Takknemlig

Idag kjenner jeg kun på en ting: Takknemlighet.

Jeg har det vondt, og akkurat nå så er det ikke mye igjen av meg. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg puster, men det føles ut som om jeg kveles. Jeg er deprimert, og akkurat nå så klarer jeg ikke de enkleste hverdagstingene alene.. Men jeg føler meg takknemlig. Fordi jeg er så utrolig heldig oppi alt.
Jeg er så utrolig takknemlig for de vakre menneskene som jeg har rundt meg. Både BPA-ene mine og vennene mine. Jeg er faen så heldig, selv i alt kaoset som river i meg nå. ♥ ♥ ♥ 

Det er ikke en selvfølge at noen orker å stå i smerten sammen med deg. Så har du slike rundt deg? Ja da er du utrolig utrooolig heldig!♥
Jeg er så inderlig takknmelig for de menneskene som holder rundt meg når angsten river i meg så jeg skjelver og kaldsvetter, selv om det er vondt for de å se meg slik, så makter de å holde rundt meg i timevis – fordi de er glad i meg.
Jeg er så ufattelig heldig, som har de som trøster meg og forstår hver en bit av meg. – Ja de som virkelig lytter, selv om jeg ikke klarer se så mye lys i noe akkurat nå, – og derfor ikke er den mest positive personen å være rundt heller. Men de forstår, og de trøster.

De som holder ut når jeg kan være tverr og vanskelig, eller ett glass blir kastet i veggen i frustrasjon. Som roer meg ned og støvsuger og vasker gulvet. Som ikke blir sinte på 13 åringen, men som heller sier: «Det er bare ett glass. Jeg er bare glad DU er like hel.» – fordi de forstår hun ikke gjør det med vilje, men at hun er sliten og lei seg hun også.
Jeg er så takknemlig for de som har vært her med meg hele veien, spesielt de siste tre-fire dagene hvor livet har vært ett sant helvete. Når de har nesten gått på vakt, venner når BPA-ene skal gå. Fordi de er glad i meg, så vil de sove på sofaen for å passe på at jeg er trygg.
At jeg skal FØLE meg trygg. Tatt vare på. Fordi de mener jeg er verdt det.
Jeg er så takknemlig for de som lar meg hvile, som tvinger meg til å ligge i armene deres fordi jeg er så urolig i kroppen og hjernen spinner og jeg klarer ikke roe meg selv.
Jeg er så utrolig takknemlig for de som gjør alt for å beskytte meg, – beskytte meg mot meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for menneskene mine, ja de som elsker meg når jeg ikke lenger klarer elske meg selv.
De som liker og elsker meg, selv når jeg hater hver en del av meg selv.

Jeg er så utrolig heldig, selv hvor vondt livet føles akkurat nå.
Jeg har de fineste menneskene i hele verden rundt meg, og jeg kan ikke få takket dem nok.
For at de elsker meg, når jeg har sluttet å elske meg selv.
Takk! ♥

– Lunaen –

Sliten av å være sterk…

~ I’m exhausted from trying to be stronger than I feel. ~

Jeg er trøtt, utmattet, og redd. Jeg er sterk, joda, jeg er det- og jeg vet det. For om ikke hadde jeg ikke være i live idag. Jeg vet jeg er sterk, og jeg vet at mørket jeg er fanget i her og nå ikke vil vare evig, det vil lysne engang. For ingenting varer evig i dette livet, mørket og lyset – vi har danset sammen i alle år jeg kan huske. Jeg vet lyset vil komme tilbake, og jeg må bare holde ut, holde fast, litt til…
– Men jeg er sliten, akkurat nå. Sliten av å være sterkere enn jeg egentlig er. Og jeg er sliten av å late som.. Jeg har kastet masken nå. Og jeg lar de rundt meg få se meg, både liten og svak nå. Ligge på sofaen under teppe sammenkrøllet – å bare – være.

Det er lov å være sliten. Det er lov å være liten. Og det er lov å vise det også.
Man skal ikke måtte behøve å være sterkere enn man egentlig er alltid, for det går ikke i lengden. Masken vil til slutt slå sprekker, enten du vil eller ei. Den blir for tung å bære.. det er vondt å bære all smerte alene.
Er man nådd bunnen og depresjonen har tatt grepet i deg, da er det ikke enkelt å se lyset. Det finnes små lysstråler hver eneste dag, men de varer bare i små korte sekunder før mørket atter igjen legger seg som ett slør fremfor øynene dine igjen…

Det er lov å fortelle noen du stoler på: «Jeg har mistet håpet, igjen. Det er så mørkt nå, og jeg er så umennesklig sliten akkurat nå.»
Man skal ikke alltid måtte være den sterke, det er ikke alltid man klarer det heller.. Noen ganger må man få lov å være liten og svak. Ikke kun når man er alene..

