Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

«Dramatisk»
«Alvorlig»
«Psykisk dårlig periode»
«Skal se til henne onsdag»
«Vurder psyk. tilsyn»

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



«Vi syr denne armen først»

«Hvor lenge er det siden?»
«Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har»

«Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?»

«Hva gjorde du dette med?»
«Var det rent?»
«Har du fått stivkrampesprøyte?»
«Går det bra, Luna?»

«Vi klipper vekk den døde huden i kantene»

«Med og uten adrenalin»
«Tenker vi tar 04, tråd»
«Hvordan går det nå, Luna?»


– Og jeg sier «Det går fint». Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. «Det går fint», svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier «Jeg er her» når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. «Pust med magen» hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
«Det går fint!» – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Selvskading går ikke over av seg selv.

«I think scars are like battle wounds. They show what you’ve been through and how strong you are for coming out of it.»
– Demi Lovato –

Vi, som sliter med symptomet og avhengigheten: Selvskading, får stadig høre: «Her på denne enheten har vi null toleranse for selvskading» eller «Her behandler vi ikke selvskading, skader du deg her på vår avdeling er det grunnlag for utskrivelse på dagen«. Eller så kan du bli bedt om å skrive under på en kontrakt de allerede har skrivet, hvor det står at du under oppholdet ikke skal under noen omstendighet skade deg selv, og du har ikke noe valg om å skrive under, for om du sier: «Dette kan jeg ikke skrive under på, jeg kan ikke love at jeg ikke skader meg på hele 3 mnd., det vet jeg ikke om jeg klarer, men jeg skal jo selvsagt forsøke!», nei, det er ikke godt nok. Og det er langt ifra valgfritt. Du skrive under, eller så må du pakke sakene dine og dra hjem.

– Det jeg den siste tiden stadig spør meg selv om: Hvor behandles egentlig selvskading? Hvor i dette landet kan vi som sliter med selvskading få faglig hjelp mot denne avhengigheten?
For jeg har aldri noensinne hørt om NOEN eller NOE sted som faktisk behandler selvskading. Og jeg har aldri opplevd at noen har kompetanse nok på avdelinger ang dette symptomet, denne avhengigheten, som er like alvorlig som andre avhengigheter. Som f.eks. har vi spesial enheter for mennesker som sliter med rus, som er en annen form for avhengighet. Så hvorfor finnes ikke dette tilbudet for mennesker som sliter med SS?

– Altfor mange ignorerer selvskading, sier professor Lars Mehlum.
Hva må sykepleierne vite om selvskading?
– At det ikke er et normalt fenomen. Først og fremst er det et uttrykk for manglende evne til å regulere følelser og relasjoner konstruktivt, sier Lars Mehlum, professor og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

– Altfor mange tror selvskading vil gå over av seg selv. Derfor ignorerer de det. Noen mener det er best ikke å gi det oppmerksomhet og synes det er farlig å snakke om, for da blir skadingen verre. Dette er feil.
Selv om det å skade seg selv kan lette vonde følelser på kort sikt, fører det til alvorlige problemer på lengre sikt, påpeker han.
@Sykepleien.no

Selvskading er ikke noe som går over av seg selv. Ei heller noe man bare automatisk kan slutte med når man ønsker det, selv hvor mye man ønsker. Det er faktisk ikke ett menneske jeg vet om og har møtt som selvskader, som faktisk ØNSKER å ha det slik. Ingen ØNSKER å ha det så vondt, at de må skade seg selv for å overleve. For å takle hverdagen sin. Det er mange ulike årsaker til at ett menneske tyr til så drastiske løsninger som å gå til angrep på sin egen kropp, og det er ikke å legge under en stol at det er fryktelig alvorlig, og noen ganger så alvorlig at det handler om liv og død.
Det er altfor lite forståelse og kunnskap ang selvskading, og altfor få avdelinger i dette landet ønsker å hjelpe på en konstruktiv måte. De fleste får avslag grunnet selvskadingen når de søker innleggelse på DPS, eller så blir de møtt med en holdninger som ikke hører hjemme noe sted, – aller minst i helsevesenet.

«Personer som har problemer med å regulere følelser når de opplever sterke emosjoner, kan ha en slående effekt av å kutte seg:
– For dem som er disponert for det, er det som med stoff; lett å bli hektet. Men effekten er kortvarig. Den må vedlikeholdes, kanskje med sterkere doser. Noen har selvskadet tusenvis av ganger, kanskje flere ganger om dagen. Det er et helvete for dem. De vet at det blir verre, men klarer ikke å stoppe.

