Takknemlig

Idag kjenner jeg kun på en ting: Takknemlighet.

Jeg har det vondt, og akkurat nå så er det ikke mye igjen av meg. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg puster, men det føles ut som om jeg kveles. Jeg er deprimert, og akkurat nå så klarer jeg ikke de enkleste hverdagstingene alene.. Men jeg føler meg takknemlig. Fordi jeg er så utrolig heldig oppi alt.
Jeg er så utrolig takknemlig for de vakre menneskene som jeg har rundt meg. Både BPA-ene mine og vennene mine. Jeg er faen så heldig, selv i alt kaoset som river i meg nå. ♥ ♥ ♥ 

Det er ikke en selvfølge at noen orker å stå i smerten sammen med deg. Så har du slike rundt deg? Ja da er du utrolig utrooolig heldig!♥
Jeg er så inderlig takknmelig for de menneskene som holder rundt meg når angsten river i meg så jeg skjelver og kaldsvetter, selv om det er vondt for de å se meg slik, så makter de å holde rundt meg i timevis – fordi de er glad i meg.
Jeg er så ufattelig heldig, som har de som trøster meg og forstår hver en bit av meg. – Ja de som virkelig lytter, selv om jeg ikke klarer se så mye lys i noe akkurat nå, – og derfor ikke er den mest positive personen å være rundt heller. Men de forstår, og de trøster.

De som holder ut når jeg kan være tverr og vanskelig, eller ett glass blir kastet i veggen i frustrasjon. Som roer meg ned og støvsuger og vasker gulvet. Som ikke blir sinte på 13 åringen, men som heller sier: «Det er bare ett glass. Jeg er bare glad DU er like hel.» – fordi de forstår hun ikke gjør det med vilje, men at hun er sliten og lei seg hun også.
Jeg er så takknemlig for de som har vært her med meg hele veien, spesielt de siste tre-fire dagene hvor livet har vært ett sant helvete. Når de har nesten gått på vakt, venner når BPA-ene skal gå. Fordi de er glad i meg, så vil de sove på sofaen for å passe på at jeg er trygg.
At jeg skal FØLE meg trygg. Tatt vare på. Fordi de mener jeg er verdt det.
Jeg er så takknemlig for de som lar meg hvile, som tvinger meg til å ligge i armene deres fordi jeg er så urolig i kroppen og hjernen spinner og jeg klarer ikke roe meg selv.
Jeg er så utrolig takknemlig for de som gjør alt for å beskytte meg, – beskytte meg mot meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for menneskene mine, ja de som elsker meg når jeg ikke lenger klarer elske meg selv.
De som liker og elsker meg, selv når jeg hater hver en del av meg selv.

Jeg er så utrolig heldig, selv hvor vondt livet føles akkurat nå.
Jeg har de fineste menneskene i hele verden rundt meg, og jeg kan ikke få takket dem nok.
For at de elsker meg, når jeg har sluttet å elske meg selv.
Takk! ♥

– Lunaen –

Mørkt.

«Kansje du kan høyre litt svak musikk, el lese litt, el skrive…»
Ja.. nå er kl 15.25, og de eneste gangene jeg har vært oppe av senga er når røyksuget er der eller jeg må ta medisinene som ligger på kjøkkenbenken i en dosett. Antibiotika, smertemedisin, og to tabeletter med beroligende medisin.

Det er mørkt… Og jeg ligger. Ligger å tenker. Tenker på livet og hvorfor jeg lever, når jeg ikke klarer leve. Jeg eksisterer, går kun på autopilot. Påkjenninngene de siste tiden har vært store, og jeg kjenner nå kun på utmattelse og håpløshet. Jeg har ikke mer å gå på akkurat nå.. ikke mer å gi.
Jeg går kun på sparebluss nå, har ikke krefter igjen til å kjempe. Jeg blir kalt en kriger, men akkurat nå så føler jeg at slaget er tapt. Jeg ligger nede. Reiser jeg meg nå, denne gangen og, er det kun for andre. Jeg er i alle fall en enormt sliten og utmattet kriger, med konstant dårlig samvittighet for ting jeg vet jeg faktisk ikke skal ha dårlig samvitighet for, – men likevel har.

Jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å sove. Redd for å ikke sove. Redd for å miste kontrollen og «forsvinne» igjen. Redd for å dø. Redd jeg skader meg i dissosiativ tilstand igjen uten å våkne neste morgen.
Jeg er redd for mørket. Jeg er redd for nettene. Redd, konstant. Redd morgenen aldri kommer. Nettene er lange. Ensomme. Skremmende. Redd for å våkne igjen, med store skader på kroppen.. Mest redd skader som kanskje ikke kan rettes opp igjen.
– Jeg er redd for å være alene. Alene med meg selv. Og jeg er sliten, jeg er sliten av å være redd.

Så jeg ligger her. I Sengen. Og jeg vil ikke møte andre enn BPAen jeg er trygg på. Akkurat nå, så orker jeg ikke snakke. Jeg orker ikke gjøre noe. Jeg trenger en pause. Fra livet, fra alt. For å hente krefter jeg ikke har noe igjen av. Med BPA-en trenger jeg ikke fake ett smil, jeg trenger ikke en gang smile. For hun får betalt for å være her og hjelpe meg. Jeg trenger ikke en gang å stå opp av sengen.
Og jeg vet hun forstår. For hun ser jeg er sliten, og hun holder meg. Tett inntil. Slik at hjerte mitt roer seg. Og så sovner jeg endelig… For når hun er her er jeg endelig trygg. Fire timer i døgnet er jeg trygg. De resterende 20 timene er skremmende, de er fryktelig skummle. Og jeg er redd.. Redd for de timene jeg er alene med meg selv, fordi hverken jeg eller når jeg dissosierer, har så mye mer å gå på nå..

Vi er slitne, trøtte, håpløsheten svirrer i hode og hjerte, og noen ganger kan livet kjennes umenneskelig ut å fortsette..

#Dagens tanker.

– Luna – ♥

«Nei, jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere.»

Jeg våkner av smerter i armen kl 02.00 på natten, og reiser meg opp helt i ørska, søvnig og sliten, men armen gjør så sinnsykt vond. Jeg vet med en gang hva som venter meg da jeg kommer meg ut av sengen å triller inn på badet for å sjekke armen…..
Akkurat som sist, ett blodig bad med flere hånduker med størknet blod…… Noen ganger fult av glasskår, andre ganger ingenting å se av hva som har blitt brukt.

«Neeei, ikke nå igjen! Jeg orker faen ikke mer av dette nå!» er den første tanken som slår meg. Samtidig som jeg dessverre vet at dette er og har vært min hverdag i over ti år nå, og at dette er heller ikke siste gang jeg våkner opp slik. Ja med stygge skader på min egen kropp, helt uten å vite eller huske noe av hva som har skjedd. Jeg kjenner jeg umiddelbart blir både trist, sint, lei meg, og ikke minst: REDD. Jeg blir alltid når dette skjer, rett og slett: Livredd.
– Livredd jeg ikke skal våkne opp neste morgen…

Jeg kjenner armen er skikkelig vond, jeg ser at pysjen er igjen størknet fast ned i det åpne brede dype såret, og jeg vet at det kommer til å gjøre helvetes vondt å få av meg pysjen denne gangen også… Men jeg er så umenneskelig sliten, så trøtt av dette, og jeg orker rett og slett bare ikke forholde meg til det akkurat nå. Ikke alene, midt på natten. Jeg takler det ikke. – Så jeg lukker bare døren inn til badet og legger meg tilbake i sengen. Men det er vanskelig å sove, tankene surrer og jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Armen dunker og verker, og det er vanskelig å finne en stilling å ligge i som ikke gjør vondt. Jeg vet jeg neste dag må til legen, jeg vet jeg må igjen dra å få lappet meg sammen igjen, og jeg vet at det blir en lang dag med mulighet for å måtte dra til sykehuset på kirurgisk operasjonsal.
– Jeg gruer meg, jeg begynner å gråte der jeg ligger. Fortvilelsen tar overhånd… Skal dette vare livet ut? Vil jeg noen gang få kontroll over dissosiasjonen? Vil virkelig terapien jeg går i hjelpe til slutt, så jeg slipper våkne slik mer?  Vil vi klare dette, før det er for sent?
Jeg er redd… Søvn ble det lite av denne natten. Mye tårer og så altfor mye tankekjør. Og ensomheten er ikke til å bære denne natten..

