Og du holder oss igjennom

Kom hjem. Kom.. – Roper hjerte mitt. Roper kroppen min.
Og sårest, «kom hjem»roper barna inni meg..

Jeg vet, jeg burde klare mer, jeg BURDE klare mer enn bare stå opp og sitte her.
Men så sier kroppen min, eller hode mitt, eller begge deler: «Stopp!»

Og så sitter jeg her.
Her jeg alltid sitter.
Lammet av PTSD-EN som når heeeeelt fra fingertuppene til lilletåa.
Den som daglig fyller hele meg med en kriblende uro på innsiden,
nesten som om det er små maur som kryper,
kryper fritt villt rundt på innsiden av meg.

Angsten, uroen, den jævla frykten!
Og du, du er den eneste, den eneste som
– som får meg til å falle til ro
Du holder kroppen min så trygt inntil deg
at jeg kan kjenne at frykten og alt det vonde gir litt mer
og enda litt mer
– slipp

Og jeg sovner trygt
– i fanget ditt
Ja slik jeg, vi, gjør hver eneste kveld

Hver eneste kveld holder du rundt oss i stillhet
– med tungt hjerte..
Og du er den som ser
At vi er utslitt av dagene
Du legger pleddet over
– den store
og den lille
kroppen vår..

I all viten at det kan være den siste gangen
du kan få holde oss..

 

@Lunach

La oss snakke om.. Ferie.

Jeg kjenner angsten krype seg godt til rette under huden min hver eneste gang jeg hører ordet: «Ferie». Jeg kan vell ikke si at hverken sommerferie, juleferie eller påskeferie for den del har så mye med meg å gjøre, – annet enn at det vil si jeg får mer angst, kjenner på mye mer uro, fryktelig mye usikkerhet og mye mer frykt.
Følelsene mine når jeg hører ordet «Ferie» gir meg hverken glede eller jubel, ikke noen planer eller reisemål i sikte. Kun overlevelse. Overlevelse er for meg alltid i «ferie-tiden» absolutt første prioritert. Nettopp fordi ferie gjør at de fleste av trygghets-personene mine forsvinner i flere uker i strekk. Flere av dem i år også på samme tid.

Jeg blir redd. Ikke bare redd, jeg blir faktisk livredd. Hvert år kommer det som kastende over meg, som om jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg blir overveldet og overasket hver eneste gang, som om jeg aldri har gått igjennom det før og ikke kan huske at de har tatt seg ferie før. Men selvsagt har jeg opplevd det, og selvsagt forstår jeg at mennesker som jobber i helsevesenet også må ha ferie og fritid. – Men det gjør det selvsagt problematisk for oss brukerne/pasientene, som da blir ofte overlatt mye mer til oss selv, og alt av rutiner i hverdagen stopper selvsagt opp. Både lege-samtaler, traume-behandling, fysio-terapi, you name it. Alt stopper opp i ferie-tiden. Når man i tillegg er i en svært dårlig periode og er ekstra sårbar etter mange store belastninger over lang tid, da føles det langt verre.. Og blir mye mer skremmende for oss som sitter igjen.

… Uten ferie.

For for mange av oss? Så er det ikke ferie, det er kun kaos og en enorm lengsel etter at hverdagen endelig skal begynne igjen. Da kan vi endelig senke skuldrene noen hakk igjen. Man kan ikke ta ferie fra sykdom og helsemessige utfordringer, det sier seg jo selv. Du blir ikke «friskere» bare fordi det er «ferie-tid» for folk flest. Mange blir dessverre dårligere i nettopp disse tidene, fordi rutinene i hverdagen er det som holder mange oppe, og er det som føles som den stabile bakkegrunnen de behøver for å fungere noenlunde. Når den forsvinner i mange uker i strekk, da er det ikke alltid like lett å sette den ene foten foran den andre. Når grunnmuren og støtte-personene plutselig er borte, da er det ikke lett å holde balansen lenger. Når det som holder deg gående er at du VET de er der når du faller. Men i ferien, hvem skal du da lene deg på når du ikke lenger klarer være i deg selv?

