La oss snakke om.. Ferie.

Jeg kjenner angsten krype seg godt til rette under huden min hver eneste gang jeg hører ordet: «Ferie». Jeg kan vell ikke si at hverken sommerferie, juleferie eller påskeferie for den del har så mye med meg å gjøre, – annet enn at det vil si jeg får mer angst, kjenner på mye mer uro, fryktelig mye usikkerhet og mye mer frykt.
Følelsene mine når jeg hører ordet «Ferie» gir meg hverken glede eller jubel, ikke noen planer eller reisemål i sikte. Kun overlevelse. Overlevelse er for meg alltid i «ferie-tiden» absolutt første prioritert. Nettopp fordi ferie gjør at de fleste av trygghets-personene mine forsvinner i flere uker i strekk. Flere av dem i år også på samme tid.

Jeg blir redd. Ikke bare redd, jeg blir faktisk livredd. Hvert år kommer det som kastende over meg, som om jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg blir overveldet og overasket hver eneste gang, som om jeg aldri har gått igjennom det før og ikke kan huske at de har tatt seg ferie før. Men selvsagt har jeg opplevd det, og selvsagt forstår jeg at mennesker som jobber i helsevesenet også må ha ferie og fritid. – Men det gjør det selvsagt problematisk for oss brukerne/pasientene, som da blir ofte overlatt mye mer til oss selv, og alt av rutiner i hverdagen stopper selvsagt opp. Både lege-samtaler, traume-behandling, fysio-terapi, you name it. Alt stopper opp i ferie-tiden. Når man i tillegg er i en svært dårlig periode og er ekstra sårbar etter mange store belastninger over lang tid, da føles det langt verre.. Og blir mye mer skremmende for oss som sitter igjen.

… Uten ferie.

For for mange av oss? Så er det ikke ferie, det er kun kaos og en enorm lengsel etter at hverdagen endelig skal begynne igjen. Da kan vi endelig senke skuldrene noen hakk igjen. Man kan ikke ta ferie fra sykdom og helsemessige utfordringer, det sier seg jo selv. Du blir ikke «friskere» bare fordi det er «ferie-tid» for folk flest. Mange blir dessverre dårligere i nettopp disse tidene, fordi rutinene i hverdagen er det som holder mange oppe, og er det som føles som den stabile bakkegrunnen de behøver for å fungere noenlunde. Når den forsvinner i mange uker i strekk, da er det ikke alltid like lett å sette den ene foten foran den andre. Når grunnmuren og støtte-personene plutselig er borte, da er det ikke lett å holde balansen lenger. Når det som holder deg gående er at du VET de er der når du faller. Men i ferien, hvem skal du da lene deg på når du ikke lenger klarer være i deg selv?

Ferie er for mange mennesker den verste tiden på året. Det er det også for meg. Jeg blir like redd hvert eneste år, hver eneste gang ordet dukker opp. Usikkerheten gjør meg handlingslammet. Og jeg blir mer redd jo mer det nærmer seg. En forutsigbar hverdag er det som holder meg mest mulig stabil, men nå føles det ut som om alt rakner. Og det har det gjort i lang tid, hvor det har det siste året vært ekstremt store belastninger i livet mitt.  Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde fotfeste så godt det lar seg gjøre. Men usikkerheten rundt sommeren er virkelig en ekstra belastning nå, oppå alt annet som i har skjedd og skjer i privatlivet mitt.

Gruer du deg for sommeren? Har du laget noen kriseplan viss det skulle bli for vanskelig? Jeg tenker å ha en kriseplan kanskje kunne vært en god plan. Hva gjøre i enkelte situasjoner, en liste over hvem man kan ringe viss man behøver noen å prate med, eller hjelp til noe praktisk eller hjelp til lege osv.

♦NB HUSK: Mental Helse har et døgnåpent tilbud, og du kan ringe gratis på tlf nr: 116 123.
– 24 timer i døgnet, 365 dager i året!


