Kanskje er det bare slik kjærlighet er..

Det finnes ingen terapi form som kan hjelpe. Det finnes dessverre også for få som forstår mennesker som meg. Det finnes ingen mirakelkur, og ei heller noen som kan trylle dette bort. Og jeg ser du føler deg maktesløs oftere enn før, der du sitter tankefull med meg halvsovende på fanget ditt.. Jeg ser oftere og oftere at ansiktet ditt fyller seg av bekymringer, det er så utrolig mye tydeligere nå enn før.. Tanker som «Hvordan skal dette gå..», er nok noe som ofte streifter både tankene dine, – og mine..

«Vi får gjøre det beste ut av det, du og jeg.» sier du. Sier jeg.
Samtidig som vi begge tenker: «Hvordan skal vi få til dette…»

Jeg ser det gnager mer og mer på deg, at du blir enda mer fortvilet over situasjoner og at du er oppriktig redd for meg. Jeg ser du har blitt mer preget med tiden. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å berolige deg. Trøste deg. Gi deg roen du trenger. Roen vi alle trenger, – troen på at det skal gå bra, dette. At vi klarer dette, – sammen. Du elsker oss, og vi elsker deg. Og kanskje er det slik kjærlighet bare ER..

Kjærlighet er ett fyrverkeri av glede, varme i hjerte, masse smil og mye latter, gode følelser som strømmer igjennom hele kroppen.. Men det er også smerter i kjærlighet. Det er bekymringer og følelser som maktesløshet når det kommer til sykdom og skader.. Det er vell bare slik det er, når man elsker noen. Man er redd for dem, redd for å miste, og man vil ikke at de man elsker skal ha så vondt. Man ønsker alltid å hjelpe og fjerne smerter.
Men så er det bare slik, at alt kan ikke fikses. Noen ting vil aldri gå bort, og mye må man lære seg å leve med.
Både jeg og du.

Jeg må lære meg å leve med smertene og vontene.
Du må lære deg å leve med at det er slik livet mitt ble, men at det går bra -til tross for.
Og så lenge vi er sammen, så vet jeg at vi skal klare dette. Så lenge vi holder sammen, så skal dette gå bra det, dette også.

Det er vell slik kjærlighet bare er..



@LunaCh

Ikke forlat meg

Ikke gå
Ikke forlat meg
Vær så snill, bare bli

– Hjerte mitt synker noen hakk i det jeg hører døren blir låst uten ifra.. Hele kroppen og hele meg er i en umiddelbar form for sorg. «Vi sees..» hvisker du, mens hjerte mitt hvisker ett stille «adjø..»

Helt umulig å få både kropp og hode til å forstå at det er sant.. ja denne gangen. Men… kanskje det blir annerledes, denne gangen? Kanskje det er noe som varer, det føles jo så annerledes.. Dette fine vi har.
Men i hode mitt kommer det med ett jeg i det hele tatt bare våger å tenke den tanken: «Ja, hah! Hvor mange ganger har du ikke tenkt DEN tanken før? Når skal du lære?!«

Ja.. mange har sagt det før, og mange har lovet før.
– Og så altfor mange har brutt løfte..

«Jeg kommer tilbake. Jeg kommer alltid tilbake til dere. Jeg lover»
– Og jeg ønsker så gjerne å stole på, vise deg tilliten du fortjener. Jeg skulle så ønske jeg klarte, klarte å la fortidens menneskers svik, ikke ødelegge for nye relasjoner og deres ord og handlinger.
Jeg skulle ønske smerten innvendig ikke var så uutholdelig som den er, at ikke tårene skulle komme så lett som de gjør.. At det ikke skulle komme en sånn ekstrem følelse av desperasjonen som river i hele kroppen. Lengselen og savnet.. Det er så sterke vakre men samtidig såre følelser, de er nesten helt uforklarlig.. Seperasjons-angsten er så ubønnherlig og så ubeskrivelig vond.

Ikke gå. 
Ikke forlat meg
Vær så snill, bare bli

Bare… Bli hos meg..