Ferie er for mange mennesker den verste tiden på året. Det er det også for meg. Jeg blir like redd hvert eneste år, hver eneste gang ordet dukker opp. Usikkerheten gjør meg handlingslammet. Og jeg blir mer redd jo mer det nærmer seg. En forutsigbar hverdag er det som holder meg mest mulig stabil, men nå føles det ut som om alt rakner. Og det har det gjort i lang tid, hvor det har det siste året vært ekstremt store belastninger i livet mitt.  Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde fotfeste så godt det lar seg gjøre. Men usikkerheten rundt sommeren er virkelig en ekstra belastning nå, oppå alt annet som i har skjedd og skjer i privatlivet mitt.

Gruer du deg for sommeren? Har du laget noen kriseplan viss det skulle bli for vanskelig? Jeg tenker å ha en kriseplan kanskje kunne vært en god plan. Hva gjøre i enkelte situasjoner, en liste over hvem man kan ringe viss man behøver noen å prate med, eller hjelp til noe praktisk eller hjelp til lege osv.

♦NB HUSK: Mental Helse har et døgnåpent tilbud, og du kan ringe gratis på tlf nr: 116 123.
– 24 timer i døgnet, 365 dager i året!


♦ Follow me if you want:
♥FB:Lunach.psykmagasinet.no
♥Instagram: Lunaench
♥Snapchat: Lunaench

@Lunach ♥

UKEN SOM GIKK #6


Hei alle sammen

Hvordan går det med dere idag? Sunday, avslapping eller husarbeid? Her blir det i alle fall en del klesvask, kurven er nesten helt full så nå er det på tide å ta grep;) Her kommer i alle fall som hver søndag «Uken som gikk». Ønsker dere alle en så fin dag som dere kan ha i den situasjonen dere er i.. Ta vare! ♥

♥ Ukens høydepunkt:

Selvsagt når jeg var barnevakt på onsdag til verdens herligste gull. Vi laget kort, satt i solen og spiste ikke mindre enn TRE iskrem og så på JuniorDisney chanell, kan det bli bedre?! Barn er så herlige, men få kan slå denne jentugen som jeg er så heldig å få lov å være «tante Luna» til. Da jeg sa vi skulle på ferie sammen til høsten ble hun HELT i hundre, herregud for en solståle!! Digger digger deg, vesla mi! ♥ ♥ ♥


(Snapchat)

♥ Ukens nedtur:

Det må vell være da jeg var hos terapeuten og fikk på ny vite vi fikk avslag på stabiliserings-opphold, for fjerde gang på rimelig kort tid.. Man blir ganske så, hva skal man si.. Når man leser grunnlag for avslag, og det meste av grunnene er rett og slett ukorrekte opplysninger, – blir man både opprørt og irritert, og lei seg. Jeg bad henne om å sende en mail tilbake, der hun rettet opp i alle feilene som står der. Blant annet en diagnose jeg ikke har, om oppfølging jeg ikke har, ja listen er lang.
Jeg trodde vi alle hadde rett på innleggelse når behovet er der, men det er ikke slik det fungerer i helse Norge dessverre. Så lenge de ser på diagnoser og symptom fremfor menneske? Så vil det heller ikke bli forandringer på det punktet. Dessverre føles det utrolig personlig, selv om jeg blir fortalt jeg ikke er den eneste  – og ikke den eneste som blir fortvilet heller.
Jeg har en utrolig sterk rettferdighets sans, og dette er bare ikke rettferdig. Kanskje derfor det går såpass innpå meg. Men nå gir jeg opp, jeg sa ikke søk eller gjør mer. Jeg makter ikke. Det er begrenset for hvor mange avslag på nødvendig helsehjelp man makter å få slengt i tryne når man er i såpass dårlig form som jeg er nå og har vært lenge. Jeg må heller fokusere på å klare meg best mulig i situasjonen jeg er i nå. Fokuset må være der, og ikke på ting som jeg ikke kan gjøre noe med uansett. Men man blir jo fortvilet, og det må man også få lov å bli.