Det er som det sies:
«People cry, not because they’re weak. It’s because they’ve been strong for too long»
– Johnny Depp –

– LunaCh – ♥

Mørkt.

«Kansje du kan høyre litt svak musikk, el lese litt, el skrive…»
Ja.. nå er kl 15.25, og de eneste gangene jeg har vært oppe av senga er når røyksuget er der eller jeg må ta medisinene som ligger på kjøkkenbenken i en dosett. Antibiotika, smertemedisin, og to tabeletter med beroligende medisin.

Det er mørkt… Og jeg ligger. Ligger å tenker. Tenker på livet og hvorfor jeg lever, når jeg ikke klarer leve. Jeg eksisterer, går kun på autopilot. Påkjenninngene de siste tiden har vært store, og jeg kjenner nå kun på utmattelse og håpløshet. Jeg har ikke mer å gå på akkurat nå.. ikke mer å gi.
Jeg går kun på sparebluss nå, har ikke krefter igjen til å kjempe. Jeg blir kalt en kriger, men akkurat nå så føler jeg at slaget er tapt. Jeg ligger nede. Reiser jeg meg nå, denne gangen og, er det kun for andre. Jeg er i alle fall en enormt sliten og utmattet kriger, med konstant dårlig samvittighet for ting jeg vet jeg faktisk ikke skal ha dårlig samvitighet for, – men likevel har.

Jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å sove. Redd for å ikke sove. Redd for å miste kontrollen og «forsvinne» igjen. Redd for å dø. Redd jeg skader meg i dissosiativ tilstand igjen uten å våkne neste morgen.
Jeg er redd for mørket. Jeg er redd for nettene. Redd, konstant. Redd morgenen aldri kommer. Nettene er lange. Ensomme. Skremmende. Redd for å våkne igjen, med store skader på kroppen.. Mest redd skader som kanskje ikke kan rettes opp igjen.
– Jeg er redd for å være alene. Alene med meg selv. Og jeg er sliten, jeg er sliten av å være redd.

Så jeg ligger her. I Sengen. Og jeg vil ikke møte andre enn BPAen jeg er trygg på. Akkurat nå, så orker jeg ikke snakke. Jeg orker ikke gjøre noe. Jeg trenger en pause. Fra livet, fra alt. For å hente krefter jeg ikke har noe igjen av. Med BPA-en trenger jeg ikke fake ett smil, jeg trenger ikke en gang smile. For hun får betalt for å være her og hjelpe meg. Jeg trenger ikke en gang å stå opp av sengen.
Og jeg vet hun forstår. For hun ser jeg er sliten, og hun holder meg. Tett inntil. Slik at hjerte mitt roer seg. Og så sovner jeg endelig… For når hun er her er jeg endelig trygg. Fire timer i døgnet er jeg trygg. De resterende 20 timene er skremmende, de er fryktelig skummle. Og jeg er redd.. Redd for de timene jeg er alene med meg selv, fordi hverken jeg eller når jeg dissosierer, har så mye mer å gå på nå..

Vi er slitne, trøtte, håpløsheten svirrer i hode og hjerte, og noen ganger kan livet kjennes umenneskelig ut å fortsette..

#Dagens tanker.

– Luna – ♥

Når mørket kommer..

Kveldene er så fryktelig skremmende.. Mørket er som om det kveler meg og jeg får ikke puste ordentlig igjen før morgengry.. Alt gjør så mye mer vondt når lyset har forsvunnet, det er som om mørket drar meg enda lenger ned enn jeg allerede er. – Ja om det er mulig…
Når mørket kommer smygende på blir jeg så intenst redd at jeg ofte forsvinner og en av de to andre tar over. Når jeg er for sliten til å klare være tilstedet i livet..
– Men de er også redde for mørket, for å være alene, for å sove.

Og noen ganger våkner jeg og oppdager at en av de har vært så redd at hun har ikke klart å holde ut smerten og frykten den natten.
Og armen eller bene mitt er oppskråret igjen.. Uten at jeg vet hva som har skjedd, eller merket noe. Jeg kjenner det ikke en gang. Så spalta og delt er jeg. Er vi. Mange. Det er mange som sliter med DID, men få snakker om det. Mest trolig fordi få forstår.

Kveldene, ja gud som de skremmer meg… Jeg gruer meg allerede til mørket kommer kl 12 på formiddag. Jeg gruer meg så mye at jeg noen ganger blir så redd at jeg vurderer om jeg orker å gå igjennom enda en kveld/natt..
Men så ser jeg jo at jeg gjør det, jeg tar en dag av gangen. Ett pust om gangen. Og så kommer jeg meg igjennom enda en kveld, enda en natt.

