«Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp»

«Vi gjev for lite og for dårleg hjelp til dei som strevar mest. Og det er for dårleg kompetanse rundt dei med alvorleg og langvarig psykisk sjukdom. Det uroar Arnhild Lauveng.» – Og det uroer også Luna Christensen.

Idag har jeg sittet her med kaffekoppen min og lest artikkelen «Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp» i Morgenbladet, der psykolog og forfatter Arnhild Lauveng deler om sine erfaringer og sine meninger ang psykisk helsevern. Egenopplevelser og personlige ytringer. Dette er en dame jeg har stor respekt for, og som dere kanskje allerede vet er forfatter av den mye omtalte boken (jeg personlig mener er noe av det beste (og vondeste) jeg har lest): «Imorgen var jeg alltid en løve». Anbefales på det sterkeste å lese den!

(Dere kan gå inn om dere ønsker å lese artikkelen ved å trykke på linken HER: «Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp»

Idag hadde jeg bestemt meg for å ta en time-out. Ingen mennesker i min nærhet på formiddag før BPA kommer i ettermiddag. Det slå jo alltid feil, og jeg måtte ut av hus likevel. Det gjaldt skattepengene. Det som skjedde var at jeg har nylig fått meg ny bank-konto, nytt bankkort, – men jeg visste ikke, fordi jeg har aldri lært så mye ang økonomi og det som følger med, at jeg måtte inn på skatte-etaten og endre mitt ban-kkort nr for å få pengene inn på min nåværende konto. Du lurer vell på hvorfor jeg skriver dette her, og tenker vell også at dette burde jeg jo ha visst når jeg nå har rundet 30-tallet for to år siden.
Det jeg vil frem til er, – har ingen lært deg dette, ingen fortalt deg at «Slik gjør man det når», så vet du det heller ikke. – Alt må læres. Det sier seg selv.
I artikkelen la jeg godt merke til det jeg har kjent på, og kjenner og opplever fremdeles etterdønningene av,
– Hvorfor i løpet av de ti årene jeg var innlagt stort sett til oppbevaring, hvorfor lærte de oss aldri hvordan håndtere økonomien? Lærte oss å vaske klær? Hvilken grader skal tøy stå på, hvilken program skal ull på. Hvorfor lært de oss ikke hvordan vaske vindu, eller hvordan takle å være alene når mørket faller på og verden stilner? Hvorfor lærte de meg aldri å koke egg, eller å steke fisk? Hvorfor lærte de meg aldri, i løpet av de ti årene, hvordan leve i egen bolig, ute i samfunnet, hvordan takle verden på en måte som gjør det levelig?

Det er fasinerende å tenke tilbake.. og litt vedmodig også. På alle de timene jeg har vandret frem og tilbake fra rom nr 7, eller 8, eller 1 for den saks skyld, jeg har vært på de alle.. Frem og tilbake, til bordet i spisesalen hvor kaffen stod sammen med alle plastikk begerene, til det innrøyket røykerommet grunnet dårlig ventelasjons-annlegg.. Ja der satt vi, hele gjengen, røyket å drakk kaffe… dag ut, dag inn. Ingen som lærte meg noe om samfunnet. Hvordan leve her ute. Ingen som fortalte meg hvordan og hvor jeg skulle gå for å stemme til valg, eller lærte meg å lage meg selv en skikkelig middag.

«– Det som var tragisk, var at eg hadde lange innleggingar, over mange år, med lite behandling. Det var lite von og mykje oppbevaring.» Står det i artikkelen.