Morgenen kommer sakte men sikkert.. Jeg skriver en tekst melding til den ene BPA-en min, hun som tidligere har sagt til meg at uansett hva, når, – så skal jeg aldri måtte dra på legevakt/sykehus/i ambulanse osv alene mer. Hun vet hvor redd jeg er for det, hvor mye vondt jeg har opplevd både på legevakt, kirurgisk, psyk opp igjennom årene, da det var lite og nesten ingen forståelse når det kommer til selvpåført skade. Hun sa jeg skulle aldri mer måtte dra alene, og jeg måtte love å gi beskjed så skulle hun følge meg.

Jeg turde skrive en tekst melding om hva som hadde hendt… Og at jeg trodde jeg måtte på legevakten. Det var en helg, og egentlig var jeg bare altfor sliten til å dra noe sted.. Kroppen var sliten etter en av mange netter med dårlig søvn, hode var slitent av alle påkjenninger den siste tiden, og jeg ville egentlig bare slippe å forholde meg til det som hadde skjedd. Selv om jeg vet at jeg må, så er det likevel tøft. Det er tøft fordi jeg har gjort dette med mine egne hender, men samtidig har jeg ikke vært tilstede. Jeg husker det ikke. Jeg vet ikke når det skjedde og jeg vet ikke hva som utløste det. Og det er like skremmende og like vondt hver eneste gang det skjer, selv hvor ofte jeg har opplevd det. Det blir ikke lettere med tiden, og det er vansekelig å godta at dette skjer..


Foto: Google.

Hun ringer meg og sier hun kommer med en gang. Hun skal bare få på seg klær og spise noe fort, så kommer hun. Jeg sier jeg kan spør noen andre, men hun nekter. «Jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere. Jeg kommer straks!»
Hun kommer innen en halv time er gått, jeg legger meg med hode i fanget hennes, ber om unnskyldning opptil flere ganger og hun svarer: «Det er ikke noe å unnskyld, du har ikke gjort noe galt». Jeg takker henne gang på gang for at hun vil hjelpe meg, selv om hun egentlig har fri og ikke skulle kommet før på kveldsvakt.

Hun bryr seg oppriktig. Hun bryr seg om at jeg skal føle meg trygg og ivaretatt. Hun har ett hjerte av gull. Og hun gjør alt som skal til for at jeg skal ha det best mulig i den vanskelige situasjonen som er.
Hun tar telefonene og vi får time på legevakten. Etter endel vente tid, hvor vi får sitte på eget venterom, kommer endelig legen og henter oss. Hun ser på såret på armen, men vurderer det slik at hun ikke kan sy det der, at det er så dypt at vi må reise på sykehuset til kirurgisk. Jeg er allerede utslitt etter natten, etter mye venting og mye spenning i kroppen, men med god støtte fra BPA-en min klarer jeg likevel finne mot og styrke nok til å ikke trygle henne om å sy det der, eller si «Nei, jeg drar hjem».
«Jeg blir med deg hele veien, jeg forlater deg ikke, jeg kjører og følger deg inn» sier hun med trygg rolig stemme, mens jeg trykker henne hardt i hånden og takker. Og jeg tenker der og da i mitt stille sinn: «Jeg er ikke alene, dette klarer jeg. Det er trygt nå. Jeg er ikke alene om dette. Vi er sammen om det.»


Vi kjører til sykehuset… Jeg er redd, redd de skal være slemme, redd for å måtte igjen oppleve å bli sydd uten bedøvelse, eller det som enda verre er: straffe meg med ord som stikker som kviver i hjerte.
Jeg er redd fordi de gamle opplevelsene gjennom mange år har satt seg så fast i beinmargen, at jeg nesten er kvalm der jeg sitter i bilen.. Men jeg vet det er trygt, det er trygt nå fordi jeg har noen med. Hele veien, som kommer til å følge meg inn og sitte hos meg og holde meg i hånden gjennom alt.