Lars Mehlum har behandlet mange og forstår fenomenet mer og mer:
– Vi har alle ulike strategier for å roe oss. Vi vet hvor vanskelig det kan være. Ingen har bare konstruktive metoder, ikke jeg heller. Men normalt bruker vi enkle midler for å få ro. Hjemme har vi lært å telle til ti. Og å sammenlikne; det kunne vært verre. Ganske banale metoder. Men mange unge har verken lært det hjemme eller på skolen.»
@Sykepleien.no

  SELVSKADING:

  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning – fra overflatiske småskader til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 4 prosent voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre ubehagelige følelser, som angst og tristhet, er vanlig blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv mestringsmåte på kort sikt, men problematisk på lang sikt.

Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

 

Mitt høyeste ønske i denne verden er å en dag kunne si: «Jeg klarte det. Jeg skader meg ikke lenger.» At jeg kan en dag love mine nærmeste, som daglig er bekymret for at jeg skal gjøre meg selv noe, at jeg aldri kommer til å skade meg selv igjen. Det er noe jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne den dag idag, men som jeg vet er ett løfte jeg ikke kan gi. Dessverre.
– En avhengighet, en mestrings-strategi, en løsning her og nå, men den løsningen den en gang var for meg har nå gått over til å bli en farlig og skummel overlevelses-mekanisme. En jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg aldri hadde startet med, og som jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne bare kvitte meg med. Hadde det dog vært så enkelt..
Men jeg kjemper imot, hvert sekund hver eneste dag. Og så lenge jeg gjør mitt beste, så er det godt nok. Mer enn det kan jeg ikke kreve av meg selv. – For mer enn sitt beste kan ingen gjøre.

Jeg håper det en dag kommer en behandling for oss som sliter med SS. En avdeling som vil lære oss å regulere følelser og forholde oss til overveldende følelser og situasjoner på en konstruktiv måte. En avdeling som ikke skriver deg ut og gir deg opp med en gang viss du sprekker en gang eller to. Men som står ved siden av oss og hjelper oss å få ett liv som er verdt å kjempe for.
– For ett liv med selvskadings-trang 24/7, det er ikke noe liv. Det handler kun om overlevelse.

@LunaCh

Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er «glad og imøtekommende» når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være «fake», eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare «legge seg inn» som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. «Det er jo bare å spise, om så bare litt« eller «Det er viktig du gjør sånn og sånn» Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig «sett». Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

Selv-respekt og Selv-verdi. Grenser og Valg.

Når man endelig begynner å kjenne på smaken av litt selv-respekt og selv-verdi… Når man endelig begynner våge å tør å sette grenser, og si ifra om hvordan man selv ønsker å ha det i SITT liv.. Selv-verdi og selv-respekt, grenser og valg, alle disse ordene har vært fremmedord for meg hele livet. Helt totalt ugjenkjennelige ord.
– Jeg visste ikke en gang hva de betydde da jeg kom som 31 åring på en avdeling som lærte meg hva VALG var. Der hvor de prentet inn i hodet mitt at JEG hadde rettigheter som menneske jeg også. At JEG har lov å si nei, jeg som alle andre. At jeg har VALG i livet og at jeg fortjener GJENSIDIG RESPEKT.
– Det tok sin tid. Ja det tok veldig lang tid. Jeg forstod absolutt INGENTING de første tre ukene, det var så forvirrende at du aner ikke, det var som om de snakket ett språk jeg ikke kunne. Det var som gresk for meg, og for alle de andre pasientene som nettopp hadde ankommet denne avd. Men for de som hadde vært der lenge? De trøstet oss med å si: «Jeg forstod heller ikke hva de snakket om i begynnelsen, men bare vent. Du forstår det etter hvert. Og når du får vite sannheten? Da skal jeg love deg du kommer til å bli sint, veldig veldig sint.»
Og ja, den dagen kom. Og hun hadde rett, jeg ble sint. Forferdelig sint. Men kanskje var jeg aller mest trist…

Jeg har dette året latt det synke mer og mer inn. At dette er ikke noe som kun gjelder for andre, men også for MEG. Ja for Luna, også. Jeg har også lov å si NEI, jeg har også lov å sette GRENSER som jeg behøver i mitt liv. Jeg har også lov å skjerme meg selv, eller si «Det passer ikke akkurat idag» eller «Det har jeg ikke så lyst til»Sakte men sikkert det siste året har ting endret seg direkte mot dette, ja mot ett liv som inneholder både selv-respekt, grensesetting, øke selv-verdien, og ikke minst: Gjøre mine egne valg.

