I høst skal jeg..

Hei fine dere! ♥ I går hadde jeg første lege-samtale etter ferien. Det var utrolig koselig å se han igjen, altså- jeg har kjent denne mannen siden jeg var typ 10 år gammel, og han er en av de få jeg stoler 110 prosent på. Jeg vet, uten tvil i mitt hjerte, at han vil meg ALT godt og at han gjør alt i sin makt for at jeg skal ha det best mulig og få best mulig hjelp. Han er en svært viktig og sentral del av mitt liv, han har stått ved min side hele veien gjennom helvete og ut utallige ganger. Han har ALDRI gitt meg opp eller trukket seg tilbake, nei han har kjempet SAMMEN med meg hele tiden. Jeg har verdens beste fastlege, og jeg føler meg ubeskrivelig heldig som har akkurat han, han som aldri, ALDRI, har mistet troen på meg. Ja, lille meg.. Han gir meg aldri opp, og det har han bevist i alle år.
Vell, han var spent på å møte meg sa han. Men ble utrolig glad da han så meg, tror nok han hadde forventet seg  nærmest ett vrak, hehe, men det så han jo at jeg langt ifra er. Jeg har selvsagt mine daglige utfordringer som jeg sliter med, og ikke alt skrives her eller i sosiale medier, men jeg klarer meg meget bra så lenge jeg setter de grensene jeg trenger i hverdagen for å fungere opptilmalt. Jeg er en ganske privat person, selv om jeg deler mye. Men jeg deler så langt ifra alt. Kun mine aller nærmeste vet mine innerste tanker, følelser og ser mine daglige utfordringer. Det er ikke alt jeg syns passer seg på en blogg, og jeg skjermer meg selv mer enn mange tror.



Timen gikk veldig bra, og så veldig fort.
Jeg fortalte at jeg har tenkt å være føre-var denne gangen, og ikke «kjøre på» for så å måtte trekke meg tilbake fordi det igjen ble for mye. Så jeg har printet ut TO ukeplaner, da jeg og min BPA snakket om dette, fant vi ut sammen hva som er best for meg akkurat nå. Hva er viktigst for meg? Hva trenger jeg mest nå? Terapi på poliklinikken har jeg bestemt meg for å fortsette med hver uke slik som jeg har gjort før ferien, fordi det er det aller viktigste for å komme meg videre og frem i livet. Men både fysioterapi og legesamtale har vi satt til annenhver uke. – Dette for at jeg ikke skal slite meg fullstendig ut, da jeg fremdeles skal ta tannlegetimer også langsmed. Traume-terapien krever utrolig mye av meg, det har jeg jo skrivet ett helt innlegg om, du kan lese det ved å trykke på linken her om du ikke har lest innlegget:  Terapi varer ikke kun 45 minutter

I om med at terapien koster meg såpass mye som den gjør, så velger jeg derfor og trappe ned fra hver uke til annen hver med alt annet. Det er snakk om å skynde seg langsomt. Det er bedre for meg å ta det roligere nå i starten enn å bli skuffet over meg selv fordi jeg ikke makter møte til avtaler. Det har vært veldig store påkjenninger i livet mitt dette året, og jeg har ennå ikke kommet meg ovenpå igjen. Derfor gjør jeg det slik nå i høst. Det var faktisk en enorm lettelse for meg å bare «lande» på denne avgjørelsen, uten å be andre rundt meg om «lov» til det. Eller å spør andre om «Er det ok? Hva syns du om det?». – Jeg kjenner jo selv hva jeg tåler og makter, det er bare at jeg aldri har latt meg selv ta valg uten noen å diskutere de med. Jeg har vell rett og slett aldri stolt helt på meg selv.. Derfor er det så viktig at jeg nå begynner i det små å ta selvstendige valg og avgjørelser utifra hvordan jeg føler det er riktig for MEG.

Men, jeg er på vei. Øvelse gjør mester, eller hva?
Nå er jeg klar for høstens utfordringer! ♦

@Lunach♥

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no