Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. «Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å «holde ut»?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten «livet» i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over «fremgangen» min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne «FREMGANGEN».  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å «holde ut» enda ett døgn i «Recovery». Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke «forsvinne» og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun «å holde ut» livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er «glad og imøtekommende» når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være «fake», eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare «legge seg inn» som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. «Det er jo bare å spise, om så bare litt« eller «Det er viktig du gjør sånn og sånn» Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig «sett». Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

#For syk for behandling. Og årene går..

Jeg spurte på snapchatten min idag tidlig (heter der: lunaench) om tips til tema som var ønskelig at jeg skulle skrive om. Jeg fikk en del gode temaer fra dere, tuuusen takk for det, by the way! ♥

Det jeg nå har valgte å skrive om idag, er noe jeg synes er UTROLIG viktig å få frem i lyset og sette fokus på! Dette er jo noe jeg sitter midt oppi selv akkurat nå og har gjort i noen år. Og jeg vet desverre om mange andre der ute som også gjør det. Nemlig dette:
«For syk for behandling».

Det å få beskjed, gang på gang, år etter år, at man er FOR SYK for behandling er svært tøft og en ekstra belastning for mange rundt om i landet. Ett ekstra press blir lagt på oss, at vi selv må sørge for å bli bedre, mer stabil og minske symptomer, – for at vi skal å få den hjelpen vi søker om.
Man må bli FRISKERE og mer STABIL for å tåle behandlingen, får man ofte høre. Og dette da spesielt pasienter som har alvorlige traumer i bagasjen, med diagnosen PTSD eller CPTSD (Complex PTSD).
Mange har svært alvorlige symptomer som går utover de daglige gjøremålene, det sosiale livet, relasjoner og generelt hverdagen i seg selv. 
Dette er en ekstremt sårbar gruppe mennesker som trenger mye hjelp, støtte og ikke minst: målrettet tverrfaglig behandling.
Men hvor er hjelpen, egentlig?

For dessverre er det slik idag, at mange av de «sykeste» sitter i sine egne hjem og bare «overlever».
Årene går og de blir sykere og mer symptombelastet grunnet denne «ventetiden» på å få hjelp. Ja, vente på å bli friske nok til å få behandling. Men hvordan tenker helsevesenet at man blir friskere egentlig, friskere og bedre av å sitte hjemme UTEN den hjelpen man behøver? Det henger jo ikke på greip. Man blir hverken friskere, mindre symptombelastet av å «vente» og «overleve». Dessuten blir håpet og livslysten betydelig minsket også jo lengre tid som går etter søkt behandling.

For det første:
PTSD og CPTSD er ikke noe som går over av seg selv. Ikke flashbacks eller dissosiasjonen, heller. Ikke Fight/Flight/Freez-reaksjoner heller for den saks skyld. Ja, listen er LANG..

For det andre: Selvskadende-overlevelsesmekanismer øker også svært ofte i denne «vente-tiden», grunnet uhåndterlige og ubehandlede symptomer som er så vonde at man ikke makter kjenne og føle på de mer. F.eks. gjentagende mareritt om traume(ne), bilder og «filmer» i hode av selve traume(ne), også kalt flashbacks, nye minner kan også dukke opp, – og man har ikke fått hjelp til å lære seg å håndtere dem på en konstruktiv måte. Derfor blir ofte destruktive reaksjoner/handlinger den eneste midlertidige «løsningen». Og jo mer destruktive symptomer? Desto lenger tid må man også vente på hjelp.

Hvor frisk må man egentlig bli og være, for å få behandling og hjelp for traumer? Hvordan mener systemet at man hjemme, uten mennesker med faglig kompetanse på feltet rundt seg, at man skal bli frisk nok? Kan noen fortelle meg det?

For mange av oss? Så svinner håpet om hjelp og bedring for hver dag som går mens vi venter, og mange har ventet og venter i flere år. Mens de strever med å komme seg helskinnet igjennom en hverdag få kan forestille seg hvor tøff og krevende den kan være og er. Til tider føles og oppleves den rett og slett for mange ikke en gang levelig.
Man skulle tro at når man er klar for å ta tak i selv traume(ne), og livet sitt, at hjelpen ville være der i ett land som Norge. Men så enkelt er det dog ikke. Det er tusenvis av mennesker som sitter rundt om i dette landet og får avslag på avslag hver gang de søker om HJELP til å komme seg på beina igjen etter svært belastende livshendelser.
Så jeg bare spør, jeg: Er det virkelig ett slik helsevesen vi ønsker å ha? Og kan stille oss bak?

