Dear me..

Kjære Luna, 15 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes mange andre måter å få ut all smerten du bærer inni deg på, ja annet enn å påføre deg selv små risp og kutt i huden med kniver og barberblad for å lette på den intense smerten du kjenner på..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke kaste skole-maten i veikanten på vei til skolen, eller tømme ut melken og erstatte innholde med vann, – for selv om du føler du ikke fortjener næring, så gjør du faktisk det. På lik linje som alle andre.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes andre bedre måter å håndtere kaoset av følelser som river på innsiden, at det er lov og at det HJELPER å snakke om ting, å sette ord på det du føler, og at du burde fortelle noen du stoler på hvor vondt du har det inni deg og hvor mye du sliter nå, at du behøver hjelp..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke behøver ha ett barberblad inni mobildekselet for å føle deg trygg, for ingen, også du, skal ikke måtte skade deg selv for å holde ut skoledagen og generelt – livet.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg
at det er ingen skam i å be om hjelp. Og du, som alle andre, fortjener det.

Kjære Luna, 17 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke fortjente det du i år dessverre måtte oppleve.
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at det var ikke DIN skyld, men hans.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du har lov å fortelle det til en voksen du stoler på, at det er ikke noe å skamme seg over og du ikke behøver å holde det skjult. Det var aldri din skyld, og du har ikke gjort noe galt!
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du må fortelle noen hva som har skjedd, i stedet for å slutte helt å spise, og løpe hele nettene rundt og rundt den samme runda på vallabøen. Mens du om dagen ligger der helt apatisk i sengen eller gråter..
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at du er helt uskyldig, slik at skyldfølelsen din blir tatt ifra deg og lagt på rett sted, så du faktisk ikke blir så syk at du besvimer og må innlegges for første gang på sykehus for underernæring og dehydrering. Og rispene dine blir  erstattet med dypere kutt som måtte sys..
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at du er verdt noe, at du er bra nok som du er, og at det vil bli bedre en dag.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det er og var aldri din skyld, og at det en dag kommer til å blekne og bli lettere å leve med.

Kjære Luna, 18 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke være «snill pike» her inne. Du trenger ikke være stille og innesluttet når du er på dette stedet du nå for første gang er, (av det du ennå ikke vet, vil være mer enn 100 ganger til iløpet av årene som kommer…) Ja her på akutt post i Skien, hvor ingen, absolutt ingen hverken ser eller snakker med deg av de ansatte.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du har like mye rett på hjelp og samtaler du, som de andre pasientene får, og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke må måle din verdi i hvordan de behandler deg på dette stedet – for jeg vet du har det svært vondt bak smilene du gir dem og ordene «Jeg har det bra, jeg» når de for en gangs skyld gidder bry seg med å spør deg hvordan DU har det.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke ta vare på alle andre, ja alle andre enn deg selv. At du burde og trenger å fokusere på deg selv og dine utfordringer, og ikke alle andres. Du har like mye rett på hjelp du som går stille i gangene, som de som roper og skiker høyest på avdelingen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke fortjener kjeft fra de ansatte og kalde skuldre hver gang du har straffet deg selv med å kutte og brennmerke din egen kropp, for å fortjene å puste og holde deg i live.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du fortjener omsorg og empati, og ikke minst fortjener du at noen spør deg: «Har du det så vondt nå Luna, at du følte du måtte skade deg selv? Vi tar oss en god prat etter vi har fått en lege til å se på såret, ok?»
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg der du sitter å gråter i mørket alene, på de kalde badromsflisene som er fulldekket av blod, ja ditt blod, der du sitter blant alle glasskårene, at de ansatte behandler deg ikke som du fortjener, nei stikk motsatt.
Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du IKKE må ta det personlig, for de vet rett og slett ikke bedre. De forstår seg ikke på selvskading, og jeg skulle ønske du ikke begynte nå å måle din selvverdi og selvfølelse i deres uhumane behandling.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det er ikke din skyld, at du så langt ifra fortjener å bli sydd uten bedøvelse gang på gang og du fortjener så absolutt ikke at de straffer deg i ettertid med fravær av tilstedeværelse og unnvikende blikk og kalde skuldre.

