Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. «Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å «holde ut»?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten «livet» i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over «fremgangen» min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne «FREMGANGEN».  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å «holde ut» enda ett døgn i «Recovery». Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke «forsvinne» og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun «å holde ut» livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

«Dramatisk»
«Alvorlig»
«Psykisk dårlig periode»
«Skal se til henne onsdag»
«Vurder psyk. tilsyn»

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



«Vi syr denne armen først»

«Hvor lenge er det siden?»
«Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har»

«Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?»

«Hva gjorde du dette med?»
«Var det rent?»
«Har du fått stivkrampesprøyte?»
«Går det bra, Luna?»

«Vi klipper vekk den døde huden i kantene»

«Med og uten adrenalin»
«Tenker vi tar 04, tråd»
«Hvordan går det nå, Luna?»


– Og jeg sier «Det går fint». Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. «Det går fint», svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier «Jeg er her» når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. «Pust med magen» hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
«Det går fint!» – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Når tilbakefall skjer.. #RecoveryJourney

Jeg kan sitte her resten av dagen å hate på meg selv. Jeg kan sitte her å trykke meg selv enda lenger ned enn jeg allerede er. Jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor jævelig dumt det var det jeg gjorde igår, og jeg kan dømme meg selv opp og ned i mente fordi jeg ikke er sterkere enn jeg er.
Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor dum og patetisk jeg som menneske er, hvor ubrukelig og udugelig jeg er og alltid vil være. Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor mye jeg hater meg selv og at alle andre burde gjøre det også. Jeg kan sitte her å dyrke mitt eget selvhat og hate på min eksistens som aldri burde ha forekommet.
– Og en ting kan jeg love deg, dette er jeg blitt ekspert i. Jeg har mange mange års erfaring med dette, og hadde det vært en gullmedalje å få for dette, ja så skal jeg love deg at jeg hadde stått fremst i rekken for å motta prisen.

Men. Det kommer ett MEN her nå.
For hva hjelper det egentlig? Å sitte en hel dag å «hate på seg selv». Gjør det meg noe bedre? Gjør det at tilbakefallet jeg hadde unngjort? Ikke det nei? Blir jeg sterkere enn jeg selv er, av å dømme meg selv så strengt som jeg alltid, alltid gjør, etter tilbakefall? Ikke det nei?  

Nei. Så da har jeg valgetJeg kan fortsette å sitte her resten av dagen å hate på meg selv, (noe jeg forsåvidt har gjort siden jeg våknet idag tidlig). Jeg kan sitte her å kaste bort verdifull tid, energi og krefter på det, eller så kan jeg si til meg selv det jeg ville sagt og har sagt til andre i slike tilfeller: «Ja, så hadde du ett tilbakefall. Ja så skjedde det du hver eneste dag kjemper imot. Du gjorde så godt du kunne, og mer enn det kan ingen gjøre. Du er her, du puster, du er i live. Det er det viktigste. Igår var igår, idag er idag. Se fremover. Løft hode. Pust. Give yourself a break. Du gjør så godt du kan!»

Jeg tror jeg resten av dagen vil velge det siste.

– Jeg er bare ett menneske, jeg som alle andre. Vi alle faller og snubler inni mellom, det er en del av det å være menneske. Ingen er feilfri. Ikke du, ikke jeg. Og det er en del av Recovery-prossessen. Recovery går ikke bare rett opp. Det er en berg og dal bane, noen ganger er vi oppe og noen ganger nede.
Jeg er ikke superwoman og jeg kan ikke klare alt – hele tiden. Og jeg kan ikke kreve mer av meg selv enn jeg gjør av andre. Jeg er bare ett menneske, jeg også.
Jeg er ikke sterk hele tiden, jeg heller. Vi alle tråkker feil inni mellom, vi alle snubler og faller litt. Men det er hva vi gjør etter fallet som definerer hvem vi er.
– Og det jeg alltid gjør, ALLTID! Det er nemlig å reise meg igjen. Så lenge vi reiser oss igjen, børster av oss støvet fra knærne og ser opp og frem, så er vi kommet en lang vei. For tilbakefall hender, men det betyr ikke at du er tilbake til start. Du tapte EN kamp, tenk heller på alle de du har vunnet de siste ukene/mndene?! Hvor mange er ikke DET, i forhold til ETT tap? Give yourself a break, du gjør så godt du kan, og mer enn det kan ingen, ikke en gang du, kreve av deg selv. Det er nok av dem som dømmer deg allerede, så ikke vær så streng mot deg selv. Det er nok av dem som allerede er det for (mot) deg. Det vil alltid være andre som setter seg til dommer i andres liv.