♦ Follow me if you want:
♥FB:Lunach.psykmagasinet.no
♥Instagram: Lunaench
♥Snapchat: Lunaench

@Lunach ♥

La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den «angst»-typen folk kaster rundt seg som f.eks: «Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!» Eller denne «angsten» folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type «angst», jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at «Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål». Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si «Nei» uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke «bare»angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Depresjon.

Paralysert. Igjen. 
Hode er fullt. Og tomt. – På samme tid.
Ropt høyt og lenge, har ikke mer pust igjen.
– Sagt for mye. Eller for lite.
Jeg vet ikke lenger.

Apatisk. Stirrer på dette tomme blanke blogg-arket.
Med skjelvende fingrer treffer jeg tastaturet.
– Har ikke så mange ord… igjen.
De blir alltid feil, nå.
Feil ord til feil setting.

Lammet. Mistet bakkekontakten, igjen.
Forståelsen for hvorfor jeg lever er borte.
For hva er poenget..?
Hvorfor er jeg her?
Hva er vitsen med denne evige runddansen?

Stille. Men kun på overflaten.
Innvendig er det totalt kaos.
Ordet «sliten» har fått en helt ny betydning.
Rives i to ender, livet, døden.
– Hei, igjen. Mørket.
Så var vi her igjen da.

– Der det ikke finnes noen mening, i noenting, lenger.

@LunaCh

Stillheten..

Ett sinne som ikke «passer seg» på overflaten.. Tårer som stille renner på innsiden.. Smilene som så sårt og med tungt hjerte gis for å gi håp, – til alle andre.. mens sakte men sikkert har mistet det for lenge siden
Men ingen vet..

Hånden som ikke lenger har noe annet å gripe etter enn alkohol for å dempe alle følelser..
– eller en annens hånd, kanskje. Bare for en stund.

Ett hode som har mistet rot med virkeligheten. Ikke en dag.. kanskje seksti, eller mer.
Buret seg selv inne i sitt eget indre kaos og sagt for lite.
Roper høyest av alle om hjelp, men det finnes ingen sted for mennesker som, som ikke passer inn. Mennesker som faller mellom alle stoler, og symptom som blir «for» belastende for mennesker i helsevesenet..

Krymper mer og mer sammen i skam og selvforakt, i skyldfølelse og ikke minst selvhat.
Hater og elsker, lever og dør – samtidig.. klokken tikker, mens sinne vokser og håpet svinner.

Stillheten..

@Lunach

(PIC: Google.com)

Jenta på rom nr 8.

(Egen-erfaring fra akutt post.)

Og jeg går stadig forbi deg.
 Hver eneste gang jeg skal inn på dagligstuen eller ta meg en røyk, så ser jeg deg.
Døren står på vidt gap, men det er likevel bare mørke å se… På alle måter.
Du sitter akkurat på det samme stedet som du pleier sitte, rett på det kalde harde betonggulvet, i pysjamasen din, helt tett inntil den kalde veggen.
Bamsen din holder du tett inntil brystkassen din, ja brystkassen din som beveger seg med raskt tempo opp og ned.. Det er ikke vanskelig å se at angsten har gripe tak og at det er vanskelig å puste for deg..
Det lyse håret ditt når akkurat ned til skuldrene, og det er stort sett alt jeg ser, – ja håret ditt, for du har som regel hode bøyd ned, gjemt trygt og godt i bamsen din.. Du ser sjeldent opp, og lyset er alltid avslått på rommet ditt..
Du beveger deg sjeldent bort fra plassen din..