@LunaCh♥

Uken som gikk #12

♥ Ukens høydepunkt:

Det er jo selvsagt, soverommet. Ingenting kan vell toppe det! 🤗😍Hehe! Er heeeeelt i ekstase, jepp- fremdeles!!! The one thing that is kinda good by being a HSP! (Higly sensitiv person) 😉 Gleden varer leeeenge! 😀 hihii.. Det ER sååå koselig her inne! 😀 LOVE LOVE LOOOOVE IT!! 🙌🏻😍😍😍

Og så spiste vi reker på fredag. Namm! Var super godt, men det beste var selvsagt at jeg hadde sååå koselig selskap! Love you



♥ Ukens nedur:

Kommer ikke på noen. Og DET er (litt) godt å kunne skrive…. 😉 

♥ Ukens opptur:

At jeg føler meg litt bedre. Litt mer våken, litt mer oppe.. Holder jeg på å våkne.. eller..? Håper 
Smil..♥ Bedre dager i alle fall.. I alle fall de to siste dagene. Fine dager ♥

♥ Ukens følelse:

Elsket…❤️ Finnes det noen bedre følelse enn det?

Tenk at noen kan elske ett menneske som meg, tenker jeg ofte. Lille meg.. Tenk at noen kan både si, og ikke minst føle så vakre følelser for en som meg.. Og jeg klyper meg i armen for å være sikker på at det er virkelig, at det er sant.. Hver eneste dag føler jeg meg elsket. Og jeg tenker: «Hvor heldig er ikke jeg!?» – At det finnes mennesker i denne verden som har helt frivillig valgt meg. Ja, akkurat MEG. Til å elske, ta hånd om, gi av sin dyrebare tid, uendelige og ubetinget kjærlighet og omsorg. Som tilgir mine feilsteg, som trøster meg når jeg faller, som strekker ut sin hånd når jeg trenger en.

Og jeg har valgt dem. Til å elske, gi av min omsorg og min varme. ❤️ Shitt.. Tenk så heldig jeg er! Som har mennesker som sier hver eneste dag til meg: «Jeg elsker deg, jenta mi» ❤️
Jeg er så ubeskrivelig rik.. ❤️❤️❤️

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Kjærlighet er undervurdert. ❤️ ✌️ Er det noe i denne verden som har gjort meg BEDRE, som får meg til å være mindre symptom-belastet, mer samlet, mer GLAD, mer stabil, mer MEG…. Så er det i alle fall ikke medisiner eller tvangsinnleggelser… Nei, en armkrok og en hånd å holde i rekker veeeldig langt! ♥ Kjærlighet er den beste medisin jeg har opplevd i hele mitt liv, og det eneste som har fungert så langt! Smil ♥
– Kjærlighet som medisin, ja takk! ❤️❤️❤️

♥ Ukens sang:

Xoxo, L ❤️✨

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

 

Prosjekt: Trygt soverom! ♥

Hei dere! 😃  Rise and shine!😍✨💫✌️

Nå har altså sengehimmelen fra HEAVEN komt i hus, O-M-G!!😮😮  Den ER så fiiiiin!!! 😭😭😍 Jeg sitter regelrett INNI den nå! Bare fordi den ER så syyykt fin! 😍😍 Jeg er heeelt forelska dere!! Her inni vil jeg bo for ALLTID!! 😍💖✨💫

Jeg ordnet hele soverommet mitt i går, med masse god hjelp!! (Tusen takk gode dere!!! Dere vet hvem dere er!) 😍💖💫🙏🏻 Så beklager at det ikke ble noe innlegg her i går, men jeg var så sliten da kvelden kom at fokuset ble kun på å roe ned, stresse ned og bare – være.✨💫

Men dere, nå er altså Prosjekt «TRYGT-soverom» i boks!🙌🏻😍💖  Mer trygt enn dette tror jeg ikke det kan føles! For NÅ er det HELT perfekt for meg, for både liten og stor! Dere kan få se selv!

