Valg..

Valg.. Har vi alltid valg…? Noen ganger føles det ut som om jeg ikke har valg i situasjoner, men sett uten ifra så har man alltid valg. Og jeg vet at det ER det. – Men det føles likevel ikke ut som valg… om du forstår.
Det finnes valg man ikke ønsker å måtte ta, men man blir presset til å ta av livet selv. Valg man må ta for å overleve, rett og slett. Valg som er så vanskelig, så tøffe, så såre og vonde at de er umulige å ta nærmest, men likevel – så må man ta dem. Og stå for dem.

Det er valg jeg føler jeg kveles av. Valg jeg skulle for alt i verden ønske jeg aldri måtte ta, og jeg skulle ønske ingen her i verden måtte. Valg som er så vonde at man ikke vet om man klarer stå i dem i lengden, valg som skjærer så dypt i hjerteroten at man ikke vet om man overlever uansett hvilken vei man velger, for begge føles ut som om det tar sakte men sikkert livet av deg.
Det finnes valg, som ingen skulle måtte ta, men likevel har livet ført slik med deg at du har ingen valg i å velge. Du må ta det, og du må stå i det.

Valg. Valg er ikke alltid valg. Det er noen valg som er i nærheten av å være uutholdelige. Og følelsen av å bli kvelt for hver gang man må velge dette valget, noen ganger opptil flere ganger om dagen, det knuser hjerte i tusen biter hver gang. Og noen ganger vet jeg ikke lenger om det er verdt det.
Noen kvelder er uutholdelige. Noen kvelder tenker jeg at valg jeg har tatt gjør mer vondt enn smerten ved å gå den andre veien hadde gjort.
For hvordan velge når begge utfall av valget gjør at du skjærer deg på glasskår, hver eneste dag?
Hvilken vei er best å gå, når begge to fører til ett stup? 


Noen ganger er valgene du må ta, så nær som umulig å forholde seg til. 
Noen ganger er valgene du vet er riktige, likevel de som er med på å dra deg ned.. Er det verdt det? Likeså om du hadde valgt det stikk motsatte. Begge veier fører til – den samme intense smerten som knuser hjerte ditt litt mer og mer for hver eneste dag som går..


Noen valg er umulig for andre å forstå. Noen valg må du stå i alene. Du kan rådføere deg, du kan lytte på anbefalinger og råd. Men du står likevel ensom i det – for kun DU føler smerten. Andre kan kun forestille seg smerten du går igjennom, men de kan aldri riktig forstå.. Valg. Ikke alle valg er valg. Noen valg må tas, om man vil eller ei. Og selv om man har valgt det selv, minsker ikke det smerten du hver dag går igjennom..

@LunaCh

Når man har isolert seg for lenge… #Depresjon

Å være deprimert er noe heeelt annerledes enn å være litt lei seg noen dager. Eller litt sliten. Å være deprimert gjør at alt i livet ditt faller i grus – og du aner ikke hvordan du skal klare gå igjennom en hel dag til i dette livet. Hver dag er en eneste kamp for overlevelse, holde seg gående, totalt tiltaksløs, bare det å makte stå opp av sengen å sette beina i gulvet om morgenen kan være en kamp. Se poenget med å stelle seg, spise, ja alt det du gjør – koster alt du har av krefter.. Og du har egentlig ikke lyst til noenting, for ingenting gir deg glede lenger. Livsgnisten er totalt fraværende, det føles som om en mørk sky har lagt seg over deg og ingen solstråler klarer skinne igjennom..


Men så er det noe som gjør at du likevel, til tross for at alle farger plutselig kun er i gråtoner, likevel presser deg selv til å stå opp. Til å stelle deg. Til å spise nok. Men da er det ikke mer igjen av krefter og energi, så mye faller dessverre bort. Spesielt er det for meg to ting som blir ekstra tungt: Det å være sosial, og det å komme seg ut av hus.