♥ Ukens opptur:

At jeg klarte å sminke meg en dag denne uka. 1 av 7.. Hehe.. det var overfladisk, hva. Men altså, det handler ikke om sminke i seg selv, det handler om selvfølelse og mestring. Jeg har jo alltid likt å sminke meg, teste ut nye produkter og nye farger. Men jeg har det siste året nesten ikke rørt sminkepungen. Formen har ikke strekt til mer enn å dusje og føne håret dessverre. Så jeg er glad de få dagene jeg klarer det, og syns det er gøy igjen, ikke minst. Håper jeg kommer meg dit igjen, der jeg har litt mer overskudd til slike ting..


(Before and after;)

♥ Ukens følelse:

Utmattelse. Vært mye sengeliggende. Ikke klart lys eller lyd. Når jeg kan si med hånden på hjerte at jeg flere dager på rad ikke har klarte høre musikk en gang, og de som var her på besøk har måtte hviske… – Det føles ut som om alle lyder bare skjærer som kniver i ørene, det er helt forferdelig..
Mye fysiske smerter i beina også, mest trolig blandet av vær-forandringer og at jeg har spent meg mye.

Irene, (13 åringen i meg) har hatt flere angstanfall der hun har hyperventilert, også.. Vi er vell bare veldig veldig slitne nå.. Vært ett tøft år…

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Hvorfor sier alle at det skal bli så mye bedre? Det har jo ikke blitt hverken bedre eller enklere siden jeg var 15 år, så hvorfor skal jeg tro at det blir bedre nå?
Jeg er glad for den personen som sa akkura det til meg. Som var enig, ikke sa meg imot. – Og faktisk mente det. Det blir kanskje bedre iform av at det kommer dager og uker som er litt lettere å leve, kanskje jeg faktisk vil kjenne på at jeg lever også, ikke bare overlever og holder ut. Men det vil aldri bli ett liv som andres, der jeg ikke har angst eller møter på triggere. Jeg er lei av å høre: «Det kommer til å bli så mye bedre fremover osv». For nei, det gjør ikke det. Det betyr ikke at jeg er negativ, det betyr kun at jeg er realistisk. Jeg har selv levd mitt liv så langt, og jeg vet at dette er det livet jeg kommer til å måtte leve til den dag jeg dør. Og det er bare realiteten. Slik ble det, og slik vil det være. Bedre dager, vanskeligere dager. Men det kommer ikke til å forandre seg med store forandringer. Det er viktig å være realisisk oppi alt, ikke ha for store forhåpninger – for da blir man kun skuffet og man klarer ikke leve her og nå. Man jager kun etter noe som ikke en gang er oppnåelig. Derfor forsøker jeg å børste av meg den setningen. For jeg må holde bakkekontakten og lære meg å leve i det livet jeg ble tildelt, slik livet mitt ble.

♥ Ukens sang:

If I lay here
If I just lay here
Would you lie with me and just forget the world?
I don’t quite know
How to say
How I feel
Those three words
Are said too much
They’re not enough
If I lay here
If I just lay here
Would you lie with me and just forget the world?

Xoxo, L ♥

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

@LunaCh

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel?

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel som DU får meg til å føle meg?

 

Sommer, sol, varme. ☀ Måleren utenfor inngangsdøren min viser 29 grader idag og jeg kaster av meg genseren, tar på meg en singlett og en knebukse, – slik som de fleste andre gjør i denne varmen. Ja, slik som du gjør.

Men likevel er det ikke alle som mener jeg, som har skadet meg selv i mange år, som har laget merker, mange små og store arr på kroppen min, – ja mange mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg etter været som andre mennesker har.. Dømmende blikk som sier ALT du med dine fordommer synest og tenker om meg og «andre som meg».

