Følelses-nummen og apatisk

Some days are just harder than others… Og noen dager har jeg bare lyst å grave meg selv ned i hagen levende-død. Akkurat den følelsen er vell den jeg sitter igjen med idag, blant annet mange andre uutholdelige følelser jeg har dempet ved å «forsvinne» til å bli nummen så jeg faktisk ikke kjenner noenting lenger.



Ett menneske er jo full av forskjellige følelser, en hel masse. Men jeg sitter her nå, helt apatisk, nummen, uten ett smil igjen å gi, eller en tåre igjen å gråte. Jeg er bare «her», samtidig ikke. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg bare, sitter her. Uttrykksløs, klarer ikke smile, har gråte fra meg. Så hva er igjen da. . . Ett menneske uten følelser og uten hjerte. 

Og jeg vet at å dissosiere er ok inni mellom. Det er lov å ta en pause inni mellom sa en psykiater en gang. Når noe blir for vondt, så vondt at du ikke holder ut – så er det lov å ta en pause. Ikke at jeg velger å «stenge av», jeg velger ikke å bli følelses-nummen og apatisk, men jeg blir det, det går på en måte en automatikk i det. Det er en forsvarmkanisme som bare «slår seg på». Og jeg blir likgyldig, det er som ett skjold som beskytter meg mot all smerte som river på innsiden, skjoldet legger lokk på alt, ja ikke ene og alene de vonde følelsene, men også de gode følelsene. Alt. Alt er stengt av. 

Du kunne kalt meg de styggeste og fæleste ting akkurat nå, i disse stundene jeg dissosierer på denne måten, og ingenting av det du hadde sagt ville stikke i sjelen. Jeg hadde bare stirret på deg, og sagt: Ok.
– Fordi jeg har slått helt av. Og slik er det noen ganger etter teapi, når noe blir så smertefult eller frykten er altoppslukende, slik at du ikke holder det ut, da tillater hjernen og kroppen å ta over, en såkalt forsvarsmakanisme. En måte å beskytte seg selv på. Noen ganger hensiktsmessig, andre ganger ikke.  
Akkurat nå, akkurat idag, er det hensiktsmessig. Fordi noen dager er for tøffe å stå i enn andre. Og noen ganger er det best å få en «puste pause». Og bare «være».

Idag «er» jeg bare. Ikke mer, ikke mindre.. 

Mine tanker om å leve med en dissosiativ identitetsforstyrrelse..


Hva om du hver kveld når du la deg i sengen for å få en god natts søvn, visste du kanskje ikke våknet opp neste dag? Hva om du hver eneste dag visste du mulig ville våkne opp med store livstruende skader på kroppen din, uten å vite hva som hadde skjedd?

Hva om du i perioder ikke kunne hatt barberhøvelen din i dusjen, ikke vannglass i kjøkkenskapet og alle snorer på bukser og gensere måtte fjernes, – for å beskytte deg selv mot deg selv. Hvordan hadde du levd livet ditt? Hadde du kjent på dødsangst hver eneste kveld, og være fryktelig redd for å være og sove alene? Eller hadde du klart å tenke: «Jaja, vi får bare håpe på det beste..»


Dette er nemlig livet mitt. I 10 år har jeg hatt det slik.
 Hver eneste dag, 24/7. Og jeg er heller ikke den eneste som har det slik, vi er mange som har en dissosiativ identitetsforstyrrelse. Vi lever daglig med en indre uro og kontunierlig angst, og det er kanskje ikke så rart. Det er tross alt livet vårt det er snakk om. I perioder tenker jeg ikke så mye over det, klarer skue de vonde tankene og frykten til side, men i dårlige perioder klarer jeg ikke det, og angsten er altoppslukende og frykten sitter som støpt fast. Reddselen for å være alene på kveld/natt gjør ofte at jeg skifter, fordi jeg tenker meg så redd at jeg ikke makter være i min egen kropp. Frykten for å ikke være i live neste dag er ofte relativ tung å bære, og det er så vanskelige å skrive og snakke om, fordi det er så lagt ifra virkeligheten til de aller fleste, derfor så innmari vanskelig for andre å forstå også.