– Jeg gjør ikke.


Og her til deg som dessverre har blitt utsatt for livshendelser som har påført deg så uendelig med smerte. Vit jeg føler med deg, og ønsker deg ALT det beste i livet fremover!♥ Les dette, og gi deg selv ett klapp på skulderen for at du fremdeles er i live og kjemper en kamp få forstår. Jeg heier på DEG!♥♥♥

Xoxo, L ♥

 

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Selv-respekt og Selv-verdi. Grenser og Valg.

Når man endelig begynner å kjenne på smaken av litt selv-respekt og selv-verdi… Når man endelig begynner våge å tør å sette grenser, og si ifra om hvordan man selv ønsker å ha det i SITT liv.. Selv-verdi og selv-respekt, grenser og valg, alle disse ordene har vært fremmedord for meg hele livet. Helt totalt ugjenkjennelige ord.
– Jeg visste ikke en gang hva de betydde da jeg kom som 31 åring på en avdeling som lærte meg hva VALG var. Der hvor de prentet inn i hodet mitt at JEG hadde rettigheter som menneske jeg også. At JEG har lov å si nei, jeg som alle andre. At jeg har VALG i livet og at jeg fortjener GJENSIDIG RESPEKT.
– Det tok sin tid. Ja det tok veldig lang tid. Jeg forstod absolutt INGENTING de første tre ukene, det var så forvirrende at du aner ikke, det var som om de snakket ett språk jeg ikke kunne. Det var som gresk for meg, og for alle de andre pasientene som nettopp hadde ankommet denne avd. Men for de som hadde vært der lenge? De trøstet oss med å si: «Jeg forstod heller ikke hva de snakket om i begynnelsen, men bare vent. Du forstår det etter hvert. Og når du får vite sannheten? Da skal jeg love deg du kommer til å bli sint, veldig veldig sint.»
Og ja, den dagen kom. Og hun hadde rett, jeg ble sint. Forferdelig sint. Men kanskje var jeg aller mest trist…

Jeg har dette året latt det synke mer og mer inn. At dette er ikke noe som kun gjelder for andre, men også for MEG. Ja for Luna, også. Jeg har også lov å si NEI, jeg har også lov å sette GRENSER som jeg behøver i mitt liv. Jeg har også lov å skjerme meg selv, eller si «Det passer ikke akkurat idag» eller «Det har jeg ikke så lyst til»Sakte men sikkert det siste året har ting endret seg direkte mot dette, ja mot ett liv som inneholder både selv-respekt, grensesetting, øke selv-verdien, og ikke minst: Gjøre mine egne valg.

Så her er jeg da, 32 år gammel og i startfasen av å prøve å feile med dette. Forsøke å si ifra hvordan JEG ønsker å ha det i mitt liv, hva jeg trenger hjelp til, hva jeg ønsker å gjøre/ikke gjøre, hvilke behov jeg har, besøk/ikke besøk? alene-tid, gå en tur, en klem? Noen å prate med/rådføre meg med osv.
Jeg har ennå en lang lang vei å gå, og ofte faller jeg tilbake i mine gamle spor: «Nei, jeg må gjøre det» selv om jeg kjenner at absolutt ALT i meg skriker: «Dette har du ikke krefter til Luna, du MÅ si nei!» Gammel vane vond å vende, eller hva?
Men jeg er på vei, ja jeg er på god vei. Det tar tid å lære seg nye ting, og jeg har ennå mye å lære. Men jeg har tid. Og jeg tar valg som er bra for meg selv hver eneste dag.👍🏻💪🏼

