Jeg tør ikke lenger møte deg alene..

Du har gjort meg så ufattelig vondt, så utrolig mange ganger igjennom så altfor mange år. Så mange år har jeg måttet tåle at du både kjefter meg huden full, forteller meg hvor dum og patetisk jeg er, hvor mye du ikke tåler «slike som meg», at jeg liker jo smerte (?) så jeg må jo tåle at du påfører meg enda mer. Du har skadet meg ikke bare fysisk med jevne mellomrom igjennom hele 17 år, men sårene på sjelen du har laget har satt så sterke og alvorlige spor at jeg er redd for alle som deg.

Ja alle med denne utdanning som jeg var naiv nok til å tro som liten jente kun ene og alene gikk ut på å hjelpe andre mennesker i nød. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg tro at leger kunne være de som skyver sårbare sjeler utfor stupet når de allerede står der og vakler. Som barn trodde jeg alltid du ønsket meg godt, at jeg kunne komme til deg med mine sår og mine betennelser og få omsorgsfull og lindrende hjelp, ja helt til jeg ble tennåring og skjønte at realiteten var en helt annen. Helt til jeg møtte deg med mine selvpåførte kutt. Da innså jeg at virkeligheten var mer brutal enn jeg noensinne kunne tenke meg…

Ja jeg var så naiv som barn at jeg trodde mennesker som trengte DIN hjelp, kunne komme til deg med sine vonter og problemer, og at dere ville finne gode løsninger for alle mennesker helt uavhengig av sykdom eller utfordringer, kvinne som mann, hvit som mørk, ja jeg trodde ALLE mennesker som kom inn på ditt kontor eller inn i din operasjons-sal ville få respektfull og verdig behandling. Men dessverre har jeg skjønt, erfart, opplevd og overlevd at virkeligheten er en helt annen. For du har vist meg så altfor altfor mange ganger at JEG, Luna, ikke er verdig din hjelp, at jeg er ett annenrangs-menneske i ditt syn, i ditt univers. På ditt legekontor eller i din operasjons-sal er jeg ikke en gang velkommen, selvom jeg behøver det, det viser du helt tydelig med både ordene du spytter ut av deg og med ditt avvisende og irritable kroppspråk. For der har du, etter din mening, tydelig lov til å fylle meg og mitt hode med enda mer selvhat og enda mer skam enn jeg allerede bærer i meg. Du har med din fulle rett, til og med når jeg ber deg stoppe og tårene renner nedover kinnene mine, ja til og med da har du tillatelse til å kalle meg for de mest stygge tingene du kan si til ett menneske, fordi DU har jo rett, og jeg er jo ikke verdt noenting. Jeg fortjener ikke bedre.

Det du dessverre gjør med din holdning og dine meninger som du tillater deg å utrykke med høy røst, viser meg bare at det jeg tenker om meg selv er helt korrekt. At jeg er mindre verdt enn andre mennesker. Og jeg fortjener jo smerten jeg selv påfører meg. DU har jo vist meg i hele 17 år at det jeg føler om meg selv er sant, så hvorfor skal jeg tro på, når andre sier jeg er like verdifull som andre mennesker, når til og med leger og kirurger mener det samme som meg? Nemlig at jeg er en samfunnsbelastning som koster samfunnet unødvendig med penger for å holdes i livet. Ja, jeg husker du ordrett sa disse ordene til meg mens tårene rant, og sykepleierne stod i stillhet med bøyd hode, forsøkte plastre sammen hjerte mitt med varsomme hender jeg ikke klarte ta imot idet du (endelig) forlot operasjonsalen i sinne. Og jeg husker jeg tenkte: «Der fikk jeg det bekreftet nok en gang. Det er jo sant det jeg tenker. – Jeg er bare ett ugress på denne jord.» 



Men
så er jeg en av de heldige, som har mennesker rundt meg her ute i samfunnet, som vet hvorfor jeg skader meg selv, som vet hvorfor jeg har det så vondt, som vet hva jeg har måttet tålt og opplevd i livet, som vet hvorfor jeg ikke har lært meg andre redskaper enn dette. (noe jeg jobber hardt for å lære.)💖
Men dessverre er ikke alle så heldige som meg. Ikke alle har mennesker som forteller de at de fortjener hjelp. At de er like mye verdt som deg, meg og alle andre mennesker i verden. Som forteller de at det siste de fortjener er straff, og at de IKKE er en belastning for hverken dem eller samfunnet. Jeg er heldig som har noen rundt meg som forsøker så godt det lar seg gjøre å rette opp alle mine egne, men også DINE meninger – om meg.