På sykehuset blir vi møtt av en snill sykepleier som tok imot papirene fra legevakten og sa vi kunne sette oss å vente på rom nr 1. – Det er fint å slippe å sitte på venterommet, det er så mye støy der både fra TV og mennesker som prater med hverandre eller i telefon. Jeg hater venterom, jeg blir så utrolig sliten av de..
Det går heldigvis ikke lang tid før kirurgen kommer inn og henter oss. Vi skal opp på kirurgisk operasjonssal, jeg kan veien utenatt, jeg har vært der altfor mange ganger før… Jeg er spent, redd, men samtidig trygg. Jeg er ikke alene, jeg er trygg når hun er med. 
Jeg legger meg på benken og drar opp genseren og hjelper med å ta av plasteret. Det blir endel diskusjon om hvorvidt de kunne sy eller hva de skulle gjøre, da det hadde gått mange timer siden hendelsen. Han spurte om han kunne få lov å ta ett bilde av armen og sende til bakvakten, for å høre hva han/hun mente, det var selvsagt greit sa jeg.
Det ble bestemt at de valgte å sy det, og turnuslegen var den som fikk prøve seg. Det var ikke noe spm denne gangen om: «Ønsker du bedøvelse eller ikke?» , de sa bare: «Nå skal vi sette godt med bedøvelse, og du må si ifra om du kjenner noe, så skal vi sette mer. Okey?» Med ett smil og en varm stemme. Det var ingen slemme kommentarer eller dårlig oppførsel, de var profesjonelle og viste meg respekt og gjorde alt etisk korrekt, slik leger skal gjøre. Jeg blir like takknemlig hver gang det skjer, da jeg har opplevd så mye vondt i helsevesenet når det kommer til selvpåført skade.
En time tok det å få sydd sammen det 15 CM lange kuttet. En time satt hun som følget meg rett ved siden av og holdt meg i den andre hånden. Trygghet, den viktigste følelsen i livet.

Takk. Takk for at du tok vare på meg da jeg trengte deg som mest. Takk for at du valgte å bruke den dyrebare tiden din for at jeg skulle føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at du ikke lot meg være alene om det, at vi var to hele veien. Takk for at du ikke forlot meg der alene. TAKK for at du holdt meg gjennom alt.

Takk, tusen hjertelig takk. ♥

  • Lunaen ♥

Mitt år 2017

I Februar fylte jeg 31 år, og hadde mine nærmeste venner på bursdags feiring. (De som hadde mulighet)  ♥ Det var enn sann glede! Siden jeg året før fylte 30 år, men var da så syk at jeg var tvangs innlagt og måtte dermed feire min bursdag på lukket akutt psykiatrisk avdeling. Februar var der imot i år en av de beste mnd, og se- smilet. Jeg smilte på ekte den dagen..

Året 2017 har vært en salig blanding av oppturer og nedturer, og det er vell slik livet er for oss alle? En berg og dalbane.. Det er bare at noen sin berg og dalbane har mer kvassere og stupene er større enn andres.. Men vi har alle vårt, noen mer og noen mindre. 

 

I år har jeg hatt ett av mine tøffeste år. Ett av de tøffeste årene, men når jeg ser tilbake på året 2017 så kan jeg tydelig se mer seiere enn tapte slag! Ja, jeg hadde en periode med mange innleggelser på sykehus grunnet selvskade, og noen tilbakefall i vinter.. Men i forhold til andre år, har jeg faktisk klart å stått imot mer enn jeg har tatt den enkleste utveien- nemlig å skade. Jeg har stått i smerten mer enn jeg har flyktet fra den, og det er ikke en enkel oppgave. Men jeg har takket være gode medmennesker, klart meg gjennom det. Fordi det finnes mennesker som holder deg og trøster deg når du gråter, som gråter med deg. Som du vet du kan ringe når smerten blir for tung å bære alene. Ja, jeg har funnet mine, og jeg er evig takknemlig for menneskene rundt meg som støtter meg i de tøffeste periodene, ja de som makter bære litt av min smerte på ryggen sin, slik at det ikke blir like tungt for meg å bære på alt alene. Vi har sammen klart dette året, VI – ja vi som nå er ett TEAM. ♥