Løft hode. Se deg ikke tilbake. Igår var igår, dagen idag er idag. Klapp deg selv på skulderen og tenk på alt du har klart i det siste, ikke bare det ene feilsteget. Klarer du det, ja da har du kommet en lang vei i Recovery.

Vi er alle bare mennesker. Ikke vær for hard mot deg selv.
#Staystrong, #Holdon.
Og aldri glem: I believe in you! Yes, YOU! ♥


@Lunach

Selvskading går ikke over av seg selv.

«I think scars are like battle wounds. They show what you’ve been through and how strong you are for coming out of it.»
– Demi Lovato –

Vi, som sliter med symptomet og avhengigheten: Selvskading, får stadig høre: «Her på denne enheten har vi null toleranse for selvskading» eller «Her behandler vi ikke selvskading, skader du deg her på vår avdeling er det grunnlag for utskrivelse på dagen«. Eller så kan du bli bedt om å skrive under på en kontrakt de allerede har skrivet, hvor det står at du under oppholdet ikke skal under noen omstendighet skade deg selv, og du har ikke noe valg om å skrive under, for om du sier: «Dette kan jeg ikke skrive under på, jeg kan ikke love at jeg ikke skader meg på hele 3 mnd., det vet jeg ikke om jeg klarer, men jeg skal jo selvsagt forsøke!», nei, det er ikke godt nok. Og det er langt ifra valgfritt. Du skrive under, eller så må du pakke sakene dine og dra hjem.

– Det jeg den siste tiden stadig spør meg selv om: Hvor behandles egentlig selvskading? Hvor i dette landet kan vi som sliter med selvskading få faglig hjelp mot denne avhengigheten?
For jeg har aldri noensinne hørt om NOEN eller NOE sted som faktisk behandler selvskading. Og jeg har aldri opplevd at noen har kompetanse nok på avdelinger ang dette symptomet, denne avhengigheten, som er like alvorlig som andre avhengigheter. Som f.eks. har vi spesial enheter for mennesker som sliter med rus, som er en annen form for avhengighet. Så hvorfor finnes ikke dette tilbudet for mennesker som sliter med SS?

– Altfor mange ignorerer selvskading, sier professor Lars Mehlum.
Hva må sykepleierne vite om selvskading?
– At det ikke er et normalt fenomen. Først og fremst er det et uttrykk for manglende evne til å regulere følelser og relasjoner konstruktivt, sier Lars Mehlum, professor og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

– Altfor mange tror selvskading vil gå over av seg selv. Derfor ignorerer de det. Noen mener det er best ikke å gi det oppmerksomhet og synes det er farlig å snakke om, for da blir skadingen verre. Dette er feil.
Selv om det å skade seg selv kan lette vonde følelser på kort sikt, fører det til alvorlige problemer på lengre sikt, påpeker han.
@Sykepleien.no

Selvskading er ikke noe som går over av seg selv. Ei heller noe man bare automatisk kan slutte med når man ønsker det, selv hvor mye man ønsker. Det er faktisk ikke ett menneske jeg vet om og har møtt som selvskader, som faktisk ØNSKER å ha det slik. Ingen ØNSKER å ha det så vondt, at de må skade seg selv for å overleve. For å takle hverdagen sin. Det er mange ulike årsaker til at ett menneske tyr til så drastiske løsninger som å gå til angrep på sin egen kropp, og det er ikke å legge under en stol at det er fryktelig alvorlig, og noen ganger så alvorlig at det handler om liv og død.
Det er altfor lite forståelse og kunnskap ang selvskading, og altfor få avdelinger i dette landet ønsker å hjelpe på en konstruktiv måte. De fleste får avslag grunnet selvskadingen når de søker innleggelse på DPS, eller så blir de møtt med en holdninger som ikke hører hjemme noe sted, – aller minst i helsevesenet.