Jeg har ikke annet enn plastglass i skapet nå, og har ikke hatt min egen barberhøvel i leiligheten min på over ett år nå. Jeg må be min bestevenn og nabo om å ta den med når jeg skal dusje viss jeg vil shave leggene. Jeg må be han sitte i stuen å vente til jeg er ferdig å dusje slik at han kan ta den med seg hjem igjen til seg selv. Jeg har måttet fjerne alle snorer fra bukser og gensere, for å vite jeg ikke blir kvelt om natten – av meg selv. Med mine egne hender. Helt uten at jeg er klar over at jeg gjør det.

Velkommen inn i mitt liv. Som jeg lever og overlever så godt som jeg klarer og makter.

I disse periodene det er så ille at jeg nesten må overbeskytte meg selv – mot meg selv, så er det ekstremt tungt å stå i det. Og helt umulig alene. Da er bare det å stå opp om morgenen en utfordring. Det å gripe dagen er temmelig umulig, og å tenke positivt er vell den verste setningen jeg kan høre akkurat nå. For vi er tre personligheter i en og samme kropp, og når en av delen er suicidale og sier hun ikke orker mer, er sliten av livet, forstår ikke hvorfor ikke hun kan få dø og vi andre leve videre, ja da er det ikke enkelt å «tenke positivt» når angsten for å ikke være i livet neste dag er din aller største bekymring… – Det er forferdelig tøft, både for meg selv og for de rundt meg som forsøker etter beste evne å hjelpe oss.

Det er nesten ubeskrivelig å skrive, eller si, hvordan det føles. Denne uroen som river i hele meg og som gjør at alle hverdags-oppgaver føles tyngre og tyngre for hver dag som går. Det er ikke kun JEG som må behandles, bli sett og hørt. Og det er nok vanskelig å forstå og sette seg inn i noe som er så komplekst som dette, og sikkert uvirkelig for de fleste mennesker at det faktisk er mulig å splitte seg selv opp så til de grader, når man ikke har sett det med egne øyne. Men dette er faktisk den helt reelle realiteten og virkeligheten til veldig mange mennesker.
Det er ikke få ganger jeg ikke har kunnet gjøre rede for meg. Jeg har våknet opp i en dam hvor jeg hadde ligget i isvann i mange timer på vinterstid før de fant meg, og jeg ble så forfrossen at de bar meg tilbake til avd i hendene sine og jeg var sengeliggende i mange dager i etterkant. Jeg har våknet opp i skogen uten å huske jeg har forlatt avdelingen jeg da var innlagt på, og 8 timer var som ett sort mørkt hull i hukommelsen min. Jeg har våknet opp i en stol på legekontoret, og fikk høre at jeg hadde kuttet meg inne på øyet, jeg har våknet utallige ganger på intensiv avd grunnet overdoser jeg ikke husker å ha tatt, eller svelgt skarpe gjenstander og måtte gjennom operasjoner for å hente dem ut av magesekken min.
Jeg har hoppet flere ganger fra broer, uten å vite jeg har gjort det og tilfeldig forbipasserende har reddet meg fra å drukne. Jeg har, som min fastlege har sagt opptil flere ganger, «du må ha en skytsengel som passer på deg». For egentlig er sannheten den at jeg ikke skulle vært i livet idag. Jeg har vært heldig til nå, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. For hvert år jeg blir eldre, føler jeg meg ekstremt heldig som fremdeles får lov å leve, – for livet er så absolutt ingen selvfølge, hverken for meg eller deg. 

Jeg vet ikke om jeg våkner imorgen tidlig, når jeg legger hode på puten ikveld og lukker øynene. Alt jeg kan gjøre er å håpe.