Jeg har så vondt av deg.
Jeg har så lyst å bare bryte reglene som sier vi ikke får lov å gå inn på rommene til hverandre, jeg vil bare gå inn til deg, sette meg på huk, ta forsiktig hånden min på skulderen din å si: «Jeg er her, du trenger ikke være redd, lille venn. Du er ikke alene.»
Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke fordi det sitter alltid ett personal utenfor rommet ditt og sperrer for døren. Personalet som stadig bytter på å sitte der å se på deg, – ja hver time. Først en, så en annen, og deretter en til. Og de tre bytter på hele vakten. Til vaktskifte, da er det tre nye…
Det er psykiatriske sykepleiere, det er hjelpepleiere, det er studenter.. De alle bytter på å sitte der. Og jeg undrer meg stadig over hvordan de klarer det…? Ja klarer sitte der å lese i ett ukeblad, en etter en, time etter time, dag etter dag… Uten å gå inn å snakker med deg.
– Ikke en. Ikke en eneste en har jeg sett gå inn å trøste dag der du sitter alene i mørket, og det må vell føles som noe av det mest ensomme i denne verden.. at der alltid, hele døgnet, sitter ett annet menneske ca 5-8 meter bort ifra deg, men ingen av de som sitter der, viser deg hverken omsorg, nestkjærlighet eller forståelse.. Og jeg undrer, finnes det en sterkere ensomhet enn det?

Hjerte mitt knuses mer og mer for hver gang jeg bare går forbi deg. Jeg føler meg som verdens mest egoistiske og verste menneske på denne jord, som bare lar deg sitte der på gulvet å ha det så vondt – helt helt alene..
– Jeg er ikke bedre enn dem, jeg også lar deg sitte der alene i ensomheten din. Med angsten din. Med sorgen din.
Forskjellen er bare at de har ett valg, de kan gå inn til deg, men jeg har ikke noe valg, jeg har ikke tillatelse til å gå inn.
(Og prøver jeg, som jeg før har gjort, blir jeg uansett før jeg når bort dratt med makt  ut av rommet.)

Det går dager.. Så en uke. Og en uke til… Du sitter der fremdeles. På akkurat samme sted, bare i en annen pysj inni mellom. Men alltid med bøyd hode, en brystkasse som snart sprenger av angst og smerte og en bamse som er den eneste trøst og trygghet du har, den eneste  som fanger opp tårene dine.. Jeg har så vondt av deg at jeg snart ikke vet min arme råd. Personalet ser opp av ukepladet og smiler og nikker til meg når jeg går sakte forbi, som om alt er i sin skjønneste orden. – Og jeg smiler så godt jeg klarer tilbake mens hele hjerte mitt brister når jeg ser deg…

Jeg går inn på dagligstuen for å hente meg en kopp varm sjokolade, de har inni mellom «Rett i koppen sjokolademelk» stående fremme sammen med alle sorter av Te, kaffe og andre drikkevarer.
Jeg er som alltid i beredskap. Alltid på vakt etter fare, så det er lite som skjer rundt meg som går meg hus forbi. Denne tilstanden er ikke noe jeg kan styre, og akkurat i dette sekund er jeg for en gangs skyld glad for det.
For det er vaktskifte, og da pleier de ikke alltid følge like godt med som de egentlig skal når noen har fastvakt (kontinuerlig tilsyn) , og jeg utnytter sjansen for alt det er verdt. – 
Jeg ser han som nettopp satt hos deg står og diskuterer noe med senvakten som mest trolig skal inn til deg, og jeg skynder meg å røre ut pulveret i koppen, passer på å gå stille forbi dem der de står bare noen meter fra rommet ditt, og de enser meg ikke.
– Jeg har rom dør i dør med deg, og fra der de står klarer de nok ikke se hvilken rom jeg går inn på, mest trolig er det ikke av innteresse for dem heller.