«Personer som har problemer med å regulere følelser når de opplever sterke emosjoner, kan ha en slående effekt av å kutte seg:
– For dem som er disponert for det, er det som med stoff; lett å bli hektet. Men effekten er kortvarig. Den må vedlikeholdes, kanskje med sterkere doser. Noen har selvskadet tusenvis av ganger, kanskje flere ganger om dagen. Det er et helvete for dem. De vet at det blir verre, men klarer ikke å stoppe.

Lars Mehlum har behandlet mange og forstår fenomenet mer og mer:
– Vi har alle ulike strategier for å roe oss. Vi vet hvor vanskelig det kan være. Ingen har bare konstruktive metoder, ikke jeg heller. Men normalt bruker vi enkle midler for å få ro. Hjemme har vi lært å telle til ti. Og å sammenlikne; det kunne vært verre. Ganske banale metoder. Men mange unge har verken lært det hjemme eller på skolen.»
@Sykepleien.no

  SELVSKADING:

  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning – fra overflatiske småskader til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 4 prosent voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre ubehagelige følelser, som angst og tristhet, er vanlig blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv mestringsmåte på kort sikt, men problematisk på lang sikt.

Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

 

Mitt høyeste ønske i denne verden er å en dag kunne si: «Jeg klarte det. Jeg skader meg ikke lenger.» At jeg kan en dag love mine nærmeste, som daglig er bekymret for at jeg skal gjøre meg selv noe, at jeg aldri kommer til å skade meg selv igjen. Det er noe jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne den dag idag, men som jeg vet er ett løfte jeg ikke kan gi. Dessverre.
– En avhengighet, en mestrings-strategi, en løsning her og nå, men den løsningen den en gang var for meg har nå gått over til å bli en farlig og skummel overlevelses-mekanisme. En jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg aldri hadde startet med, og som jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne bare kvitte meg med. Hadde det dog vært så enkelt..
Men jeg kjemper imot, hvert sekund hver eneste dag. Og så lenge jeg gjør mitt beste, så er det godt nok. Mer enn det kan jeg ikke kreve av meg selv. – For mer enn sitt beste kan ingen gjøre.

Jeg håper det en dag kommer en behandling for oss som sliter med SS. En avdeling som vil lære oss å regulere følelser og forholde oss til overveldende følelser og situasjoner på en konstruktiv måte. En avdeling som ikke skriver deg ut og gir deg opp med en gang viss du sprekker en gang eller to. Men som står ved siden av oss og hjelper oss å få ett liv som er verdt å kjempe for.
– For ett liv med selvskadings-trang 24/7, det er ikke noe liv. Det handler kun om overlevelse.

@LunaCh

Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er «glad og imøtekommende» når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være «fake», eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare «legge seg inn» som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. «Det er jo bare å spise, om så bare litt« eller «Det er viktig du gjør sånn og sånn» Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig «sett». Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

#For syk for behandling. Og årene går..

Jeg spurte på snapchatten min idag tidlig (heter der: lunaench) om tips til tema som var ønskelig at jeg skulle skrive om. Jeg fikk en del gode temaer fra dere, tuuusen takk for det, by the way! ♥

Det jeg nå har valgte å skrive om idag, er noe jeg synes er UTROLIG viktig å få frem i lyset og sette fokus på! Dette er jo noe jeg sitter midt oppi selv akkurat nå og har gjort i noen år. Og jeg vet desverre om mange andre der ute som også gjør det. Nemlig dette:
«For syk for behandling».