@LunaCh

Terapi varer ikke kun 45 minutter

Mange tenker at å gå i terapi er jo bare den timen, ja akkurat den timen som i terapi-verden ikke er 60 minutter men 45 minutter. At etter det kan man jo bare dra hjem å slappe av, ikke sant? Sove litt kanskje? Eller se en koselig film?
Muligens gjøre litt husarbeid som behøvs, eller treffe venner å gå på kafè? Vell, det er langt ifra tilfelle…. i alle fall for min del. (Og for ekstremt mange andre der ute.)

Det som irriterer meg mest er når jeg får sms eller noe; «Lykke til hos psyklogen. Resten av uken kan du heldigvis slappe av!;)»  
– Nei, jeg kan faktisk ikke det. Og det kan mange andre heller ikke. For det er rett og slett ikke slik det fungerer å gå i traume-terapi…. og generelt, terapi.
Faktumet er at som regel klarer jeg ikke en gang å stoppe innom butikken på vei hjem selv om jeg mangler både brød og nødvendige saker i hjemmet, – ikke en gang selv om den som kjører meg tilbyr seg å gå inn for meg å handle. Nei, jeg må hjem. Hjem til senga å legge meg ned. Totalt utmattet, både hode og kropp er utslitt og alt jeg klarer tenke på er å komme meg raskest mulig hjem. De 15 minuttene bilturen tar føles noen ganger som en time, om ikke to. Altfor lenge til jeg er hjemme tenker jeg som oftes, kan ikke komme meg raskest mulig hjem så jeg kan låse døren og verden bak meg, legge meg under dyna og trekke ned rullegardinene for dagen. Dagen er over før den har begynt..

Sove? Nei, det er ikke det jeg gjør. Som regel spenner jeg hele kroppen så mye at jeg dagen etter har så vondt at jeg knapt klarer gå, fordi jeg har så gangesperre. Sove er ett privilegium folk flest tar for gitt.
Være sosial? Det er vell det siste jeg kan klare eller makter. Og ei har lyst til. Det er for mye tankekjør, for mye smerte, så altfor utmattet til at jeg klarer konsentrere meg i en samtale, – og da er jo hele poenget borte med å være sosial.

 

Når man skal lære seg nye metoder å lære seg å leve på, forholde seg til verden og mennesker, forholde seg til bakgrunn, traumer, flashbacks, mareritt, dissosiasjon osv, så er det en 24/7 timers jobb. Det er ikke kun de 45 minuttene man sitter på en poliklinikk med en psykolog…

Kan man bare ta seg fri fra kreft etter å ha tatt cellegift? Eller bare man har fått gipset det beinbruddet så kan man slappe av resten av uka? For det er jo akkurat det som blir sagt til oss.. Psykisk sykdom er på lik linje med fysisk sykdom. Og jeg kjenner jeg begynner å bli utålmodig og lettere irritert over at folk ennå i 2018 ikke evner å forstå det.

I 45 minutter sitter du der. I den samme stolen som uken før, og du river av alle masker du til daglig bærer på, erstatter latter med gråt og smilene dine med tårer. Så hva er igjen? Jo du sitter der, fullstendig naken, liten og redd. Barnet i deg krymper seg mer og mer i skam, skyldfølelse, ensomhet, fortapelse, håpløshet og ikke minst: Ett helvete av smertefulle minner som skal behandles, deles, snakkes om, forsøke gjøres mindre eller i det minste mindre vonde enn de akkurat nå er.

Klart man blir sliten, klart man blir utkjørt, klart man bare vil hjem å stikke hode under dyna og gjemme seg for verden. Man vet jo så jævla godt hvor vonde dagene i etterkant vil komme til å bli, hvor mye mer flashbacks man får, jo mer mareritt man kaldsvettet å i panikk kommer til å våkne opp til, – jo mer bilder og filmer i hode som kommer til å surrer som en skrekkfilm som går på reapet flere ti-talls ganger, og man vet også at masken kommer til å slå sprekker inni mellom.. 