Så her er jeg da, 32 år gammel og i startfasen av å prøve å feile med dette. Forsøke å si ifra hvordan JEG ønsker å ha det i mitt liv, hva jeg trenger hjelp til, hva jeg ønsker å gjøre/ikke gjøre, hvilke behov jeg har, besøk/ikke besøk? alene-tid, gå en tur, en klem? Noen å prate med/rådføre meg med osv.
Jeg har ennå en lang lang vei å gå, og ofte faller jeg tilbake i mine gamle spor: «Nei, jeg må gjøre det» selv om jeg kjenner at absolutt ALT i meg skriker: «Dette har du ikke krefter til Luna, du MÅ si nei!» Gammel vane vond å vende, eller hva?
Men jeg er på vei, ja jeg er på god vei. Det tar tid å lære seg nye ting, og jeg har ennå mye å lære. Men jeg har tid. Og jeg tar valg som er bra for meg selv hver eneste dag.👍🏻💪🏼

Du lurer kanskje på hvordan jeg, og så mange flere, kunne klare å glemme hva ordet VALG betydde? Jo det svaret er både enkelt å svare på, men også litt trist syns jeg. Det er rett og slett fordi jeg har vært FOR mye og for lenge i helsevesenet, og det gjorde meg ikke bare godt, for å si det mildt.
Jeg hadde så mange forskjellige helse-personer rundt meg som stadig fortalte meg hva de mente og følte, som fortalte meg hva jeg måtte og skulle, at jeg mistet litt av meg selv i mengden… Jeg tror, eller jeg vet, det har en del og mye av skylden for det. Jeg ble aldri hørt når jeg sa hva jeg ønsket, hva jeg følte, at uansett hvor høyt jeg nærmest ropte ut var det alltid «de som visste best». Og jeg måtte gjøre som de sa.
– Jeg tror jeg på ett tidspunkt bare gav opp. Gav opp å si noen ting. Jeg gjorde bare det alle andre ville jeg skulle gjøre, hva de mente var best for meg. Det var jo ingen som lyttet til meg likevel. Det gjaldt alt fra hvor ofte jeg skulle spise og HVA jeg skulle spise, til hvor ofte jeg måtte veie meg, og hvor ofte og lenge jeg fikk lov å drive med hobby av gangen til hvor mange steg jeg fikk gå (fra rom til felles-stuen). Jeg tror alt dette hadde en veldig stor medvirkende årsak til at jeg mistet følelsen av medbestemmelsesrett over eget liv, over egen kropp og ikke minst – meg selv.
Ingen lyttet til meg likevel, så hva var da poenget med å bruke så mye energi på å få de til å forstå. Dessuten hadde de nok rett. De visste nok best. Eller?

Det var ingen som spurte MEG hva JEG trodde kunne være til hjelp for meg selv, hva JEG følte jeg trengte, hva JEG ønsket videre. Ikke før jeg kom til Lier som 31 åring. Avd. nr. 16. Der ingen bestemte noen ting, der jeg skulle lære meg å ta mine egne valg. Der de forsøker å «rette opp feilene» psykiatrien har gjort i alle årene. Ta valgene fra oss. Der fikk jeg prøve å feile. Kjenne etter selv hvilke behov JEG hadde. Lære meg å si ifra hva jeg selv trodde jeg trengte. Og det er helt omvendt fra den «normale» psykiatrien. Der sitter du på rommet og venter på å få beskjed om hva legene og personalet har bestemt er best for deg. På denne avd? Der var jeg MED på møtene, og ikke bare med på de, jeg LEDET de også. Vi jobbet sammen, vi var ett team. Og jeg var inkludert i absolutt alle avgjørelser som omhandlet meg og mitt liv.

15 forskjellige avdelinger hadde jeg da vært sendt frem og tilbake på i over 10 år, som en pakke på ett bånd. Flere spesial avdelinger. Mye oppfølging i hjemmet, for så å forsøke lite oppfølging i hjemmet. Feiling og prøving av alt, inkludert en hestedose av medisiner. Jeg har aldri følt meg som annet enn en forsøkskanin i psykiatrien, og det var jo akkurat det jeg var. Jeg ble aldri bedre, jeg ble bare mer og mer sliten og dermed sykere.
Så hva hjalp? Da jeg innså at JEG kunne si nei, jeg som andre. At ingen hadde rett til å overkjøre meg, at jeg var fri til å velge helt selv. Den dagen jeg forstod at jeg hadde like rettigheter som menneske jeg som alle andre. Og da jeg begynte å stå opp for meg selv? Ja da økte følelsen av selv-verdi og selv-respekt. Noe som er viktig for ett hver menneske å kjenne på.