DU som sender meg blikk fulle av fordommer blir kastet mot meg nesten hver eneste gang jeg er på butikken og handler, eller på kafé med venner. Gamle holdninger og feilinformasjon blant befolkningen er det DU tenker der du står å får meg til å føle meg som en liten dritt, «Oppmerksomhets syk», «Hun har nok bare på seg den kortermede genseren for å vise frem arrene» ol. Ja det er det DU ser, og tenker, mens du ryner på nesen og gir meg «blikket», ja akkurat det blikket som sier at jeg burde skamme meg, – fra en hlt ukjent, ja du som ikke kjenner hverken meg eller grunnen for hvorfor jeg har denne kroppen/huden som jeg (dessverre) må bo i for resten av mitt liv, ja du har allerede gjort opp dine tanker om meg og «slike som meg». Du mener nok jeg burde ta på meg klær som egner seg best med en kropp som min….

For det er oss, sebra-jentene, som årlig på denne tiden av året diskuterer, tenker, grubler og spør:
«Kan jeg gå ut slik?

«Syns det altfor godt i dette, burde jeg skifte før vi går?»
«Ser jeg stygg ut? eller: «Skammer du deg ved å bli sett sammen med meg..?»
Venner som årlig må betrygge meg om at de ikke bryr seg, de tenker ikke over det en gang. Det er arr som viser at jeg har overlevd, og at jeg har kjempet meg igjennom en hel god del ubeskrivelig smerte få aner omfanget av.

#Selvskade er en uhensiktsmessig måte å håndtere uholdbare og uutholdelige følelser/tanker, samt belastende livshendelser som sprenger vår hjerne-kapasitet til å tenke rasjonelt og klart.

DU vet ikke hva jeg, og mine sebra-søstre og brødre har opplevd, overlevd og gjennomgått. DU aner ikke hvorfor vi ser ut som vi gjør, og hvorfor vi har tydd til så ekstreme løsninger som det faktisk er å gå til angrep på sin egen kropp. DU som dømmer, gir stygge blikk, hvisker til venninnene dine og peiker på oss, ja du som tenker og/eller  kommer bort til meg og sier: «Du burde ta hensyn til oss rundt, kle på deg så vi slipper se de ekle arrene dine!» Ja dette er til deg. Du som mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg i t-skjorte eller en fin topp på en varm sommerdag. Du som mener jeg burde dekke meg til for å skåne deg fordi du syns jeg er ekkel. Ja dette er til deg, du som har dømt meg nedenfra til nord uten en gang å vite hvem jeg er.

Du ser kun arrene, du. Overfladisk, tenker jeg.
Tenker du ikke over hvor inderlig mye smerte som ligger bak, ja i hver en hvit og hver en lilla strek jeg bærer på min kropp? Tenker du ikke over at jeg mest trolig har opplevd nok mennesker som har vært slemme og dømmende mot meg? Tenker du ikke over at jeg har vært syk? Tenker du ikke over at vi har like rettigheter jeg og du? Tenker du ikke over at dette er noe jeg har skammet meg/skammer meg nok over fra før av, uten at du behøver trykke meg enda lenger ned? Tenker du ikke over at det kun er arr, det er kun en kropp.. Kanskje er huden min annerledes enn din, men det betyr vell ikke at du har rett til å tråkke på meg av den grunn..?

Vi er mer enn kroppen vår og huden vår. Det er ett skall. Viss du møter noen med arr på kroppen i sommervarmen, smil heller til vedkommende istedet for å gi stygge blikk eller hånlige kommentarer – for vit at de fleste som har skadet seg selv har hatt det mer enn tøft nok fra før i livet, og behøver mer enn noen å møte forståelse og aksept i samfunnet, og ikke fordommer og avsky.
Tenk om det var deg i den situasjonen…. Hvordan hadde DU ønsket å bli behandlet?

@LunaCh

My safe place..