Jeg har ikke møtt venninnene mine på over ett halvt år nå. Tenk det, ett helt HALVT ÅR. Kun en gang når K stakk innom, og nå klarte jeg for noen dager siden å presse meg selv til å si ja til å ta en røyk sammen med C, og for to dager siden klarte jeg å si JA til ett kaffebesøk av Y igår kl 12.00. – Jeg har presset meg selv til å ta opp rullegardinen for å slippe inn litt mer lys i leiligheten, for jeg vet at dagslys er viktig.. Men jeg har ikke orket lys. Ikke klart å være så sosial. Vansker for å komme meg ut å handle, kiwi er alltid tryggest.. Jeg fikk TV i februar, den har stått på toppen 3 ganger siden jeg fikk den…

Men som jeg sa til venninnen min, «Jeg må begynne å leve igjen…» Jeg føler dette året som har gått har vært det tygste året i mitt liv. Jeg har aldri hatt en så lang periode der jeg ikke har maktet stort annet enn det viktigste som helt grunnleggende menneskelige behov. Som mat, søvn, hvile, osv..
Selvom jeg fort blir sliten, så ser jeg jo at det hjelper på psyken. Å være sammen med andre, ikke bare sitte å tenke og gruble og stirre i veggen. Det koster å kravle seg opp og ut av hiet sitt, men jeg vet også at det er verdt det. Må bare ta det sakte men sikkert.. Ett steg av gangen. Ikke for mye, men presse meg selv litt slik som nå.

Det var suuuper koselig å se dem igjen, og det var akkurat som jeg før. Ja som om jeg hadde sett de dagen før de kom. Ingenting var annerledes, og det er vell det man kan kalle ekte venner, når det ikke blir ubehagelig og kleint selv hvor lang tid det har gått. Jeg er veldig heldig som har så tålmodige venner som jeg har. Selv hvor mange ganger jeg svarer «nei, beklager…Jeg er ikke i form» når de spør om de kan stikke innom, eller jeg ikke klarer møte opp i bursdager, 30 årslag, være med på kafe/fest, – ja uansett hvor lang tid det tar til jeg er «tilbake», så er de der og venter på meg.♥ Jeg er uendelig heldig som har slik venner, det er det ikke alle som har, og det har jeg ikke alltid hatt selv – så jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at livet har gitt meg de, at veiene våre møttes.♥ Og ikke minst for all forståelsen jeg møter av de.. Det er absolutt ingen selvfølge.

Igår var også første dagen jeg har sminket meg på nærmere 6 mnd.. Utenom maskara når jeg skal til terapeuten.. Det var en seier i seg selv. Har savnet å makte det, fordi jeg syns det er gøy, og jeg føler meg også litt bedre når jeg har fått ordnet meg. Slike ting folk tar for gitt, setter jeg enormt stor pris på.. Det er vell kanskje det eneste positive ved å være psyk,- jeg setter enormt stor pris på det små hverdagstingene, fordi de betyr så ubeskrivelig mye for meg.

Depresjon og angst er tungt, det krever så mye å komme seg ut av mørket igjen.. Og når man i tillegg har så mye tilleggs- utfordringer og fysiske kroniske smerter på toppen av det hele, så blir det ekstra tungt.. Men idag gleder jeg meg over å ha klart å ta imot besøk av godeste Y og C denne uka, + at den gule blosteren min på verandaen har strekt seg mot solen siden jeg så det sist! De små men store gleder! ♥

@LunaCh

Ikke fortell meg

Ikke fortell meg
at det skal gå over
Når jeg gråter og er redd
mens alle andre ligger trygt og sover

 

Ikke fortell meg
at det snart blir solskinn igjen
Når mørket faller på
og jeg ser ikke enden på stormen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må ta meg sammen
når traumene herjer som aller verst
og jeg finner ikke ro i denne kroppen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må tenke positivt
Når traumene river som verst
og alt som kommer opp er så sensitivt

 

Nei, ikke fortell meg det
nei ikke fortell meg alt dette
Når jeg ligger nede i det dypeste mørket
når jeg skjelver, stresser og fryser av angstsvette

 

Nei, ikke fortell meg dette
Ikke fortell meg noenting akkurat nå

Bare hold meg tett og trygt inntil deg
så jeg vet jeg ikke alene i dette må stå



@Lunach

Vær så snill, gi forsvarlig medisinering..