Jeg er på vei. ☺️😊 Men jeg har ennå en lang vei å gå.. Jeg prøver fremdeles å jeg feiler også. Men jeg reiser meg igjen og  prøver på nytt. Slik er RECOVERY, det er en berg og delbane hele veien. 🙃
MEN jeg gir meg ikke, og jeg vet at jeg er på rett vei!💪🏼🤜🏼
Vi alle er like mye verdt, og vi alle har like mye rett til å både bli sett og hørt, og møtt der vi er. 

Aldri la andre bestemme over deg. Aldri la andre ta ifra deg selv-verdien og din selv-respekt. Det er ingen som eier deg, DU kjenner deg selv og dine grenser best. Aldri tvil på dine egne følelser og magefølelse. Ta vare på DEG.

@Lunach 💖

S-T-O-P … Og kjenn etter.

Jo mer jeg prøver, jo verre blir det føles det ut som. Blir det aldri nok, liksom? Skal jeg bare legge meg ned å gi opp? Slutte kjempe? Slutte PRØVE og FORSØKE klare LITT? For viss jeg klarer LITT, jo da er det alt som blir sett. Da blir «kravene» også større. Større enn jeg faktisk er i stand til helsemessig å oppnå.
Det blir ikke sett at:
♦ De to måltidene jeg tilbredete var alt jeg klarte den dagen. At jeg ble liggende i sengen etter hvert måltid jeg laget.
♦ Det blir ikke sett at den ENE telefon samtalen jeg tok, kostet meg flere timer i ett umennesklig kaos og dagen var regelrett over for min del.

♦ Da jeg sminket meg en dag, for første gang på mange mnd siden denne uka- og la ut bilde av det. Da forstår ikke folk at jeg har prioritert det, for å føle meg LITT bedre. – Ja, jeg måtte velge. Sminke meg eller vaske vasken på badet eller bokhyllen som er helt nedstøvet fordi jeg husker ikke sist jeg har hatt krefter og overskudd til å gjøre det. Ja for ikke å snakke om hyllen på badet jeg ikke har vasket siden jeg flyttet inn her… (I know, it’s a long time…)

Det føles og oppleves ofte som: Jo mer man forsøker og klarer, forsøker sitt beste å være positiv, stå opp om morgenen, tvinge seg til å dusje, ja i alle fall vaske seg og skifte klær. Tar imot besøk. Går til terapeut hver uke. Har en times legebesøk hver uke. Tannlege inni mellom der, skal også mestres. Ja jo mer man forsøker og mestrer- jo mer blir det også «krevd» og forventet av deg, – og jo mer det blir jo mer blir man da også tappet for krefter og energi, og til slutt er man der jeg så mange ganger har vært: #Thebreakingpoint. – 
Og da har man jo ikke mer å gi. Ikke mer å gå på.
– Da er jeg der jeg så mange ganger før har vært. Jeg klarer ikke en gang stå opp, gre mitt eget hår, pusse tennene mine, skifte klær, vaske meg, ta imot besøk, – konsentrere meg, etc etc. Listen er lang…. 

Og denne fella ønsker jeg rett og slett ikke å falle i mer. – Jeg har gjort det så altfor mange ganger nå til å faktisk fortsette på det. For sannheten er:

JEG kjenner meg selv best, og om jeg så kan si det, så kjenner jeg meg selv innmari godt også nå. JEG VET hva som er bra for meg, for helsa mi, hva psyken min tåler og hvor smertepuktet mitt er. Og kun JEG er den som kan gjøre noe med det. JEG er den som må sette foten ned og si det harde vanskelige uønskelige «Nei». Og JEG må holde fast på det, også. – Respekteres det ikke? Nei så er det heller ikke MITT problem.
For faktumet er at jeg, og du, må først ta vare på meg selv/du deg, om jeg/du skal være i stand til å ta vare på noen andre.
Vi kjenner selv best hvor mye vi tåler. Og det er det jeg vil frem til her, så altfor mange som er psykisk syke KJENNER IKKE ETTER SELV. Fordi de hele tiden blir fortalt av alle rundt seg hva som er best for de. – Derfor er dette noe jeg er så opptatt av, Å KJENNE ETTER SELV. For det er SÅ viktig for egen-utvikling, følelse av egen-verdi, for å vokse som menneske. – Vet du HVOR DIN smertegrense går? Hvor mye daglig/ukentlig klarer/makter du i tillegg til de hverdags oppgavene (stå opp, dusje, spise, handle, rydde, vaske osv, ja det de fleste friske tar for gitt. Vet DU hvor mye DIN psyke og helse TÅLER?
KJENN ETTER SELV. – Ikke la andre ta avgjørelsene FOR DEG. DU vet best hva DU makter og er i stand til. Punktum.