Dette er soverommet mitt. Eller rettere sagt, vårt. Det er rommet jeg føler er «My safe place».. Der kan jeg ligge i sengen å se på stjernehimmelen som lyser opp så fint i taket, la kroppen få hvile litt med bamser i armkroken..
Der kan jeg være liten skjør og sårbar.. Få hvile fra den sterke «meg» som kjemper seg gjennom hver en dag for å holde hode over vann. Der kan jeg ta en pause, og bare være.. 

Lyst.. varmt.. lyslenker i hvert hjørne.. Gardiner med stjerner på som er helt lystette, en gave fra bonusmamma fra barne-avdelingen på Princess, (viss jeg ikke husker feil..) En rosa myk baby-teddybjørn har jeg også fått, som er sprayet med parfymen bonusmamma bruker, – det skaper ro og trygghet når vi er redde på kveld og natt.♥ Plakater jeg har printet ut med motiverende sitater, i duse rolige farger.. (du kan finne de ved å trykke på linker her: Hellen Stillufsen
Jeg har printet de ut selv på A3 ak..

Å være liten er vi vell alle iblant. Noen mer og oftere enn andre.. Noen er små barn i voksne kroppen hele tiden. Og det er også greit. Vi er alle forskjellige, hva. Det kan være fryktelig vondt inni mellom, men man må gjøre det beste ut av det likevel. Og vi er tre stykker her som trenger ett slik rom.. Ett trygt rolig sted å trekke oss tilbake når verden blir for stor og skummel, for overveldende og for utrygg. – Jeg er ett barn i en voksen kropp. Og gjør så godt jeg kan. Det gjør vondt ofte, men det er også store gleder! Som denne vakre tingen her, det er en lampe jeg fikk i julegave, så jeg kan ligge å se stjernehimmelen i taket når jeg skal legge meg for natten. En stoooor glede for oss alle tre.. En trygghet når den viser seg noe så vakkert som en stjernehimmel i taket når jeg er som mest redd og sliten av nok en lang dag…

– Det er en vakker verden vi lever i, men også en svært smertefull en. Og det er vell slik livet er, for oss alle.. Noen sliter og får mer motbør enn andre, men vi alle har vårt. Noe mer forståelig enn annet, som å føle seg som ett barn og ER ett barn i følelselivet og i behovene, – det er ikke så lett å forstå seg på som ett brukket ben med gips hva..? Men så er det bare slik realiteten er, likevel, for noen. Vi forblir barn, vi stagnerer på ett tidspunkt i livet, og så må vi bare prøver så godt vi kan likevel å følge veien videre.. En voksen kropp, men ett barn innvendig. Tungt å bære så mange masker gjennom hverdagen.. Så godt å da kunne ha ett sted hvor jeg bare kan hvile, og være «meg» uten alle disse voksne maskene jeg putter på meg hver eneste dag..

Så er du som meg, ett barn i en voksen kropp. Skap ditt trygge rede. Lag det så trygt og koselig som du bare kan. Ha på gjerne denne 2 timers lange beroligende baby-musikken når du skal legge deg.
Det er lov å være liten, og det er ikke noe å skamme seg over – selv om jeg vet om flere som har det akkurat som meg, og skammer seg nesten ihjel. Men det er ikke noe du kan noe for, det er bare slik det ble når livet førte slik med deg.. Normale reaksjoner på unormale hendelser, har jeg lært.. Så jeg forsøker å legge fra meg skammen jeg har bært på, og heller valgt å være åpen med de rundt meg. Heldigvis blitt møtt med stor forståelse og enormt med trygging, kos, kjærlighet, varme, – omsorg i fleng. ♥

Ta vare på deg.
Og ta vare på det lille barnet i deg. ♥

 


@LunaCh♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Straffet av helsepersonell, fordi jeg straffet meg selv. #Selvskading

NB: Advarer mot sterke bilder!
TW!