♥ 13 åringen i meg har gitt seg mer og mer til kjenne, det skjedde ikke før i år. Hun har begynt å prate mer og deler når hun har det vondt, noe hun aldri har gjort før. Hun har lært seg å sette ord på smerte, og skader seg også mindre enn før selv om det ennå skjer noen ganger, ja hun har roet seg betraktelig. Og det er jeg så inderlig glad for. Ingen 13 åring skal måtte ha det så vondt som hun har det alene. Endelig har hun turdt å slippe noen innpå seg, og hun stoler mer og mer på de…

♥ 7 åringen har endelig noen å prate med. Hun har fortalt BPA-en at hun har følt seg så ensom, siden hun ofte «må ta nettene»- altså, hun kommer frem på senkveld/natt, fordi det er da jeg er sliten av dagen og ofte veldig veldig redd, da skifter jeg ofte. Så da er det enten 13 eller 7 åringen som er her.. Hun har fått det mye bedre sier hun selv, fordi hun føler seg trygg nå som hun har flere voksne som passer på henne. For hun forstår ikke helt hvorfor hun som er bare 7 år, må være alene hele tiden. Og syns det er skummelt å sove alene. Hun er jo bare 7 år gammel…

Jeg har vært sterkere i meg selv, vært flinkere å sette grenser og si nei, jeg har flyttet hele to ganger i år noe som har krevd mye av meg, og jeg har fått to nye mennesker i livet mitt som jobber her hos meg, noe som var svært krevende i begynnelsen, prossessen med intervjurunder og det å bli kjent og trygg på, det tar ofte langt tid for oss som har PTSD og DID. – For det er ikke kun JEG, Luna, som skal bli trygg på dem heller, men også 13 åringen som er fryktelig skeptisk til nye mennesker, og 7 åringen, ja de som bor inni meg. Så vi er tre personer i en kropp som skal bli kjent med og trygg på disse hjelperne.

Heldigvis har det gått utmerket bra, og vi er nå det beste TEAMET ever. Jeg er så uendelig takknemlig for at BPA-ene mine tar vare på oss alle tre, og spesielt når Irene sliter så har hun lov å ringe eller melde, vesla også. Jeg føler meg så ubeskrivelig glad over å ha fått så vakre mennesker som forstår så utrolig mye, som klarer å forholde seg til alle delene av meg, de bidrar til trygghet i hverdagen – og dermed er det mindre skade og mindre frykt. Nå i januar i 2018 skal den tredje begynne, det blir igjen skummelt – men samtidig så skal de følge opp å være her en av de som kjenner oss, og gå flere vakter sammen helt til vi er trygg på den nye.

I mai i år fikk Irene, 13 åringen, nok. Hun ønsket ikke å leve mer. Hun var sliten av livet har hun fortalt i ettertid. Hun tok en overdose som nesten endte livet vårt. Heldigvis våknet jeg 12 timer senere på intensiven, men vi hadde da pådratt oss skader som vi har slitt med siden da. Det er derfor jeg sitter i rullestol, og trener oss opp til å kunne gå igjen. Nå har jeg kommet så langt at jeg klarer å gå med krykker, mye takket være hard trening og en enorm viljestyrke, – sammen med en fantastisk energisk og positiv fysioterapeut, som har kommet hver eneste uke, samt mye egentrening. Sta som jeg er, vet jeg at det er ikke mange mnd til jeg klarer å gå igjen – uten krykker. – Den dagen skulle jeg ha heiset flagget om jeg hadde hatt ett, hehe!

Men til tross for å få livet snudd totalt på hode, har jeg likevel mestret enormt mye i år. Jeg vil ikke si jeg har ligget på latsiden for å si det slik. Jeg har jobbet beinhardt både med opptreningen, noe som krever sin kvinne. Men jeg har også jobbet hardt med psyken. Den nye terapeuten jeg har er helt utrolig dyktig, og hun forstår så utrolig mye og kan sitt fag. Jeg vet at henne? Hun kommer til å kunne hjelpe meg videre i livet, vi skal jobbe hver uke for å få mer kontroll over triggere og dermed kunne unngå å dissosiere så mye som jeg nå gjør. Det er ett mange års prosjekt, det kommer til å ta tid og det krever enormt mye krefter. Men jeg er ikke den som gir meg så lett, så jeg skal nok komme i mål. Jeg skal klare det! Jeg har så mange flotte mennesker rundt meg som støtter og heier på meg, og med en hånd å holde i så skal jeg nok makte å begynne igjen på nyåret. ♥