 

Jeg kjenner selv hvor mye jeg tåler. Hva som er bra for meg selv, hva som får meg til å fungere best mulig i hverdagen. Hva som setter meg ut av spill, vet jeg også. Hva som gir meg energi – hva som tapper meg for energi. Jeg vet mange triggere, og må ta hensyn til dem. – Men man kan ikke skjerme seg for alt, for da hadde man ikke hatt noe liv i det hele tatt.MEN det er viktig å kjenne etter og ta valg som er riktig for MEG/DEG for å få en best mulig hverdag, og for å holde seg mest mulig stabil. For kun da kan vi klare oss uten de store fallene.

Nå er sommeren snart over, og vi går imot vår og hverdagen igjen. Jeg vet om grepene jeg må ta, de har jeg tenkt mye over de siste to ukene.
Jeg skal sette opp en ukeplan så jeg får oversikt over de «faste» aktivitetene/avtalene jeg har, og skal gjennomføre. Så får jeg evaluere etter noen uker om jeg synes det går fint, eller om det blir for mye for meg. For det er kun JEG som kjenner hvor mye jeg klarer å stå i i lengden, absolutt ingen andre. 
– Ikke terapeuten, ikke legen, ingen andre – kun MEG.

Og jeg har lovet meg selv at nå skal jeg ikke bare SI «Jeg er sliten, jeg makter ikke» og til tross for det så gjør jeg det. Nei, vet du? ER jeg sliten, ja da ER jeg sliten da! Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. Og jeg skal faktisk tillate meg det i høst. Jeg skal tillate meg å kjenne etter og ikke bare si «Jeg er egentlig ikke i form, men jeg skal gjennomføre det».
– Nei, er jeg ikke i form, så skal jeg kjenne etter hva kroppen og psyken min har behov for. Er det å presse meg? Ja da kjenner jeg at det er det jeg trenger, men er det å slakke litt ned? Ja da skal jeg jaggu meg tillate meg det også!

@Lunach ♥

Vi har alle ansvar for egne liv..

Noen ganger innser man at man har neglisjert seg selv og sine egne behov og følelser, og utmattelsen er ett faktum. Det er lett å brenne seg ut og gå på tryne, når man ikke lytter til kroppen..



Nå er rullegardinene nede, – igjen. Jeg tar meg heller en røyk under viften på kjøkkenet denne helgen. Jeg har tatt en pause. Lukket meg inne for å få hvile, gjøre det jeg trenger for meg selv akkurat nå. Prøver skyve bort tankene på alt jeg har bekymret meg over i det siste, det jeg har tenkt 24/7 på uten stopp.. Nå bare kobler jeg av, stenger helt av, stenger ute, – fordi jeg må. Forsøke komme meg i balanse igjen. Lytte til hva JEG trenger akkurat nå.

Og jeg prøver skyve bort den dårlige samvittigheten over å være så «ego» nå, at jeg tar vare på meg selv – meg selv i første rekke, ingen andre. Og det er faktisk noen ganger nødvendig med positiv-egoisme.
Noen ganger MÅ man sette seg selv FØRST, uansett omstendigheter. 

Jeg merker jeg trenger dager nå uten noen inntrykk, uten besøk, uten noe som helst annet enn meg selv å tenke på. Jeg trenger å gjøre det for min egen del. For å komme litt over enn kun å gå på sparebluss som jeg har gjort lenge nå, men ikke tatt hensyn til overhode. For det var først igår jeg satte ord på det – Jeg trenger en liten pause fra verden for å ivareta meg selv. Egoistisk? Kanskje. Nødvendig for helsen og psykens del? Absolutt uten tvil.
Så om jeg er dårlig på å svare på tlf, sms, messenger etc, så er det grunnen. Jeg prøver beskytte meg selv litt akkurat nå. Denne helgen er min. Og kun min. – Jeg skal prøve å ta vare på meg selv, puste, så godt jeg klarer.. 

Vi har alle ansvar for egne liv. Jeg har ett ansvar for å ta vare på meg selv, slik som DU har ansvar for å ta vare på DEG. Da må man noen ganger trekke seg tilbake, kjenne etter hviket behov man har, og dermed gjøre noe med det. Og NÅ velger jeg å faktisk gjør det, tenke på meg selv og ta hensyn til meg selv.

 

Jeg trenger en pause.


@Lunach ♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no