Du sitter der, du.. I mørket, alene med bamsen din, når jeg med sakte skritt går bort til deg. Du skvetter litt til når jeg legger hånden min på den høyre  kneskålen din, jeg hvisker: «Hei, jeg tok med en kakao til deg så du kan varme deg litt på.. viss du vil ha, da…» 
Jeg sitter på huk fremfor deg, og du løfter sakte men sikkert opp hode ditt etter noen sekunder betenkningstid, du ser på meg med øynene fulle av tårer og sier lavmælt: «Takk…» mens du løfter opp hånden og tar imot koppen med varm kakao.
Jeg ser på deg med medlidenhet i øynene og sier: «Jeg må gå før de oppdager jeg er her inne, men vit en ting: Du er ikke alene. Jeg er her.» Du gir meg noe som ligner ett lite smil, ja du prøver så godt som du klarer, du, lille venn…
Jeg reiser jeg meg opp, legger hånden min noen sekunder på skulderen din før jeg forter meg ut av rommet og inn på mitt eget, med høy puls og tårer i øynene. – Jeg skulle så ønske jeg kunne få lov å sitte der sammen med deg i mørket. Uten å si noe, uten å snakke. Bare holde deg i hånden, så jeg fikk vise deg at du ikke er alene..

Jeg vet nemlig hvordan du har det der du sitter, for jeg har selv sittet slik i uke etter uke med bamsen tett inntil kroppen, med en smerte som få kan forestille seg. Jeg vet akkurat hvor ensomt og vondt det føles.. Og ingen, absolutt ingen her i verden skal måtte ha det SÅ vondt alene.. 

♦ Husk:
Det skal SÅ lite til for å få en menneske til å føle seg LITT bedre.
#Vågåvisdubryrdeg


@Lunach ♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Valg..

Valg.. Har vi alltid valg…? Noen ganger føles det ut som om jeg ikke har valg i situasjoner, men sett uten ifra så har man alltid valg. Og jeg vet at det ER det. – Men det føles likevel ikke ut som valg… om du forstår.
Det finnes valg man ikke ønsker å måtte ta, men man blir presset til å ta av livet selv. Valg man må ta for å overleve, rett og slett. Valg som er så vanskelig, så tøffe, så såre og vonde at de er umulige å ta nærmest, men likevel – så må man ta dem. Og stå for dem.

Det er valg jeg føler jeg kveles av. Valg jeg skulle for alt i verden ønske jeg aldri måtte ta, og jeg skulle ønske ingen her i verden måtte. Valg som er så vonde at man ikke vet om man klarer stå i dem i lengden, valg som skjærer så dypt i hjerteroten at man ikke vet om man overlever uansett hvilken vei man velger, for begge føles ut som om det tar sakte men sikkert livet av deg.
Det finnes valg, som ingen skulle måtte ta, men likevel har livet ført slik med deg at du har ingen valg i å velge. Du må ta det, og du må stå i det.

Valg. Valg er ikke alltid valg. Det er noen valg som er i nærheten av å være uutholdelige. Og følelsen av å bli kvelt for hver gang man må velge dette valget, noen ganger opptil flere ganger om dagen, det knuser hjerte i tusen biter hver gang. Og noen ganger vet jeg ikke lenger om det er verdt det.
Noen kvelder er uutholdelige. Noen kvelder tenker jeg at valg jeg har tatt gjør mer vondt enn smerten ved å gå den andre veien hadde gjort.
For hvordan velge når begge utfall av valget gjør at du skjærer deg på glasskår, hver eneste dag?
Hvilken vei er best å gå, når begge to fører til ett stup? 


Noen ganger er valgene du må ta, så nær som umulig å forholde seg til. 
Noen ganger er valgene du vet er riktige, likevel de som er med på å dra deg ned.. Er det verdt det? Likeså om du hadde valgt det stikk motsatte. Begge veier fører til – den samme intense smerten som knuser hjerte ditt litt mer og mer for hver eneste dag som går..


Noen valg er umulig for andre å forstå. Noen valg må du stå i alene. Du kan rådføere deg, du kan lytte på anbefalinger og råd. Men du står likevel ensom i det – for kun DU føler smerten. Andre kan kun forestille seg smerten du går igjennom, men de kan aldri riktig forstå.. Valg. Ikke alle valg er valg. Noen valg må tas, om man vil eller ei. Og selv om man har valgt det selv, minsker ikke det smerten du hver dag går igjennom..

@LunaCh
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no