Hei dere..❤️

Hei kjære dere.💖 Takk for stor forståelse ift fravær fra bloggen. Noen ganger har man mer enn nok med det som skjer i livet sitt, til å ha overskudd til annet enn å holde hode over vann. Dessverre er ikke livet hverken enkelt eller rettferdig, og stormer og orkaner kommer kastende over enn uten at man kan stoppe de. Man har ikke annet valg enn å bare stå i dem, ri stormen.. Men det er ikke alltid enkelt, og mye er vanskelig å godta i dette livet…😔

Jeg forstår ikke hvorfor livet skal være så forbanna tøft for noen, mens andre går lekent gjennom det.. Jeg blir tenkende, grublende og noen ganger forbanna også. Ikke at det hjelper, det forandrer jo ingenting, det får ikke ting til å bli ugjort. Men av og til får man bare så nok. Det går en grense for alle, for hva man tåler… til og med for de sterkeste sjelene. Og akkurat nå kjenner jeg at grensen min er tråkket ett godt stykke over hva jeg har kapasitet til å takle. Jeg står så sterkt i det som jeg er i stand til, samtidig som jeg kjenner meg konstant utmattet, sliten, mettet og trøtt. Ikke trøtt som i at jeg behøver noen timers søvn, men trøtt av å aldri få en liten puste pause før neste storm kommer.. Hadde man bare fått en puste-pause imellom alle slagene så man kunne få samlet seg opp litt mer krefter til å stå i neste storm, men når man såvidt har begynt å puste igjen og neste kommer- da blir man utkjørt til slutt. Føles ut som om jeg kun har gått på sparebluss og autopilot de siste seks mndene. Og de siste to ukene har vært ett sant helvete jeg ikke unner noen i denne verden.😓💔

Det oppleves akkurat nå som om de beste menneskene man kjenner er de som får de aller tøffeste og verste slagene, og jeg kjenner på en uendelig maktesløshet ift det.. Så urettferdig livet noen ganger kan være. Så tungt å jævelig at det finnes ikke ord.. så skremmende hvordan verdenen din bare kan bli kastet opp-ned på sekundet, i sakte fart- og alt du kan gjøre er bare å se på. Du kan ikke stoppe det, forandre det, endre noe- du må bare se hele livet ditt bli knust i fillebiter – og så forsøke så å stable en fot foran den andre. Ett steg om gangen.. en time om gangen. Ett pust, så ett til.

Livet er og vil aldri noensinne bli som det en gang var… Men det kan bli ett liv igjen. Trenger bare tid og god støtte på veien.. Akkurat nå trenger jeg hvile og ro til å håndtere og tåle alle disse ekstreme følelsene og tankene som daglig sliter meg i alle ender. Jeg kommer sterkere tilbake, men når vet jeg ikke.. Akkurat nå er jeg bare så sliten at jeg må holde fokus på det som er det aller viktigste – og det er de rundt meg.💖

Ta vare på hverandre. Morgendagen er aldri lovet. Husk å si og vis du er glad i dem du er glad i, for en dag kan det være forsent.

@Lunach

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no