Men noen dager føles det bare så meningsløst, noen dager tar håpløsheten noen ganger totalt overhånd. Og når følelsene overstyrer all rasjonell tankegang, blir alt så mye verre.. Å holde seg HER OG NÅ og være tilstedet i livet når du kun føler savn og smerten, kan det noen ganger være så vanskelig at det er helt og holdent umulig å holde seg innenfor toleransevinduet uten hjelp utenfra. At ett menneske du er trygg på holder deg tett inntil, helt inntil så du hører deres hjerte slå, slik at du får kjenne at du ER HER, at kroppen DIN er her.. Og, du er trygg, nå. Du er trygg. 

På dagtid klarer jeg meg nokså bra.. Jeg er i alle fall tilstedet i meg selv, jeg, Luna, er her. Og jeg er ikke like redd. Men når mørket kommer… Da kommer angsten krypende på og det blir bare verre og verre, og vanskeligere og holde seg tilstede i kroppen sin. 
Jeg ønsker bare å bli hel igjen. Jeg ønsker kun å bli hel, og samlet. Og kunne klare å være meg selv, hvert sekund hele døgnet. 
Det er mitt høyeste ønske i livet, å bli fri fra fortiden, komme meg videre, slippe bekymre meg for om jeg våkner neste dag.

Når mørket kommer.. Blir jeg livredd. 

– Lunaen –  ♥

Lengter etter hverdagen..

Jeg må igjen bare beklage for lite blogging, men som for mange andre er julen veldig tøff også for meg, – og det medfører at kreftene mine og energien er så lav at jeg nesten kun har kapasitet til å «holde meg her og nå», og forsøke å klare gjennomføre de planene jeg har hatt.
Jeg kommer sterkere tilbake på nyåret, det vet jeg. Bare vi får overstått denne romjulen og nyttår nå, så er det endelig hverdag igjen og da bruker ting å roe seg og formen stige. Det har i alle fall vært slik de andre årene.. Så jeg prøver holde fast i at det lysner litt igjen når hverdagen er kommet.. Jeg må tviholde i håpet på det, for akkurat idag er det mørkt. 

Veldig mørkt.. 

Det er slitsomt for oss som er høysensitive + har kompleks PTSD å omringe oss med mange mennesker over tid. Selv om det er super koselig, kan det ofte bli for mye likevel. Man tar innover seg alle andres energier og deres evt smerte, – det er krevende og totalt utmattende. Noen ganger blir det for mye, selv hvor triveilig og hyggelig det er. Det er bare slik det er, å være sensitiv og alltid «på vakt» – selv om man vet at man er trygg. Og når man er veldig dårlig på å trekke seg tilbake, ta en pause alene på rommet, eller ut å røyke på den andre siden for å samle seg, så føles det ikke alltid som om «det passer seg».
Det er ikke alltid det føles ut som om det PASSER seg å «ta en pause». Det er vell noe jeg må øve meg mer på, å kjenne etter når nok er nok, når jeg trenger å være litt alene, sove litt kanskje, trekke meg tilbake – uten å tenke at det «ikke passer seg». For man må lytte til kroppen, den forteller oss det meste. Jeg må bli flinkere til det.. Å lære meg å kjenne etter hvor grensene går..

Vell, nok om det. – Spisingen går dårligere og dårligere også.. Jeg spiser nesten kun når jeg blir «tvunget».. Eller når jeg kjenner at blodsukkeret er lavt, merkes godt når man skjelver så at man nesten ikke klarer treffe knappene på tlf.. Men jeg vet, som sagt, det kommer nok til å gå seg til igjen når hverdagen endelig er her.. Enn så lenge får jeg gjøre det beste ut av dagen idag. Og dagen imorgen. Og neste.

Jeg håper bare at det vil lysne litt snart.. For akkurat nå, er det fryktelig tungt og mørkt. Og jeg er mer sliten enn noen gang… Idag er det tid for kun hvile. Hvile og puste..

Just Breath.


«Breathe. You’re going to be okay. Breathe and remember that you’ve been in this place before. You’ve been this uncomfortable and anxious and scared, and you’ve survived. Breathe and know that you can survive this too. These feelings can’t break you. They’re painful and debilitating, but you can sit with them and eventually, they will pass. Maybe not immediately, but sometime soon, they are going to fade and when they do, you’ll look back at this moment and laugh for having doubted your resilience. I know it feels unbearable right now, but keep breathing, again and again. This will pass. I promise it will pass.» 

— Daniell Koepke

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no