Jeg var 15 år, deprimert, alvorlig spiseforstyrret, tvangspreget, selvskadet meg, alt for å holde kontroll i en hverdag jeg ikke klarte stå i følelsesmessig. Jeg gjorde alt for å flykte unna følelsene mine. Jeg klarte ikke regulere mine egne føleler, og derfor tok jeg kontroll på matinntaket og skadet meg selv ved kutting. Når smerten på innsiden reiv som aller verst, forsøkte jeg enten å løpe hele natten rundt Vallabøen mens alle andre sov, eller så kuttet jeg meg i armene mine eller lårene. Alt i stillhet, ja helt til noen oppdaget det. Da var det rett til psykolog på poliklinikken i Volda.
Det var da jeg første gang ble satt på medisner. Medisin som idag blir brukt som sovemedisin for de fleste. Jeg husker jeg kom hjem og googlet navnet på medisinen; Seroquel, da jeg ikke ble forklart hva den var for. Husker ikke om det var 200 eller 400 mg, men jeg husker hvor trøtt, sliten og enormt søvning jeg var på skolen. Eller, hele døgnet. Jeg sov hele tiden. Det var vanskelig å konsentrere seg, holde meg våken, , og etter skolen var det rett i seng…. Kanskje ikke rart, nå som jeg har fått vite at denne medisinen har bivirkininger som trøtthet og gis nå derfor kun i så store doser på kveldstid for søvn.

Det var mange medisiner jeg ble presset til å ta på de ulike avdelingene de sendte meg etterhvert frem og tilbake på, som en kasteball i systemet de ikke visste hvor de skulle gjøre av de neste ti årene.. For om jeg ikke sa ja, da var jeg ikke sammarbeidsvillig, da var jeg behandlings-ressisten, jeg ønsket ikke å bli bedre osv osv. Listen er lang for hva de kunne finne på å si til meg for å få meg til å frivillig gå med på å ta nok en medisin, og så enda en, og enda en til etter der. Det ble så mange til slutt, så mange at jeg umulig klarte være «meg» lenger. Jeg forsvant. Og livet mitt stod på vent i over ti år. Grunnet medisiner jeg ikke en gang behøvet, medisiner som faktisk gjorde meg sykere enn jeg allerede var. Medisiner de ikke vet de langsiktige skadene de kan gi. Medisiner som fjernet meg fra virkeligheten og som gjorde meg suicidal, og forsøkene på å ta mitt eget liv gjorde at de satte opp dosene, for det skulle jo hjelpe, hva… Medisiner. En pille her, to tre fire – fjorten. Femten?

Det ble mange til slutt….

 

Å bli SÅ sterkt medisinert, og å være en kasteball i systemet ingen vil ha, hva det kostet meg fysisk og psykisk? Nesten selve LIVET mitt. Jeg har vært en forsøkskanin i psykiatrien i så mange år at jeg husker ikke stort annet enn ordene: «Det lærte vi av deg, at det skal vi ikke gjøre igjen.» – «DET lærte vi av deg, at vi må ikke/vi må….» Ja, de har lært mye av feilene de har gjort mot meg.

Men hva med meg? Hva er egentlig livet MITT verdt i deres øyne, når jeg selv ikke klarer tro jeg har noen verdi.. Da hjelper det ikke at de som faktisk har skadet meg i helsevsenet bare skygger banen og ikke en gang klarer si noe så enkelt som: «Vi er veldig lei oss for det vi gjorde» eller så lite som «Beklager, Luna»