Du lurer kanskje på hvordan jeg, og så mange flere, kunne klare å glemme hva ordet VALG betydde? Jo det svaret er både enkelt å svare på, men også litt trist syns jeg. Det er rett og slett fordi jeg har vært FOR mye og for lenge i helsevesenet, og det gjorde meg ikke bare godt, for å si det mildt.
Jeg hadde så mange forskjellige helse-personer rundt meg som stadig fortalte meg hva de mente og følte, som fortalte meg hva jeg måtte og skulle, at jeg mistet litt av meg selv i mengden… Jeg tror, eller jeg vet, det har en del og mye av skylden for det. Jeg ble aldri hørt når jeg sa hva jeg ønsket, hva jeg følte, at uansett hvor høyt jeg nærmest ropte ut var det alltid «de som visste best». Og jeg måtte gjøre som de sa.
– Jeg tror jeg på ett tidspunkt bare gav opp. Gav opp å si noen ting. Jeg gjorde bare det alle andre ville jeg skulle gjøre, hva de mente var best for meg. Det var jo ingen som lyttet til meg likevel. Det gjaldt alt fra hvor ofte jeg skulle spise og HVA jeg skulle spise, til hvor ofte jeg måtte veie meg, og hvor ofte og lenge jeg fikk lov å drive med hobby av gangen til hvor mange steg jeg fikk gå (fra rom til felles-stuen). Jeg tror alt dette hadde en veldig stor medvirkende årsak til at jeg mistet følelsen av medbestemmelsesrett over eget liv, over egen kropp og ikke minst – meg selv.
Ingen lyttet til meg likevel, så hva var da poenget med å bruke så mye energi på å få de til å forstå. Dessuten hadde de nok rett. De visste nok best. Eller?

Det var ingen som spurte MEG hva JEG trodde kunne være til hjelp for meg selv, hva JEG følte jeg trengte, hva JEG ønsket videre. Ikke før jeg kom til Lier som 31 åring. Avd. nr. 16. Der ingen bestemte noen ting, der jeg skulle lære meg å ta mine egne valg. Der de forsøker å «rette opp feilene» psykiatrien har gjort i alle årene. Ta valgene fra oss. Der fikk jeg prøve å feile. Kjenne etter selv hvilke behov JEG hadde. Lære meg å si ifra hva jeg selv trodde jeg trengte. Og det er helt omvendt fra den «normale» psykiatrien. Der sitter du på rommet og venter på å få beskjed om hva legene og personalet har bestemt er best for deg. På denne avd? Der var jeg MED på møtene, og ikke bare med på de, jeg LEDET de også. Vi jobbet sammen, vi var ett team. Og jeg var inkludert i absolutt alle avgjørelser som omhandlet meg og mitt liv.

15 forskjellige avdelinger hadde jeg da vært sendt frem og tilbake på i over 10 år, som en pakke på ett bånd. Flere spesial avdelinger. Mye oppfølging i hjemmet, for så å forsøke lite oppfølging i hjemmet. Feiling og prøving av alt, inkludert en hestedose av medisiner. Jeg har aldri følt meg som annet enn en forsøkskanin i psykiatrien, og det var jo akkurat det jeg var. Jeg ble aldri bedre, jeg ble bare mer og mer sliten og dermed sykere.
Så hva hjalp? Da jeg innså at JEG kunne si nei, jeg som andre. At ingen hadde rett til å overkjøre meg, at jeg var fri til å velge helt selv. Den dagen jeg forstod at jeg hadde like rettigheter som menneske jeg som alle andre. Og da jeg begynte å stå opp for meg selv? Ja da økte følelsen av selv-verdi og selv-respekt. Noe som er viktig for ett hver menneske å kjenne på.

Jeg er på vei. ☺️😊 Men jeg har ennå en lang vei å gå.. Jeg prøver fremdeles å jeg feiler også. Men jeg reiser meg igjen og  prøver på nytt. Slik er RECOVERY, det er en berg og delbane hele veien. 🙃
MEN jeg gir meg ikke, og jeg vet at jeg er på rett vei!💪🏼🤜🏼
Vi alle er like mye verdt, og vi alle har like mye rett til å både bli sett og hørt, og møtt der vi er. 

Aldri la andre bestemme over deg. Aldri la andre ta ifra deg selv-verdien og din selv-respekt. Det er ingen som eier deg, DU kjenner deg selv og dine grenser best. Aldri tvil på dine egne følelser og magefølelse. Ta vare på DEG.