Så nei, man kan ikke bare «slappe av» og «ta det kult» resten av uken, nei. Det er ikke slik det fungerer å gå i terapi. Man må fremdeles kjempe om ikke mer, i etterkant. Det krever ALT du har i deg, og det er en 24 timers jobb syv dager i uken.

  • LunaCh 

Ikke fortell meg

Ikke fortell meg
at det skal gå over
Når jeg gråter og er redd
mens alle andre ligger trygt og sover

 

Ikke fortell meg
at det snart blir solskinn igjen
Når mørket faller på
og jeg ser ikke enden på stormen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må ta meg sammen
når traumene herjer som aller verst
og jeg finner ikke ro i denne kroppen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må tenke positivt
Når traumene river som verst
og alt som kommer opp er så sensitivt

 

Nei, ikke fortell meg det
nei ikke fortell meg alt dette
Når jeg ligger nede i det dypeste mørket
når jeg skjelver, stresser og fryser av angstsvette

 

Nei, ikke fortell meg dette
Ikke fortell meg noenting akkurat nå

Bare hold meg tett og trygt inntil deg
så jeg vet jeg ikke alene i dette må stå



@Lunach

Nå igjen. Ikke nå igjen…

Jeg våkner kl 09.00 på sofaen av at hun står i døren, med ett blikk jeg ikke skjønner, og jeg spør hva hun gjør her? Og hva klokken er? Jeg er forvirret, hun skulle jo på senvakt, og nå er det vell morgen? Eller? Jeg forstår ingenting, mens hun står der noen sekunder med ett blikk som viser en enorm bekymring og engstelse fra en annen verden, før hun sier: «Du har skadet deg, jeg skal følge deg til legen». 
Jeg rakk ikke å tenke før jeg reiste meg opp i sofaen og kjente da at det var vondt i høyre bein. Jeg tok av meg pleddet og såg buksen var full av størknet blod både på låret og leggen…. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der og da, men jeg sa vell opptil flere ganger at jeg ikke husket noe, hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor….
Og ikke minst «ikke nå igjen….»

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Sliten, redd, – uten å vise reddsel. Mer smil og forsøke trøste, berolige og beholde roen selv. Unnskylder meg igjen og igjen, hun sier det er ingenting å unnskyld, jeg har ikke gjort noe galt.

Og så er det på’an igjen… Legevakten blir ringt, vi forsøker overse alle blodsporene som er overalt i leiligheten og tråkker på glasskår på badet.. Hva var brukt denne gangen? Hva var knust? Skulle jeg ta av bandasjene å se hvor ille det er? Evt ikke er? Eller skal jeg bare la det være til vi er kommet til legen? Jeg kjenner etter over bandasjen som er størknet av alt blodet, jeg kjenner jeg kan ta ned i såret med fingeren og da vet jeg: Jeg må sy… igjen…

Jeg sjekker telefonen. Sjekker hva som har blitt sagt og skrive når jeg ikke var tilstedet i min egen kropp, mitt eget hode. Jeg forstår fremdeles ingenting. Jeg er redd, men jeg vil ikke vise eller si det. Jeg klarer dette, – enda en gang. Vi våknet jo opp i alle fall, og det er vell positivt? At vi puster og hjerte slår… Eller?
(Denne gangen, også..)

Legen ringer etter to timer, det er visst en hektisk dag. Og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en lang laaaang fredag.. Noe som passet seg jo utmerket siden det ER langfredag. Ja, nok en helligdag.
Jeg derimot liker best hverdager.. Hverdager er enklere å forholde seg til, det er rutiner og desto mer trygghet og stabilitet. 

Jeg har egentlig bare lyst å knekke sammen i gråt for å få ut fortvilelsen jeg kjenner på, men jeg klarer ikke. Jeg er mer nummen. Mer sjokkert, igjen… Mer apatisk. Mer opptatt av: Hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor. Og ikke minst «ikke nå igjen….»

