Don’t push yourself to the breaking point

Føler virkelig at bloggen går på halv 2 om dagen… eller er det det man sier? Jeg vet ikke, men det jeg mener er i alle fall at jeg sier hver eneste dag at: Idag skal jeg blogge! Men…. Så skjer det bare ikke. Jeg vet ikke hva som gjør det, men jeg er så tom, – tom for energi, tom for krefter, og ikke minst er jeg også fryktelig tom for ord. Generelt er hele meg tom og hul innvendig, akkurat nå. Det har vært og er ennå mye som foregår i livet mitt som jeg ikke deler offentlig, samtidig som jeg bare på en måte forsøker å henge med. Jeg sliter med å ta valg. Sliter med å vite hva som er riktig å gjøre og ikke. Men jeg forsøker, jeg feiler og lærer mens jeg går, ja slik som alle andre.

Jeg vet at jeg trenger å trappe ned på ting, det har jeg kjent på lenge nå. Men jeg har likevel ikke gjort noe med det. Hvorfor? Fordi jeg vil så gjerne gjennomfører, fullføre, gjøre det jeg vet jeg må – og selvsagt er jeg utålmodig og vil gjøre alt på kortest mulig tid. – Selvom jeg vet at gjør jeg det, kjører jeg på som jeg gjør, så kræsjer jeg totalt i bakken igjen. Og jeg tror jeg må velge bort noe, eller trappe ned i alle fall, ikke fordi jeg ikke vil det nok, – men fordi jeg må, absolutt MÅ for å klare fullføre. Det er tøft å ville så mye og så sterkt, men ikke ha helse og krefter til det.
Det er noe som heter å skynde seg sakte.. Jeg har vansker for det. Men jeg vet at med min helse så er det faktisk en nødvendighet.

Jeg må velge bort noe for en periode, eller trappe ned, slik at jeg ikke treffer veggen totalt igjen slik som før jul. Da måtte jeg stoppe HELT opp med ALT fordi jeg gjør som nå, – kjenner jeg er tappet for alt av krefter, men valgte å overse det, valgte å overse alle varsellamper som blinket, og ergo resulterte det i at jeg gikk rett på tryne.

Det skal jeg prøve å unngå nå. Derfor må jeg velge en annen vei enn den jeg vanligvis tar.


Men jeg hater det. Jeg virkelig hater det så forbaska mye, det at jeg ikke har krefter nok til å klare det jeg vet jeg må, ønsker og ikke minst VIL og ØNSKER.
 Men samtidig er det kun jeg selv som kjenner mine egne begrensninger, og til syvende og sist er det JEG selv som må ta ansvar for å stoppe opp i tide og si ifra når jeg kjenner at nok er nok.
Noe jeg idag skal tenke grundig igjennom hva jeg skal gjøre fremover. Ta valg som er bra for meg, akkurat nå. Ta valg som ikke er gøy, men som er nødvendige å ta når jeg er så sliten og utmattet som jeg er nå. Jeg kan heller ikke tenke på de vanlige tankene som jeg så altfor ofte har gjort og gjør: «Uff, nå blir den eller den og den skuffet over meg».  Det jeg må tenke nå er: «HVA er det som sliter meg MEST ut akkurat nå? Og HVA kan jeg gjøre for å ta tak i dette FØR jeg stanger hode i veggen igjen?» 
Alt jeg gjør er like viktig, og jeg kommer ikke til å slutte med noe av det. Ikke ta noen pause heller. Men jeg tenker å trappe ned en periode på en av «aktivitetene» , om jeg kan kalle det for «aktiviteter». Alt er jo behandling, ja både for psyken men også fysisk. (opptrening).
Jeg vil nemlig ikke falle helt i kjelleren igjen, og da må jeg ta hensyn til det når jeg kjenner faresignalene, når alt blinker rødt foran meg er  det mitt ansvar å si ifra, og gjøre noe med det.

Jeg kjenner på alle og ser alle varsellamper nå, og har gjort det en god stund.. Men jeg har gjort som alle andre gangene før, – totalt oversett de. Denne gangen må jeg faktisk ta de på alvor. Det er bedre å komme i mål på litt lenger sikt, enn å hele tiden falle rett i bakken. Da tar det lenger tid å komme i mål. – Så jeg får prøve noe nytt nå, tenker jeg. Nemlig å skynde meg sakte.


No matter how mentally flexible or strong you are, we all have a breaking point. Unfortunately, many of us tend to push ourselves as far as possible until we reach this point, resulting in our becoming an emotional wreck in the process. We need to realize there’s no shame in admitting we’re reaching a point in which we’re starting to feel emotionally unstable and in need of assistance. There’s no shame in reaching a breaking point, either – but it’s much more difficult to repair a broken psyche than one that’s only been slightly cracked.
– Archetypes –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no