Det å få beskjed, gang på gang, år etter år, at man er FOR SYK for behandling er svært tøft og en ekstra belastning for mange rundt om i landet. Ett ekstra press blir lagt på oss, at vi selv må sørge for å bli bedre, mer stabil og minske symptomer, – for at vi skal å få den hjelpen vi søker om.
Man må bli FRISKERE og mer STABIL for å tåle behandlingen, får man ofte høre. Og dette da spesielt pasienter som har alvorlige traumer i bagasjen, med diagnosen PTSD eller CPTSD (Complex PTSD).
Mange har svært alvorlige symptomer som går utover de daglige gjøremålene, det sosiale livet, relasjoner og generelt hverdagen i seg selv. 
Dette er en ekstremt sårbar gruppe mennesker som trenger mye hjelp, støtte og ikke minst: målrettet tverrfaglig behandling.
Men hvor er hjelpen, egentlig?

For dessverre er det slik idag, at mange av de «sykeste» sitter i sine egne hjem og bare «overlever».
Årene går og de blir sykere og mer symptombelastet grunnet denne «ventetiden» på å få hjelp. Ja, vente på å bli friske nok til å få behandling. Men hvordan tenker helsevesenet at man blir friskere egentlig, friskere og bedre av å sitte hjemme UTEN den hjelpen man behøver? Det henger jo ikke på greip. Man blir hverken friskere, mindre symptombelastet av å «vente» og «overleve». Dessuten blir håpet og livslysten betydelig minsket også jo lengre tid som går etter søkt behandling.

For det første:
PTSD og CPTSD er ikke noe som går over av seg selv. Ikke flashbacks eller dissosiasjonen, heller. Ikke Fight/Flight/Freez-reaksjoner heller for den saks skyld. Ja, listen er LANG..

For det andre: Selvskadende-overlevelsesmekanismer øker også svært ofte i denne «vente-tiden», grunnet uhåndterlige og ubehandlede symptomer som er så vonde at man ikke makter kjenne og føle på de mer. F.eks. gjentagende mareritt om traume(ne), bilder og «filmer» i hode av selve traume(ne), også kalt flashbacks, nye minner kan også dukke opp, – og man har ikke fått hjelp til å lære seg å håndtere dem på en konstruktiv måte. Derfor blir ofte destruktive reaksjoner/handlinger den eneste midlertidige «løsningen». Og jo mer destruktive symptomer? Desto lenger tid må man også vente på hjelp.

Hvor frisk må man egentlig bli og være, for å få behandling og hjelp for traumer? Hvordan mener systemet at man hjemme, uten mennesker med faglig kompetanse på feltet rundt seg, at man skal bli frisk nok? Kan noen fortelle meg det?

For mange av oss? Så svinner håpet om hjelp og bedring for hver dag som går mens vi venter, og mange har ventet og venter i flere år. Mens de strever med å komme seg helskinnet igjennom en hverdag få kan forestille seg hvor tøff og krevende den kan være og er. Til tider føles og oppleves den rett og slett for mange ikke en gang levelig.
Man skulle tro at når man er klar for å ta tak i selv traume(ne), og livet sitt, at hjelpen ville være der i ett land som Norge. Men så enkelt er det dog ikke. Det er tusenvis av mennesker som sitter rundt om i dette landet og får avslag på avslag hver gang de søker om HJELP til å komme seg på beina igjen etter svært belastende livshendelser.
Så jeg bare spør, jeg: Er det virkelig ett slik helsevesen vi ønsker å ha? Og kan stille oss bak?

– Jeg gjør ikke.


Og her til deg som dessverre har blitt utsatt for livshendelser som har påført deg så uendelig med smerte. Vit jeg føler med deg, og ønsker deg ALT det beste i livet fremover!♥ Les dette, og gi deg selv ett klapp på skulderen for at du fremdeles er i live og kjemper en kamp få forstår. Jeg heier på DEG!♥♥♥

Xoxo, L ♥

 

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no