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Halv to skulle vi få komme til legen. Jeg skifter klær og spiser en brødskive før vi setter oss i bilen og kjører. Jeg har roet meg nå en god stund i de trygge armene hennes. Hjerte hennes slår roligere nå, blikket hennes er ikke lenger full av reddsel, de var helt tilbake til de rolige snille vakre som de er, og ikke minst: Hun trygger meg på at dette skal gå bra. Hun følger meg. Vi er sammen om det.

Vi kommer rett inn. Legen er pratsom, det er en kvinne, og hun er dansk. Heldigvis en kvinnelig, siden jeg må sitte i bare boxeren. Buksen må helt av, da det ene av to kutt er på låret, og ett på leggen.
Hun er så utrolig hyggelig at jeg nesten må klype meg i armen for å sjekke om det virkelig er sant. Vi prater om alt og ingenting, tiden går raskere når man prater og forsøker gjøre det beste ut av situasjonen.
Mens hun stikker de smertefulle sprøytene om og om igjen inn i huden min, som har så mye arrvev nå at det er som å stikke i lær, forsøker jeg å tenke meg trygg. Jeg ser bort når hun stikker, og jeg ser henne. Hun som følger meg. Jeg titter av og til på henne før jeg lukker igjen øynene igjen.
– For hun er tryggheten min, og smertene gjør litt, pitte litt mindre vondt da.

Siden huden min er så ødelagt etter så mye skade, gjør det at sprøyte-stikkene blir enda mer smertefulle enn de allerede er fra før av. Jeg vrir meg i smerte der jeg sitter, holder pusten for hvert stikk hun stikker inn i den såre vonde huden min, ja helt til hun skal fylle på enda mer bedøvelse. – Hun gjør det raskt, en etter en, i full speed. Hun mener det er bedre det enn den seigpiningen mange kirurger/leger gjør, og jeg sier meg svært enig. Bli bare ferdig med de, så er de ytre smertene borte – i allefall… (Men de indre er der fremdeles. De kjennes mindre vonde ut når det er så mye fysisk smerte…)

Hun spør meg hva jeg har gjort så galt som fortjener så mye straff… Jeg blir svar skyldig føler jeg. Jeg vet ikke lenger hva jeg straffer meg slik for. Jeg har ingen svar å gi, annet enn at jeg er så vandt til straff. Jeg kjenner ikke lenger til noe annet. Jeg har straffet meg selv i så mange år at jeg kan knapt huske livet uten. Da svarer hun meg, overasket som jeg ble over denne kirurgen gang på gang, som viste så mye innsikt og forståelse som jeg alltid har lengtet etter hos dem. Ja, hun ser på meg og sier: «Da er det ikke rart du straffer deg. Det er det du kjenner til. Det er ganske logisk, hva.»

Ja, det er logisk. Vi mennesker er slik. Vi liker best det vi kjenner til. Det ukjente er skremmende, det.
«Du har straffet deg nok nå.. Det er nok nå.» Sier hun, med ett varmt blikk. Det er bare å se deg selv i speilet, så ser du det.
En kropp dekket av hvite og lilla arr, er det jeg ville sett. Og hvert eneste arr jeg bærer på denne kroppen, forteller om en så dyp og stor smerte som få kan forestille seg… Hvert eneste arr har sin historie, og hvert arr, smått som stort har sin grunn for å være plantet på min kropp. Og jeg tenker mens hun syr meg sammen igjen: Blir det noen gang nok? 

Blir det…

– LunaCh –

Try… One step at a time….