✨💫 Vi ommøblerte, sengen ble plassert den andre veien (bort fra vinduet), vi hang opp nye plakater på veggene som er mye roligere enn de jeg hadde som var mye tekst på. Går mest i babyelefanter nå, hihi, og blå-grå duse fargetoner.. Perfekt for soverom!

Her kommer det ett bilde dryss til dere!! 💖💖💫🤗✨

Min lille kuvøse! 🙏🏻✨💫💖😍 Føles så innepakket her, så varmt og trygt.. Ingenting vondt kan skje her. Nå er alt bare trygt!🙏🏻💫✨💖



Plakatene printet jeg ut på A3 ark, og hang opp med sånn «hvit tyggis»… Husker dere dem fra 90-tallet? Haha, nesten litt nostaligsk å bruke dem igjen.. Typisk for Spice Girls plakater og Backstreet Boys i tennårene, haha! Tider det..🙈😂

Fant tegningene på google og på Pinterest. Søkte bare på «Baby nursery wall art». ✨💫 De er SÅ skjønne! 😍💖


Her ser dere hvordan det er når lyset er slått av. Lyslenken er PERFEKT! ✨✨💫(THANK YOU!!!) – Blir som små små stjerner når jeg ligger inni 💫🙌🏻😍🤗

Så, hva syns dere? ✨

Gjett om jeg har sovet godt i natt! 🙌🏻😍💖
Xoxo, L♥

Pssst: «Uken som gikk» kommer i ettermiddag, så stay tuned! 😉

Butikk. Triggere. Planlegging/ CPTSD,PTSD.

Når man skal på butikken, så er det ikke slik for meg og mange andre, at jeg bare kan si: «Jeg skal  bare stikke innom en liten tur på kiwi, så kommer jeg!» Ja, og så bare gjør man det, uten å tenke noe over det. Uten at det tapper deg for krefter og energi, eller setter deg ut av spill for resten av dagen. SÅ enkelt for mange, og vanskelig for mange. I dag tenkte jeg å forklare noen utfordringer man ofte har når man sliter med traumer og flashbacks, og hvordan en liiiten tur på nærbutikken kan ødelegge en hel dag for enkelte.

Mange, meg inkludert, må være forberedt da det er mange mange triggere som kommer veltende over enn når man er på en butikk. Det er ikke få ganger jeg har satt meg rett ned på teppe i gangen, sluppet ut gråten med en gang jeg (endelig) har komt meg inn hjemme og låst døren bak meg. – Rett og slett av ren utmattelse og angst. Men da du møtte meg for 10 minutter siden, så smilte jeg og slo av en prat. Det er vell akkurat det som er så vanskelig å forstå med oss som sliter med CPTSD eller PTSD. Det er egentlig akkurat slik som det sies om kronisk sykdom/psykisk sykdom: «Vi later ikke som om vi er syke. Vi later som om vi er friske.») Hvem har vell lyst å stå å grine i en butikk… Ikke jeg i alle fall.

Faktumet er at man kan aldri beskytte seg mot alle #Triggere der ute, men er man forberedt på at de kan og mest trolig vil komme til å oppstå?Ja da er man også mer rustet for å stå i dem og tåle dem.
Man må nesten lære seg å TÅLE noen av dem, rett og slett. Om ikke må man bare bure seg inne å ikke møte ett menneske for resten av sitt liv. Ei heller gå ut. Og det er jo strengt talt ikke noe liv, ergo heller ingen god løsning. Så selv om det ofte velter opp ett ekstremt ubehag innvendig, så er det dessverre noe man må lære seg å tåle og makte. (I begrenset mengder, selvsagt.) 

Hver eneste gang jeg er på butikken, alene eller ei, så er absolutt ALLE antennene ute. HELE meg skjelver på innsiden og jeg er konstant på vakt. Konstant i alarmberedskap, og alltid, ALLTID uten unntak på utkikk etter fare. Jeg kan se helt totalt avslappet ut på utsiden, jeg kan til og med snakke og si hei til de jeg eventuelt møter, men selv når jeg har en small-talk med noen, er jeg alltid bevisst på hva som skjer rundt meg. Til enhver tid. Uansett. Uavhengig av tid eller sted. 