Det har vært mange tøffe tak, men jeg er takknemlig for å være i live.
For å ha overlevd dette året, og klarer å se at jeg faktisk har mestret mer enn jeg har tapt. Dette har vært ett enormt krevende, tøft og skremmende år, samt har det vært ett år jeg har lært veldig mye av, erfart mer kjærlighet og omsorg enn jeg trodde fantes i denne verden, jeg har opplevd at vennene mine står ved min side i både glede og sorg, smil og gråt. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for å ha så fine medmennesker i livet mitt. De er mitt alt, og jeg kunne ikke vært mer heldig! Takk for i år, i morgen starter ett nytt ett med hele 356 nye dager. Vil ønske dere alle det beste for 2018, ta vare på deg selv og hverandre, vi vet aldri hva morgendagen bringer, så vær snill og vis du bryr deg. Ta deg tid til de du er glad i og de du ser behøver ett smil eller en hånd å holde i.

– Luna Ch – ♥

Når mørket kommer..

Kveldene er så fryktelig skremmende.. Mørket er som om det kveler meg og jeg får ikke puste ordentlig igjen før morgengry.. Alt gjør så mye mer vondt når lyset har forsvunnet, det er som om mørket drar meg enda lenger ned enn jeg allerede er. – Ja om det er mulig…
Når mørket kommer smygende på blir jeg så intenst redd at jeg ofte forsvinner og en av de to andre tar over. Når jeg er for sliten til å klare være tilstedet i livet..
– Men de er også redde for mørket, for å være alene, for å sove.

Og noen ganger våkner jeg og oppdager at en av de har vært så redd at hun har ikke klart å holde ut smerten og frykten den natten.
Og armen eller bene mitt er oppskråret igjen.. Uten at jeg vet hva som har skjedd, eller merket noe. Jeg kjenner det ikke en gang. Så spalta og delt er jeg. Er vi. Mange. Det er mange som sliter med DID, men få snakker om det. Mest trolig fordi få forstår.

Kveldene, ja gud som de skremmer meg… Jeg gruer meg allerede til mørket kommer kl 12 på formiddag. Jeg gruer meg så mye at jeg noen ganger blir så redd at jeg vurderer om jeg orker å gå igjennom enda en kveld/natt..
Men så ser jeg jo at jeg gjør det, jeg tar en dag av gangen. Ett pust om gangen. Og så kommer jeg meg igjennom enda en kveld, enda en natt.

Men noen dager føles det bare så meningsløst, noen dager tar håpløsheten noen ganger totalt overhånd. Og når følelsene overstyrer all rasjonell tankegang, blir alt så mye verre.. Å holde seg HER OG NÅ og være tilstedet i livet når du kun føler savn og smerten, kan det noen ganger være så vanskelig at det er helt og holdent umulig å holde seg innenfor toleransevinduet uten hjelp utenfra. At ett menneske du er trygg på holder deg tett inntil, helt inntil så du hører deres hjerte slå, slik at du får kjenne at du ER HER, at kroppen DIN er her.. Og, du er trygg, nå. Du er trygg. 

På dagtid klarer jeg meg nokså bra.. Jeg er i alle fall tilstedet i meg selv, jeg, Luna, er her. Og jeg er ikke like redd. Men når mørket kommer… Da kommer angsten krypende på og det blir bare verre og verre, og vanskeligere og holde seg tilstede i kroppen sin. 
Jeg ønsker bare å bli hel igjen. Jeg ønsker kun å bli hel, og samlet. Og kunne klare å være meg selv, hvert sekund hele døgnet. 
Det er mitt høyeste ønske i livet, å bli fri fra fortiden, komme meg videre, slippe bekymre meg for om jeg våkner neste dag.

Når mørket kommer.. Blir jeg livredd. 

– Lunaen –  ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no