@Lunach 💖

S-T-O-P … Og kjenn etter.

Jo mer jeg prøver, jo verre blir det føles det ut som. Blir det aldri nok, liksom? Skal jeg bare legge meg ned å gi opp? Slutte kjempe? Slutte PRØVE og FORSØKE klare LITT? For viss jeg klarer LITT, jo da er det alt som blir sett. Da blir «kravene» også større. Større enn jeg faktisk er i stand til helsemessig å oppnå.
Det blir ikke sett at:
♦ De to måltidene jeg tilbredete var alt jeg klarte den dagen. At jeg ble liggende i sengen etter hvert måltid jeg laget.
♦ Det blir ikke sett at den ENE telefon samtalen jeg tok, kostet meg flere timer i ett umennesklig kaos og dagen var regelrett over for min del.

♦ Da jeg sminket meg en dag, for første gang på mange mnd siden denne uka- og la ut bilde av det. Da forstår ikke folk at jeg har prioritert det, for å føle meg LITT bedre. – Ja, jeg måtte velge. Sminke meg eller vaske vasken på badet eller bokhyllen som er helt nedstøvet fordi jeg husker ikke sist jeg har hatt krefter og overskudd til å gjøre det. Ja for ikke å snakke om hyllen på badet jeg ikke har vasket siden jeg flyttet inn her… (I know, it’s a long time…)

Det føles og oppleves ofte som: Jo mer man forsøker og klarer, forsøker sitt beste å være positiv, stå opp om morgenen, tvinge seg til å dusje, ja i alle fall vaske seg og skifte klær. Tar imot besøk. Går til terapeut hver uke. Har en times legebesøk hver uke. Tannlege inni mellom der, skal også mestres. Ja jo mer man forsøker og mestrer- jo mer blir det også «krevd» og forventet av deg, – og jo mer det blir jo mer blir man da også tappet for krefter og energi, og til slutt er man der jeg så mange ganger har vært: #Thebreakingpoint. – 
Og da har man jo ikke mer å gi. Ikke mer å gå på.
– Da er jeg der jeg så mange ganger før har vært. Jeg klarer ikke en gang stå opp, gre mitt eget hår, pusse tennene mine, skifte klær, vaske meg, ta imot besøk, – konsentrere meg, etc etc. Listen er lang…. 

Og denne fella ønsker jeg rett og slett ikke å falle i mer. – Jeg har gjort det så altfor mange ganger nå til å faktisk fortsette på det. For sannheten er:

JEG kjenner meg selv best, og om jeg så kan si det, så kjenner jeg meg selv innmari godt også nå. JEG VET hva som er bra for meg, for helsa mi, hva psyken min tåler og hvor smertepuktet mitt er. Og kun JEG er den som kan gjøre noe med det. JEG er den som må sette foten ned og si det harde vanskelige uønskelige «Nei». Og JEG må holde fast på det, også. – Respekteres det ikke? Nei så er det heller ikke MITT problem.
For faktumet er at jeg, og du, må først ta vare på meg selv/du deg, om jeg/du skal være i stand til å ta vare på noen andre.
Vi kjenner selv best hvor mye vi tåler. Og det er det jeg vil frem til her, så altfor mange som er psykisk syke KJENNER IKKE ETTER SELV. Fordi de hele tiden blir fortalt av alle rundt seg hva som er best for de. – Derfor er dette noe jeg er så opptatt av, Å KJENNE ETTER SELV. For det er SÅ viktig for egen-utvikling, følelse av egen-verdi, for å vokse som menneske. – Vet du HVOR DIN smertegrense går? Hvor mye daglig/ukentlig klarer/makter du i tillegg til de hverdags oppgavene (stå opp, dusje, spise, handle, rydde, vaske osv, ja det de fleste friske tar for gitt. Vet DU hvor mye DIN psyke og helse TÅLER?
KJENN ETTER SELV. – Ikke la andre ta avgjørelsene FOR DEG. DU vet best hva DU makter og er i stand til. Punktum.