Det er spesielt og sikkert temmelig uforståelig, hvor mye ett lite menneske kan klarer å få med seg av informasjon. Hvor stressa man er innvendig, men likevel klarer å SE helt rolig og avslappet ut på utsiden. Oppfører meg som om alt er «normalt», når hele kroppen og «jeg» er totalt fokusert både på hun som står i kassen med de fine lange sorte neglene, som fikler med småpengene som klirrer. Han som nettopp kom inn døren og samtidig tok med seg en hvit Ildtopp og la i korgen, og damen, ja hun som ser ut til å være i 50 årene tipper jeg, ja hun som slet med å velge brød men endte opp med ett «Morsbrød» og holder nå på å skjære det opp i maskinen litt lenger borte. Ja, alt dette blir observert og mye mer, samtidig som jeg snakker med en bekjent og holde en small-talk gående. – Og nei, du kan ikke SE det. Dette enorme stressnivået på innsiden av meg, men jeg kjenner det og lever i det. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå da, at det er utmattende å alltid ha 47 forskjellige antenner ute, når det vanlige menneske på gata uten slike livsutfordringer kun har EN antenne ute. 

Det er vell egentlig veldig typisk for oss med CPTSD, eller PTSD. Vi kan se svært så rolige ut på overflaten, selv hvor mye uro og kaos det er på innsiden. Og det har både sine fordeler og ulemper. Fordelene er mange, ulempene likeså.
Men det beste synest jeg, er at jeg faktisk klarer å virke så «normal» som mulig i offentlige sammenhenger, men ulempen er jo at man ofte deretter blir totalt utmattet og sengeliggende i etterkant. – Det mange ikke hverken forstår eller ser…

 

Jeg hater f.eks store kjøpesenter. Jeg har unngått å gå på Amfi de siste årene fordi jeg ser og har erfart at det gjør meg mer vondt enn godt. Selvsagt må jeg innom av og til når jeg trenger div., men da planlegges det både tid på døgnet (når er det minst folk der?) og hvilken dag som er best. (Lørdag er f.eks ingen god dag, da det alltid er stappfullt der. Unngår helst mandag, fredag og lørdag.)
Det handler kun om å begrense omfanget av Triggere. For triggere på ett kjøpesenter er det uansett. Men det er fult mulig å minske antallet ved å planlegge! Og det er ikke kun kjøpe-sentre, men ellers alt annet i hverdagen også. Å leve med CPTSD/PTSD handler mye om å planlegge, da vi har mye behov for oversikt, kontroll, og egen-tid er utrolig viktig for å hente inn krefter. Det er så mye som skjer innvendig i oss 24/7, og når vi er i samsvar med andre mennesker og på offentlige steder kan vi lett bli overveldet og lander fort utenfor Toleransevinduet noe som krever enormt mye energi. (Vet du ikke hva «Toleransevinduet» er? Les HER: Traumer og reguleringsvansker. Hva er toleransevinduet?

Mitt beste råd for å finne mest mulig ro i en ellers så kaotisk hverdag, og leve med minst mulig triggere, det er faktisk noe så enkelt og så vanskelig som Å PLANLEGGE uken. Det vil alltid kunne skje forandringer, eller uforutsette ting skjer. Det er ikke å unngå, slik er livet bare.
Men å planlegge uken, særlig en søndagskveld, da har du en nokså grei oversikt over uken og det er faktisk til veldig stor hjelp (synest jeg i alle fall). Da får du mindre ting å måtte huske på, da det ofte stresser oss unødvendig mye.
Siden vi ofte sliter med hukommelsen, så er det ganske okey å ha en «mal» og heller føre på de tingene som kommer underveis. 🙂

– Jeg har f.eks fått ett utrolig godt hjelpemiddel fra hjelpemiddel sentralen. Da jeg har veldig store hukommelses-problemer og konsentrasjonsvansker, er denne «tavlen» jeg har på veggen ett helt fantastisk hjelpemiddel! Det heter MEMOplanner, og jeg aner ikke hvordan jeg har klart meg før.. (Du kan sjekke de ut om du tror det kanskje kunne vært til hjelp for DEG også. LES MER HER: MEMOPLANNER
(Jeg har ført opp både legetimer, terapi, medisintider, BPA- og hvem som kommer, osv.)