Ensomheten jeg følte på da jeg var innlagt på samtlige avdelinger opp igjennom årene er den desidert verste ensomheten jeg noensinne har kjent på, og jeg tror aldri jeg kan være i nærheten av å føle på en slik enorm smerte som jeg den gang gjorde. Ja da jeg satt helt mutters alene i vinduskarmen på avdelingen(e) med mine indre demoner som herjet både i hode og kropp. Jeg satt der alene, og hørte latter og glede fra stuen hvor de alle var samlet for å se film og spise gåtteri og kose seg sammen, men der satt jeg alene.. Av den basale grunn at jeg ble ekskludert ifra felleskapet grunnet selvskade-episode. 3 dagers karantene om å holde rommet fikk jeg, det var konsekvensen av min måte å regulere følelser på, den eneste måten jeg kunne og visste om.. Min måte å straffe meg selv på, min måte å gjøre meg fortjent til noe som var hyggelig eller bra for meg, eller rett å slett få fri og en pause fra en så dyp smerte at jeg ikke holdt ut å kjenne på den mer. Ja, av den grunn, ble jeg isolert og overlatt til meg selv i flere døgn i strekk. Jeg ble straffet fordi jeg straffet meg selv.



(Bilde over er låret mitt. Sårene stelte jeg selv hver eneste dag for å passe på at jeg ikke fikk infeksjon. Bilde er fra den gang jeg var innlagt på BET. Basal eksponerings terapi, Vestre Viken.
Legen valgte å sy meg, selv om han ikke hadde hverken kompetansen til å sy så dype sår, ei heller hadde han riktig utstyr. Han sendte meg likevel ikke videre til kirurgisk avdeling i Drammen, noe han selvsagt burde og skulle ha gjort. Han valgte heller å ringe dit for å få veiledning hvordan sy meg sammen uten tråd til å sy innvendige sting, noe som absolutt var nødvendig og en av grunnene til at han ringte
. – Det resulterte i at jeg knapt klarte gå på fire-fem dager i etterkant, da han sydde meg sammen stramt at smertene nærmest var uutholdelige da bedøvelsen gikk ut… Men det var ikke så viktig, eller hva..? Vi fortjener jo ikke bedre behandling, sant?)

Jeg kjenner inni mellom på at den uretten mange i helsevesenet har gjort og smerten de har påført både meg og så altfor mange i lignende situasjon som meg, både fysisk og psykisk, – noen ganger er så ubeskrivelig vond å bære på og leve med.. Så vond at den ikke er til å bære, i alle fall ikke alene.
For, det er bare ikke greit å gjøre andre mennesker vondt med viten og vilje, for så å skylde på uvitenhet! Noe som har blitt meg fortalt nok ganger opp igjennom årene for å forklare og ikke minst forsvare hvorfor noen leger behandler oss som ugress på denne jord, som møkka under skoen deres! Ja de legene som syr oss uten bedøvelse og ærlig og direkte forteller oss at vi rett og slett ikke fortjener bedre, at vi må jo tåle såpass? At vi liker jo dette, hva?! Ja de legene som skjeller oss ut etter noter, helt uten grunnlag for å oppføre seg på denne måten, da vi hverken har gjort dem noe eller sagt ett eneste ord. Det er bare ikke greit å krenke og håne andre mennesker, le av dem for så å overlate dem til seg selv. Det er bare ikke greit, selv om man ikke evner å sette seg inn i andres livs-situasjon, nei det er for faen meg ikke greit! Om man er psykiater eller om man er snekker, så skal man da for faen være ett medmenneske og oppføre seg deretter! Det er bare ikke greit å tråkke på noen som allerede ligger nede! – Selv om man ikke forstår grunnen til hvorfor noen mennesker går til så ekstreme løsninger som å fysisk gå til angrep på seg selv, så kan man i det minste gjøre jobben sin med verdighet og medmenneskelighet, og ikke sette seg selv til dommer i andres liv! Er det EN ting jeg vet for sikkert i dette livet, så er det i alle fall den sannhet at vi klarer FINT å straffe oss selv, vi trenger så absolutt ikke hjelp til det.