Forsiktighetsregler

Benzodiazepiner anbefales ikke til primær behandling av psykose, og de bør (pga. risiko for å fremprovosere selvmordsforsøk) ikke brukes alene til behandling av depresjon eller angst i forbindelse med depresjon. Det utvikles vanligvis toleranse for den sedative komponenten etter 1-2 uker. Pga. fare for tilvenning bør preparatet gis i et begrenset tidsrom. Risikoen for avhengighet øker med dose og behandlingsvarighet. Risikoen er også større for personer som lider av alkoholisme og/eller narkomani eller er disponert for narkomani, og må derfor forskrives med forsiktighet til personer som har rusproblemer eller er disponert for å utvikle rusproblemer. Hvis avhengighet utvikles, vil plutselig opphør av behandlingen medføre abstinenssymptomer. Det kan være hodepine, muskelsmerter, voldsom angst, spenning, rastløshet og irritabilitet. I alvorlige tilfeller kan følgende symptomer oppstå: Sviktende orientering og selvoppfattelse, følelsesløshet og parestesier i ekstremitetene, overfølsomhet for lys, lyd og fysisk kontakt, hallusinasjoner eller epileptiske anfall. Rebound-effekt: En forbigående tilstand hvor symptomene som skulle behandles med benzodiazepiner kommer tilbake i sterkere grad når behandlingen opphører. Disse symptomene kan være vanskelig å skille fra de opprinnelige symptomene som legemidlet var ment for. Abstinenssymptomer: Abstinenssymptomer, spesielt de alvorlige, oppstår oftere hos personer som har mottatt høye doser over en lengre periode. Abstinenssymptomer er imidlertid også blitt rapportert etter behandlingsavbrudd når benzodiazepiner er brukt sammenhengende ved terapeutiske doser. Da risikoen for abstinenssymptomer og rebound-effekt er større etter plutselig behandlingsopphør, anbefales det en gradvis nedtrapping av dosen. Paradoksale reaksjoner: Reaksjoner som rastløshet, opphisselse, irritabilitet, aggressivitet, vrangforestillinger, raseri, psykoser, upassende oppførsel og andre atferdsmessige bivirkninger kan forekomme under benzodiazepinbehandlingen.
– Felleskatalogen.no-

Her sitter jeg, mest trolig søvnløs i natt, grunnet abstinenser av medisiner som skulle vært i følge felleskatalogen kun brukes i kort periode i krise, – Sobril. Benzozepadin preperat. Det er nå 5 år jeg har gått på den, og jeg har en hestedose uten like. På en spesial enhet i 2013 satte de meg på denne medisinen, som nå gjør livet mitt vondt verre. – Det å sette 90 mg over mange år på en spiseforstyrret pasient som var så utmagret at hun var døden nær, er helt uforsvarlig og uforståelig. Jeg har klart å trappe ned 30 mg, noe som var ett sant helvete jeg ikke unner noen, men jeg har ennå 60 mg igjen. Idag har jeg ikke gjort annet enn å ligge i sengen å spent hele kroppen, kaldsvettet, fryser og har hetetokter om hverandre, hjertebank uten like, kvalme, (kastet opp da jeg stod opp), vell, alt jeg har å si: Dette er nok en medisin som er bra viss den brukes slik den skal. På en forsvarlig måte og en lege som følger opp. Men når det ikke skjer, får man ett ekstra tilleggs problem, som man selv selvsagt må stå , og ofte alene.

 

Til dere leger som gir ut disse medisinene, psykologer og psykiatere – vær så snill følg opp pasienten og gjør som det er forskrivet. For dette helvete med nedtrapping av disse medikamentene er helt umenneskelige å holde ut alene. Så jeg ber dere om kun en ting: FØLG OPP PASIENTENE DU GIR DEM TIL, OG GJØR DET PÅ EN FORSVARLIG MÅTE.
Takk.

Dosering

Bør forskrives med minste effektive dose over kortest mulig tid. Behandlingen skal om mulig innledes, følges opp og avsluttes av samme lege. Behandlingsvarigheten bør normalt ikke overskride 4 uker når det brukes som hypnotikum, og 2-3 måneder når det brukes som anxiolytikum. Behandling ut over denne perioden bør ikke skje uten revurdering av situasjonen. Etter lengre tids bruk skal høye doser trappes ned gradvis for å unngå abstinenssymptomer. Ved brå seponering av benzodiazepiner kan det oppstå parestesier, perseptoriske forandringer og depersonalisering i en eller flere uker.
– Felleskatalogen.no-

-Lunaen – ♥

Try… One step at a time….