Husk at: Selv om livet og hverdagen føles uoverkommelig ut til tider, så er ingenting varig. Hverken de vonde periodene eller de gode. Så ta vare på de små gledene i hverdagen.
Lykke til med dagen IDAG. Ta vare!♥

@LunaCh ♥

Uken som gikk #11


Hei fine dere, og riktig god søndags formiddag!💖 Håper dere har hatt en god natts søvn, og at dagen idag er snill med dere ♥ Her kommer denne ukens «Uken som gikk», en liten oppsumering som jeg pleier av ukens opp og ned turer, gleder og sorger. Ja, slik livet er.💖✨

♥ Ukens høydepunkt:

Det vet jeg egentlig ikke.. Tror det må være forståelsen jeg får fra den ene personen jeg har klart å ha rundt meg denne uken. – Forståelse er noe av det fineste.🙏🏻💖
Når man føler at man burde klare mer, burde prestere mer, burde gjøre ditt og datt, – men du får høre at «Du har lov å hvile, Luna. Du har lov å ta en puste-pause du også. Det er nødvendig nå.» Ja, det er fint..💖🙏🏻💖  Å få bekreftelse på at jeg har også lov å hvile.. Ta en pause fra verden. At det jeg gjør er riktig for meg akkurat nå. Å ta vare på meg selv, få lov å falle litt sammen etter mange mnd hvor jeg har forsøkt holde meg sterk og stødig.. Jeg må tillate meg å føle på og ha det vondt, jeg også. Og det har jeg gjort denne uka. Jeg har tillat meg å gjøre det jeg trenger.. Nemlig å hvile meg. Og jeg har virkelig trengt (trenger) det.

♥ Ukens nedur:

…… Relapse. 😞 Finnes det seriøst noe verre enn det? Ikke nok med de fysiske smertene, men det som verre er er det psykiske.. 😔 Den gnagende skammen, den enorme skyldfølelsen, den ekstremt dårlige selvfølelsen.😞😞 Selvhatet som vokser seg ennå større på innsiden, skammen og reddselen som holder deg fra å våge dra til legen, skyldfølelsen for de rundt som blir redd og lei seg (igjen..og igjen..) – Og for ikke å snakke om HÅPET som svinner mer og mer hen. Relapse… Tilbakefall. Og sist men ikke minst, døds-angsten du må leve med i noen uker i etterkant. Livredd du skal miste kontrollen igjen, skade seg selv og det går skikkelig galt…. Bare tanken skremmer meg. Og jeg tror ikke mange kan forstå at jeg blir redd selv. JEG blir redd… Og hater meg selv mer enn pesten selv.

♥ Ukens opptur:


Da vi laget pizza sammen, jeg og BPA-en min. Det var super koselig å både lage og spise sammen. Skikkelig kose-kveld.💖🙌🏻

♥ Ukens følelse:

«Jeg er bare ett problem, jeg er ikke ett menneske lenger.»
Og med det, hva skal man si. Det er vell slik jeg føler meg. Hver gang jeg faller tilbake i gamle mestrings-strategier.. Som om jeg er mindre enn ett menneske, jeg er blitt ett problem – og kun det. Less than a human…
Og det er vell en av de vondeste følelsene. 😔Når man ikke lenger klarer se på seg selv som noe annet enn ett «issue» for alt og alle i verden.. Som en pest og en plage som egentlig ikke burde ha eksistert.

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

«Er det verdt det?»
Les innlegget: «Er det verdt det?»

♥ Ukens sang:

Xoxo, L 💖

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no