 

Jeg kjenner selv hvor mye jeg tåler. Hva som er bra for meg selv, hva som får meg til å fungere best mulig i hverdagen. Hva som setter meg ut av spill, vet jeg også. Hva som gir meg energi – hva som tapper meg for energi. Jeg vet mange triggere, og må ta hensyn til dem. – Men man kan ikke skjerme seg for alt, for da hadde man ikke hatt noe liv i det hele tatt.MEN det er viktig å kjenne etter og ta valg som er riktig for MEG/DEG for å få en best mulig hverdag, og for å holde seg mest mulig stabil. For kun da kan vi klare oss uten de store fallene.

Nå er sommeren snart over, og vi går imot vår og hverdagen igjen. Jeg vet om grepene jeg må ta, de har jeg tenkt mye over de siste to ukene.
Jeg skal sette opp en ukeplan så jeg får oversikt over de «faste» aktivitetene/avtalene jeg har, og skal gjennomføre. Så får jeg evaluere etter noen uker om jeg synes det går fint, eller om det blir for mye for meg. For det er kun JEG som kjenner hvor mye jeg klarer å stå i i lengden, absolutt ingen andre. 
– Ikke terapeuten, ikke legen, ingen andre – kun MEG.

Og jeg har lovet meg selv at nå skal jeg ikke bare SI «Jeg er sliten, jeg makter ikke» og til tross for det så gjør jeg det. Nei, vet du? ER jeg sliten, ja da ER jeg sliten da! Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. Og jeg skal faktisk tillate meg det i høst. Jeg skal tillate meg å kjenne etter og ikke bare si «Jeg er egentlig ikke i form, men jeg skal gjennomføre det».
– Nei, er jeg ikke i form, så skal jeg kjenne etter hva kroppen og psyken min har behov for. Er det å presse meg? Ja da kjenner jeg at det er det jeg trenger, men er det å slakke litt ned? Ja da skal jeg jaggu meg tillate meg det også!

@Lunach ♥

Vi har alle ansvar for egne liv..

Noen ganger innser man at man har neglisjert seg selv og sine egne behov og følelser, og utmattelsen er ett faktum. Det er lett å brenne seg ut og gå på tryne, når man ikke lytter til kroppen..



Nå er rullegardinene nede, – igjen. Jeg tar meg heller en røyk under viften på kjøkkenet denne helgen. Jeg har tatt en pause. Lukket meg inne for å få hvile, gjøre det jeg trenger for meg selv akkurat nå. Prøver skyve bort tankene på alt jeg har bekymret meg over i det siste, det jeg har tenkt 24/7 på uten stopp.. Nå bare kobler jeg av, stenger helt av, stenger ute, – fordi jeg må. Forsøke komme meg i balanse igjen. Lytte til hva JEG trenger akkurat nå.

Og jeg prøver skyve bort den dårlige samvittigheten over å være så «ego» nå, at jeg tar vare på meg selv – meg selv i første rekke, ingen andre. Og det er faktisk noen ganger nødvendig med positiv-egoisme.
Noen ganger MÅ man sette seg selv FØRST, uansett omstendigheter. 

Jeg merker jeg trenger dager nå uten noen inntrykk, uten besøk, uten noe som helst annet enn meg selv å tenke på. Jeg trenger å gjøre det for min egen del. For å komme litt over enn kun å gå på sparebluss som jeg har gjort lenge nå, men ikke tatt hensyn til overhode. For det var først igår jeg satte ord på det – Jeg trenger en liten pause fra verden for å ivareta meg selv. Egoistisk? Kanskje. Nødvendig for helsen og psykens del? Absolutt uten tvil.
Så om jeg er dårlig på å svare på tlf, sms, messenger etc, så er det grunnen. Jeg prøver beskytte meg selv litt akkurat nå. Denne helgen er min. Og kun min. – Jeg skal prøve å ta vare på meg selv, puste, så godt jeg klarer.. 

Vi har alle ansvar for egne liv. Jeg har ett ansvar for å ta vare på meg selv, slik som DU har ansvar for å ta vare på DEG. Da må man noen ganger trekke seg tilbake, kjenne etter hviket behov man har, og dermed gjøre noe med det. Og NÅ velger jeg å faktisk gjør det, tenke på meg selv og ta hensyn til meg selv.

 

Jeg trenger en pause.


@Lunach ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no