Jeg skulle ønske du ikke begynte å måle din selvfølese og selvverdi som menneske etter hvordan mennesker i helsevesenet behandlet deg. Jeg skulle ønske du stod opp for deg selv og forstod at alle pasienter, uansett hva de sliter med, fortjener å bli behandlet med respekt og medmenneskelighet, ja til og med du.

Kjære Luna, 20 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at alle de medisinene de begynner å gi deg nå, ikke er bra for deg. At de kommer til å gjøre deg mye sykere og mye mer suicidal enn du allerede er nå… At jo flere de presser på deg, jo mer kommer du til å miste virkelighets-sansen og livsgleden.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg, ja der du ligger nå på sykehuset totalt utmagret med en sonde-slange i nesa, at du ikke trenger å holde deg våken døgn etter døgn fordi stemmene i hode sier det. At du fortjener å få næring i kroppen du som alle andre, selvom stemmene sier det motsatte til deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du er like mye verdt som andre mennesker, selvom du ikke tror det, fordi stemmene forteller deg det stikk motsatte, stemmene som har blitt mye verre og mer aggressive jo mer medisiner du har blitt presset til å ta.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke løpe til du besvimer for å fortjene å spise fire brokkoli biter eller ett eple om dagen.
Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det ER håp, selvom du nå ikke lenger har hverken lyst eller krefter igjen til å leve mer..

Kjære Luna, 22 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke piske deg selv til blods med belter, eller brenne deg selv med lightere, eller kutte deg selv så ille at du må på sykehus for å operere, du behøver ikke straffe deg selv for å fortjene å spise, fortjene å le, smile, at andre mennesker er snille mot deg. Det er ikke noe man må gjøre seg fortjent til, det er en menneskerett som også du har.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du kan stole på de som er rundt deg på psykose avdelingen du nå er overført til, at det er mennesker som vil deg vel der og ønsker å hjelpe deg bare du tør og våger åpne deg opp og si hvordan du egentlig har det.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at ikke alle voksne mennesker er slemme, ikke alle leger og kirurger vil deg vondt, ikke alle menn er skummle og farlige, og at noen er faktisk nå på din side, og ønsker virkelig å hjelpe og forstå deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at livet en dag vil bli så mye bedre enn det mørke du lever i nå, at det er verdt å kjempe for, og at du en dag vil se og forstå at du faktisk ikke er ett ugress på denne jord, at du er likeverdig som alle andre mennesker. Du har bare dessverre vært så uheldig å møtt på altfor mange som har behandlet deg så stygt at du tror nå at du virkelig fortjener det.


Jeg skulle ønske jeg kunne forteller deg alt dette, så du slipper gå igjennom all den smerten du nå alene går igjennom. Så du slipper bære den enormt tunge ryggsekken du har på ryggen så altfor altfor lenge..
For en dag, tro det eller ei, så kommer det noen inn i livet ditt som ønsker å bære den for deg inni mellom, så du får deg en liten puste pause, ja noen som du kommer til å stole på og som vil klare å ta litt av det vonde og gjøre det litt enklere å leve med..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at en dag kommer det mennesker inn i livet ditt som vil elske deg for den du er, og som du vil elske så uendelig høyt at du kommer til å ønske leve igjen.♥
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du en dag kommer til å forstå at du har like rettigheter som andre mennesker, at du har valg og er istand til å ta dem, at du har bestemmelserett over din egen kropp og ditt eget liv.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du, som alle andre, vil en dag kunne klare evne ta imot kjærlighet og omsorg av andre uten å straffe seg selv.

For en dag, en dag vil du bli fri. 


@LunaCh.

Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no

Instagram: Lunaench

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no