Dessverre tør jeg ikke lenger møte deg alene. Har jeg ingen som kan følge meg, lar jeg heller vært å oppsøke hjelp. Det kan få store konsekvenser, som kan være dødelige. – Men jeg tør rett og slett ikke dra på legevakt eller til sykehuset alene mer. Nettopp fordi jeg er redd for å møte deg.

Jeg makter det rett og slett ikke mer. Jeg tåler det ikke mer. Jeg har tålt det i 17 år, og for min del er det nok nå, nok med 17 år fulle av krenkelser, fulle av hån, psykisk og fysisk straff. Ja, jeg har fått nok jeg nå. Du har gjort meg nok vondt nå. Jeg er livredd for å møte deg som skal hjelpe meg når jeg trenger din assistanse som mest. (Det blir litt ironisk, hva? Redd for å få hjelp?) Aller helst skulle jeg ønske jeg slapp å møte deg i det hele tatt. For mennesker som deg er det siste menneske man trenger å møte når man er på sitt laveste i livet. I ett mørke og en fortvilelse du aldri kommer til å forstå dybden av. I ett sant helvete du aldri kommer til å forstå omfanget av. I ett liv jeg håper DU eller en av dine nærmeste ALDRI kommer til å måtte leve i. For absolutt ingen, INGEN mennesker på denne jord fortjener å ha det SÅ vondt i livet sitt, at de må ty til å skade sin egen kropp for å holde ut hverdagen. Det er ett liv ingen ønsker å leve i, og hadde DU forstått dette, hadde du nok behandlet oss likt som alle andre som trenger din hjelp..



Viss du bare kunne lagt fra deg gamle myter, gammel lærdom fra gamle lærebøker, bøker skrivet at mennesker som heller ikke forstod HVA SELVSKADING faktisk ER og handler om.
Viss du bare kunne FORSØKT å forstå hvorfor så mange mennesker tyr til selvskading, viss du bare kunne gjort det, så ville så mange flere fått den hjelpen de trengte hos deg. Ville ikke det vært mye bedre for begge parter, da? Eller syns du det er så hyggelig å få lov å være drittsekk inni mellom, og bruke pasienter som boksesekk?

Viss du hadde klart å legge bak deg alt du før har lært og hørt, viss du bare kunne gjort det, og være åpen for ny lærdom og fakta, så ville vi alle hatt det så mye bedre. Deg selv inkludert.
Du kunne valgt å ikke være så påståelig og aggressiv, men heller ydmyk og stille spørsmål som for eksempel:
«Hvorfor gjør du deg selv så vondt?»
«Hva er det som har gjort at du føler DETTE er det som hjelper deg?»
«Hva kan JEG gjøre for å HJELPE deg til å få det bedre, annet enn bare å sy deg sammen? Kan jeg bidra med noe?»

Jeg har lovet meg selv noen få ting i løpet av de siste årene. Og en av de tingene er at jeg kommer aldri til å gi opp kampen for rettferdighet og verdig behandling for alle mennesker i helsevesenet. 💪🏼🤜🏼 Det inkludert SELVSAGT også mennesker som gir smerteutrykk i form for destruktiv adferd. Jeg kommer ALDRI til å slutte å skrive og snakke om mine ubehagelige, vonde, traumatiske og forferdelige opplevelser i møte med «slike som deg».
Og jeg lover deg, jeg kommer ALDRI til å gi opp denne kampen! 💪🏼🤜🏼 Fordi det DU gjør er ikke rettferdig, for det du gjør er å trykke sårbare mennesker som allerede er på bunnen i livet enda lenger ned enn de allerede er. Og DET er faen ikke mye greit!


(Pic: Google.com)

Alle mennesker har rett på verdig, respektfull og omsorgsfull behandling i møte med helsevesenet. ❤

Punktum.

@LunaCh.💖

 

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no