Og det er det som er problemet, all den tiden vi bare blir oppbevart. Ingenting skjer. Altfor mye tid til å tenke, for mye tid til å kjede seg, for mye tid til – kaffe og røyk. Når ingenting skjer, og du bare får 15 minutter toppen med en lege/psykiater annenhver dag….. Hva er poenget…? Hvor blir livsgleden av…. når du stirrer i de samme tomme gangene med tunge blydører som er låste dagen lang… Dårlig luft og ingen turer ut for å gå en tur, eller høre fuglekvitter – for de har ikke tid. De har møter de skal på, eller det er for lite personal, eller for mange med fastvakt osv. Og altfor liten tid til samtaler..
Gleden og håpet forsvinner mer og mer. Du blir ikke bedre, og det er kanskje ikke rart. Hvor finne glede i ensomheten? Der du føler ingen overhode bryr seg om deg? Der du føler alle ser på deg som ett håpløst tilfelle som aldri vil bli nyttig for samfunnet? 

I andre land ville jeg mest trolig vært kandidat for aktiv dødshjelp. Ikke gjør jeg særlig nytte av meg, og ikke har jeg særlig mye livskvalitet heller. Jeg koster samfunnet veldig mye penger ved å være i live hvert eneste år, grunnet hjelpen jeg har i hjemmet og hos terapeuten min. Jeg tror ikke lenger jeg kommer til å kunne klare meg i en jobb viss jeg ikke får tverrfaglig og systematisk hjelp, selv om jeg skulle mer enn gjerne ønske det! – Hadde jeg kunne levd drømme livet, ville jeg selvsagt ikke sittet her lamslått hver eneste time av min egen hjerne. – Jeg ville jobbet og følt meg nyttig. Hvem ville ikke?
Det jeg føler? Er at jeg ikke er verdt noenting, og jeg får det dessverre også ofte slengt i tryne når jeg leser visse kommentarfelt i sosiale medier under artikkler som handler om f.eks NAV. (Noe jeg har sluttet med for lengst, da mange beklageligvis ikke er i stand til å begripe at enkelte ikke er friske noe til å klare en jobb.)

Det som holder meg oppe, og som gjør at jeg fremdeles er her, er bloggen min. (og selvsagt mine nære). Jeg føler jeg er brukbar nok i alle fall når jeg kan skrive og andre får en følelse av å være mindre alene om å ha det slik. Jeg vet hvor vondt det gjør å føle man er den eneste i verden som har det «akkurat slik». Så TAKK til dere som sender meg meldinger, det være pm på FB og/eller instagram – dere gjør at jeg føler meg LITT mindre unyttig og alene enn jeg føler meg til daglig.

I artikkelen står der videre:

«Og tenk på dette: Vi har gått frå «attføring», til «arbeidsavklaring». I mi tid som pasient gjekk vi inn for å føre folk tilbake i arbeid. Punktum. No skal vi berre «avklare» om pasientane er i stand til å arbeide. Og om svaret er nei, får du uføretrygd. Det er eit tilbakeskritt. Før hadde vi lengre løp, mot eit mål: arbeid. No berre «avklarar» vi og avskriv menneske.»

Og det tristeste av alt som står der, fordi det er sant……
«– Kvifor er det slik? Har ikkje behandlarane og fagfolka tid til å spørje pasientane om korleis dei har det, og kva pasientane sjølv trur om kva dei treng? Om dei treng medisinar eller noko anna?

– Dei har tida til å spørje, men ikkje tida til å fylgje opp svaret. Somme tider kunne ein klart seg utan medisinar, og heller hatt ein som heldt deg i handa. Fått omsorg. Men det kostar meir. Det er mykje fine medisinfrie tiltak, og det er auka søkjelys på dette no. Men kva skjer om pasientane no vil ha dette? Kva skjer om alle dei som i dag går på medisinar, seier at dei vil ha terapi, eller bu i eit døgnbemanna fellesskap, ha dyreassistert terapi eller musikkterapi? Alt dette er fagleg forsvarlege tiltak. Men har vi råd? Har vi tida? Det vil koste uendeleg mykje meir enn det medisinane kostar. Det er tankevekkjande at vi kanskje brukar medisinar fordi det er det billegaste.»

Smak litt på den……

@Lunach

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no