYE bedre enn den man kjøper, om jeg så skal si det! 😀




♦ Hus og hjem: Har ordnet det så fint ute på verandaen med TO blomsterkasser (første gang jeg har i hele mitt liv!) og kjøpt ny potte til den vakre hortensiaen min!♥ ♥ ♥ Tror faktisk det har blitt min favoritt blomst of all time! De ER så vakre!! ♥ ♥ ♥ Mangler bare en blomster å ha på bordet, men jeg skal ha en blå, og både på Rema 1000 og Kiwi var det INGEN blå….. Hum. Muligens jeg må en tur på plantasjen å se 🙂 ♥






♦ Hva som opptar tankene mine om dagen: At jeg er sliten av å få avslag på avslag slengt i tryne hver gang vi (jeg, terapeuten min og fastlegen min) søker om stabiliserings-opphold på DPS.. Det sies at man skal be om hjelp når man føler man behøver det, før noe destruktivt skjer. Men når man får det fjerde avslaget på rimelig kort tid, på ikke mindre enn alle TRE DPS-avdelingen i møre og romsdal, så blir man ganske …. Hva skal man si … Oppgitt, føler på håpløshet og maktesløshet … Jeg får bare bevist at å be om hjelp? Det er det ingen poeng i, uansett hva .. For den finnes ikke tilbud her for «slike som meg»

Det går også mot tider der de fleste har ferie, både terapeut, lege, BPA-ene, ja – alle skal ha ferie .. Og jeg kjenner jeg i år heller ikke var helt forberedt på det. Det kommer alltid så plutselig på.. Gruer meg så sinnsykt mye, det er skremmende å tenke på at man er overlatt til kun seg selv i flere uker i strekk .. Men, alt jeg kan gjøre er å stå så sterkt i det som jeg makter og er i stand til akkurat nå .. Jeg skulle ønske jeg også kunne ta ferie .. (ifra meg selv)

Ta vare.. ♥ Uansett hva som skjer, glem aldri at du er like verdifull som alle andre. ♥ Selvom det er vanskelig å tro noen ganger, så er det sant, og kun fakta. Glem aldri det! ♥
MASSE Klemmer fra, L


@Lunach

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Hei dere..❤️

Hei kjære dere.💖 Takk for stor forståelse ift fravær fra bloggen. Noen ganger har man mer enn nok med det som skjer i livet sitt, til å ha overskudd til annet enn å holde hode over vann. Dessverre er ikke livet hverken enkelt eller rettferdig, og stormer og orkaner kommer kastende over enn uten at man kan stoppe de. Man har ikke annet valg enn å bare stå i dem, ri stormen.. Men det er ikke alltid enkelt, og mye er vanskelig å godta i dette livet…😔

Jeg forstår ikke hvorfor livet skal være så forbanna tøft for noen, mens andre går lekent gjennom det.. Jeg blir tenkende, grublende og noen ganger forbanna også. Ikke at det hjelper, det forandrer jo ingenting, det får ikke ting til å bli ugjort. Men av og til får man bare så nok. Det går en grense for alle, for hva man tåler… til og med for de sterkeste sjelene. Og akkurat nå kjenner jeg at grensen min er tråkket ett godt stykke over hva jeg har kapasitet til å takle. Jeg står så sterkt i det som jeg er i stand til, samtidig som jeg kjenner meg konstant utmattet, sliten, mettet og trøtt. Ikke trøtt som i at jeg behøver noen timers søvn, men trøtt av å aldri få en liten puste pause før neste storm kommer.. Hadde man bare fått en puste-pause imellom alle slagene så man kunne få samlet seg opp litt mer krefter til å stå i neste storm, men når man såvidt har begynt å puste igjen og neste kommer- da blir man utkjørt til slutt. Føles ut som om jeg kun har gått på sparebluss og autopilot de siste seks mndene. Og de siste to ukene har vært ett sant helvete jeg ikke unner noen i denne verden.😓💔

Det oppleves akkurat nå som om de beste menneskene man kjenner er de som får de aller tøffeste og verste slagene, og jeg kjenner på en uendelig maktesløshet ift det.. Så urettferdig livet noen ganger kan være. Så tungt å jævelig at det finnes ikke ord.. så skremmende hvordan verdenen din bare kan bli kastet opp-ned på sekundet, i sakte fart- og alt du kan gjøre er bare å se på. Du kan ikke stoppe det, forandre det, endre noe- du må bare se hele livet ditt bli knust i fillebiter – og så forsøke så å stable en fot foran den andre. Ett steg om gangen.. en time om gangen. Ett pust, så ett til.

Livet er og vil aldri noensinne bli som det en gang var… Men det kan bli ett liv igjen. Trenger bare tid og god støtte på veien.. Akkurat nå trenger jeg hvile og ro til å håndtere og tåle alle disse ekstreme følelsene og tankene som daglig sliter meg i alle ender. Jeg kommer sterkere tilbake, men når vet jeg ikke.. Akkurat nå er jeg bare så sliten at jeg må holde fokus på det som er det aller viktigste – og det er de rundt meg.💖

Ta vare på hverandre. Morgendagen er aldri lovet. Husk å si og vis du er glad i dem du er glad i, for en dag kan det være forsent.

@Lunach

Uten tittel

Vil bare si jeg blir borte noen uker, skal på hytta å blir der på ubestemt tid. Har med en 2 ukers dosett, så får vi se hvor lenge vi blir.. Ville bare si ifra så ingen bekymrer seg fordi jeg er stille… Er litt mye nå, så jeg har litt nok med meg selv. Håper dere forstår det. Kommer sterkere tilbake.

Klem, L

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no