Å gå i traume-terapi er tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Både psykisk og fysisk. Og vi har såvidt begynt å touche overflaten. Heldigvis har jeg den beste terapeuten jeg noen sinne har hatt, som både forstår, ser og klarer lese mellom linjene. Jeg er også så heldig at bonus-mammaen min følger meg hver uke. Hun er med på timene hvor vi jobber med boken, «Tilbake til nåtiden», og så har jeg alene timer hvor hun sitter utenfor og venter på meg. Hun har også hatt time alene med min terapeut, noe som selvsagt er viktig.. Det er tøft å være så glad i noen som sliter så mye som jeg gjør, og som i tillegg skader seg selv alvorlig.. Mange tøffe ting som blir tatt opp, mange tøffe ting som skjer i hverdagen, – så jeg er glad for at hun valgte å si ja takk til en time alene for å få snakket ut om det som kanskje er vanskelig å si foran meg, eller spør om ting hun lurer på om hun gjør riktig eller ikke. Hun er noe helt spesielt, finnes ikke mange mennesker som orker å stå i stormen på den måten som hun gjør. Midt opp i alt, midt i dette helvete jeg nå befinner meg i – så føler jeg meg ekstremt takknemlig og heldig å ha de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Vennene mine som aldri gir meg opp, som alltid står klar for å ta imot meg når jeg faller. De som ser meg, og godtar alle deler av meg. 

Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har akkurat denne terapeuten, endelig en som virkelig KAN sitt fag, og hun er alltid forberedt før timene. Hver onsdag kl 12.00 sitter jeg å ripper opp i vondt ting, jeg jobber med det jeg skulle gjort for minst 10 år siden. Jeg har mye å lære, mye jeg som barn aldri lærte da mine biologiske foreldre ikke var tilstedet på den måten ett barn behøver. Jeg ble tatt ifra dem mot deres vilje da jeg var 2 år gammel. Men jeg var allerede traumatisert på den tiden. Kroppen min var full av frostskader da jeg på vinteren lå i dørterskelen i bilen vi da bodde i for en periode. Jeg lærte aldri det barn skal, nemlig å regulere følelsene mine. Fordi mine foreldre var for syke til å klarte ta vare på meg (og søskenene mine). Det å skulle lære dette i voksen alder, er fryktelig vanskelig. For følelser har jeg flyktet i fra i alle de år, de føles farlige og fremmende – og så intense og skremmende, – og jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem. De er SÅ sterke, og jeg er livredd dem! – Like redd er jeg for glede som sinne. Følelser har jeg rømt ifra ved bruk av selvskading, spiseforstyrrelse, rus, nedvasking av hus tre ganger på nattestid, overdoser, dissosiasjon osv. Listen er uendelig lang. ALT for å unngå å føle, kjenne, være til…

Jeg jobber nå med å forholde meg til følelsene mine, kjenne etter, – ja, føle….. Det er tøft og innmari skummelt, og jeg må ta det litt om litt. For å overleve. For det tar ikke en dag eller en mnd, det kan ta år.. Men jeg har endelig fått riktig diagnose og riktig behandling, etter 15 år som «forsøkskanin» i psykiatrien. Endelig får jeg faktisk riktig og god behandling, men – jeg er sliten…
Jeg er så fryktelig sliten at jeg kun går på sparebluss. Jeg går på auto-pilot. Jeg har ikke overskudd til å være med venner, holde kontakt med alle de gode menneskene mine som jeg ønsker å ha kontakt med, jeg har ikke overskudd til å skrive blogg hver dag slik som før – derfor så sjeldent oppdateringer… Jeg har ikke kapatistet til å komme meg ut av huset utenom å nærmest bli presset til det..
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg samlet – slik at jeg ikke bikker under. Men for å være helt ærlig, så er jeg totlat helt umenneskelig sliten. Jeg har ikke mer å gå på nå.. Det skal ingenting til før jeg totlat kollapser nå føles det ut som. 

Å være tre mennesker i en kropp en ufattelig slitsomt, og når de er våkne på natten så er det kanskje ikke rart man er helt utmattet når man ikke en gang får søvn… 
Jeg prøver, og jeg kjemper som faen! …… Men jeg er sliten etter 32 år med denne smerten.

Totalt utmattet…

Pic: DestinyBlue.

♥All kjærlighet fra meg, og virkelig stoooor «Shout out» til dere som også Fighter hver en forbanna dag for å klare å holde dere i live bare EN dag til.. Dere er STERKE SOM FAEN. Og jeg er stolt av dere!   

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no