Å gå i traume-terapi er tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Både psykisk og fysisk. Og vi har såvidt begynt å touche overflaten. Heldigvis har jeg den beste terapeuten jeg noen sinne har hatt, som både forstår, ser og klarer lese mellom linjene. Jeg er også så heldig at bonus-mammaen min følger meg hver uke. Hun er med på timene hvor vi jobber med boken, «Tilbake til nåtiden», og så har jeg alene timer hvor hun sitter utenfor og venter på meg. Hun har også hatt time alene med min terapeut, noe som selvsagt er viktig.. Det er tøft å være så glad i noen som sliter så mye som jeg gjør, og som i tillegg skader seg selv alvorlig.. Mange tøffe ting som blir tatt opp, mange tøffe ting som skjer i hverdagen, – så jeg er glad for at hun valgte å si ja takk til en time alene for å få snakket ut om det som kanskje er vanskelig å si foran meg, eller spør om ting hun lurer på om hun gjør riktig eller ikke. Hun er noe helt spesielt, finnes ikke mange mennesker som orker å stå i stormen på den måten som hun gjør. Midt opp i alt, midt i dette helvete jeg nå befinner meg i – så føler jeg meg ekstremt takknemlig og heldig å ha de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Vennene mine som aldri gir meg opp, som alltid står klar for å ta imot meg når jeg faller. De som ser meg, og godtar alle deler av meg. 

Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har akkurat denne terapeuten, endelig en som virkelig KAN sitt fag, og hun er alltid forberedt før timene. Hver onsdag kl 12.00 sitter jeg å ripper opp i vondt ting, jeg jobber med det jeg skulle gjort for minst 10 år siden. Jeg har mye å lære, mye jeg som barn aldri lærte da mine biologiske foreldre ikke var tilstedet på den måten ett barn behøver. Jeg ble tatt ifra dem mot deres vilje da jeg var 2 år gammel. Men jeg var allerede traumatisert på den tiden. Kroppen min var full av frostskader da jeg på vinteren lå i dørterskelen i bilen vi da bodde i for en periode. Jeg lærte aldri det barn skal, nemlig å regulere følelsene mine. Fordi mine foreldre var for syke til å klarte ta vare på meg (og søskenene mine). Det å skulle lære dette i voksen alder, er fryktelig vanskelig. For følelser har jeg flyktet i fra i alle de år, de føles farlige og fremmende – og så intense og skremmende, – og jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem. De er SÅ sterke, og jeg er livredd dem! – Like redd er jeg for glede som sinne. Følelser har jeg rømt ifra ved bruk av selvskading, spiseforstyrrelse, rus, nedvasking av hus tre ganger på nattestid, overdoser, dissosiasjon osv. Listen er uendelig lang. ALT for å unngå å føle, kjenne, være til…

Jeg jobber nå med å forholde meg til følelsene mine, kjenne etter, – ja, føle….. Det er tøft og innmari skummelt, og jeg må ta det litt om litt. For å overleve. For det tar ikke en dag eller en mnd, det kan ta år.. Men jeg har endelig fått riktig diagnose og riktig behandling, etter 15 år som «forsøkskanin» i psykiatrien. Endelig får jeg faktisk riktig og god behandling, men – jeg er sliten…
Jeg er så fryktelig sliten at jeg kun går på sparebluss. Jeg går på auto-pilot. Jeg har ikke overskudd til å være med venner, holde kontakt med alle de gode menneskene mine som jeg ønsker å ha kontakt med, jeg har ikke overskudd til å skrive blogg hver dag slik som før – derfor så sjeldent oppdateringer… Jeg har ikke kapatistet til å komme meg ut av huset utenom å nærmest bli presset til det..
Jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg samlet – slik at jeg ikke bikker under. Men for å være helt ærlig, så er jeg totlat helt umenneskelig sliten. Jeg har ikke mer å gå på nå.. Det skal ingenting til før jeg totlat kollapser nå føles det ut som. 

Å være tre mennesker i en kropp en ufattelig slitsomt, og når de er våkne på natten så er det kanskje ikke rart man er helt utmattet når man ikke en gang får søvn… 
Jeg prøver, og jeg kjemper som faen! …… Men jeg er sliten etter 32 år med denne smerten.

Totalt utmattet…

Pic: DestinyBlue.

♥All kjærlighet fra meg, og virkelig stoooor «Shout out» til dere som også Fighter hver en forbanna dag for å klare å holde dere i live bare EN dag til.. Dere er STERKE SOM FAEN. Og jeg er stolt av dere!   

@LunaCh

BRAVE

«Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at «vi» som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: «De svakeste.» Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. «De svake i samfunnet»..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no