er jeg heldigvis omringet av mennesker jeg kan snakke med når verden stormer som verst, og som forstår meg og symptomene mine. Jeg er så ubeskrivelig heldig som har en fastlege som forstår meg på dybde nivå, som jeg kan prate med og som behandler meg med verdighet og likeverd, med respekt og empati. Som alltid sier: «Uff, når eg las at du hadde vært å sydd igjen tenkte eg med en gang: «NÅ har hun hatt det fryktelig vondt…» Og jeg er også så heldig å ha en behandler på poliklinikken nå som følger meg tett opp, som gjør alt hun kan for at jeg skal lære meg mer hensiktsmessige mestringsmetoder, for sannheten er at selvskading er ikke hensiktsmessig i lengden. Det lindrer kanskje der og da, men det hjelper ikke i lengden, og det kan og får noen ganger store konsekvenser i etterkant.

Selvskading er ett symptom som kan være svært alvorlig og livstruende. Det er avhengighetsskapende på lik linje med andre avhengigheter, som for eksempel alkohol og narkotika. Selvskading kan være alt ifra å dunke hode i veggen, rispe seg på armene, plukke ut sitt eget hår, men det kan også være så alvorlige skader at man behøver akutt hjelp fra ambulanse og sykehus.
Selvskading kan være så alvorlig at noen må haste-operere grunnet blodårer som er kuttet over, eller tredje-grads brannskader slik at hudtransplantasjon er en absolutt nødvendighet.
Dette vet jeg, fordi jeg selv er en av de som har behøvd akutt nødvendig helsehjelp flere ganger enn jeg kan telle opp igjennom årene, og jeg kjenner dessverre altfor  mange i samme situasjon.
Selvskading er ett voksende samfunns- problem, det er flere og flere som selvskader, og det er altfor lite og nesten ingen behandling eller hjelp å få for dette symptomet. Det er altfor lite og nesten ingen kompetanse om selvskade, og mange som selvskader møter dessverre fremdeles i 2018 både fordommer og lite forståelse generelt i helsevesenet.

Hvordan rettferdiggjøre handlinger som ikke kan rettferdiggjøres?
Handlinger av helsepersonell, som er der for å hjelpe, men i stedet har laget arr på sjelen vår som aldri ville vært der om de faktisk hadde visst hvordan behandle denne type symptom.
Konsekvensene. Konsekvensene av denne type «behandling» som utføres av enkelte leger/kirurger/psykiatere er langt mer alvorlige enn man ved første øyekast skulle tro. Noen ganger er de like alvorlige som en dødsdom.
– For når alvorlighetsgraden av skadene er livstruende, er det trist men også svært alvorlig at mange mennesker som selvskader vegrer seg og/eller unnlater å ringe etter hjelp fra legevakt eller ambulanse, grunnet svært dårlige erfaringer fra tidligere møter ved legevakt/sykehus.

Det er viktig at man tenker over at det alltid, ALLTID, er en grunn for hvorfor ett menneske tyr til noe så alvorlig som å fysisk gå til angrep på sin egen kropp med skarpe gjennstander. Det er ALLTID en grunn, og om helsepersonell faktisk hadde pratet med oss, i stedet for å straffe, krenke og håne oss, men faktisk hadde våget å spurt oss direkte hvorfor vi gjør oss selv så vondt? Ja da hadde de nok fått ett svar mange ville gråte blod over.. For de aller fleste som selvskader har alvorlig traumer i bagasjen, og det siste ett traumatisert menneske behøver er å bli behandlet så respektløst og umenneskelig som mange har gjort og fremdeles gjør den dag idag.
Dette gjelder både legevakt, kirurgisk avdeling, ortopedisk avdeling, akutt psykiatrisk avdeling, DPS, Spseial enheter. Det er ikke kun ett sted i landet hvor dette er daglig praksis og behandling av mennesker, dette er ett utbredt problem overalt i Norges land. 
Det har blitt bedre, men det er ennå en lang vei å gå.

@Lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no