Burde bedt om innleggelse, men redd for å be om «hjelp»

Jeg vet at når man er midt i en livskrise, noe jeg er for øyeblikket, burde og skulle man bedt om tilstrekkelig hjelp…. Noen ganger er alt så grusomt at man trenger døgn-oppfølging, men etter alt helvete jeg har gått igjennom i psykiatrien er vell det det siste jeg klarer tenke jeg klarer gjennomføre i en krise…. Jeg VET jeg behøver døgnoppfølging nå, jeg VET så J****lig godt at det går på helsa løts akkurat nå å smile og si «Det går bra» for å lette byrden fra de rundt meg sine skuldre. Og jeg vet de ser tvers igjennom smilet mitt……
Jeg VET jeg trenger mer hjelp enn jeg har nå, (og ja, jeg har mye oppfølging, jeg vet!) – men noen ganger er livet hardt å leve i at man trenger kontinuerlig oppfølging og tilsyn.. For å unngå destruktive mestringsmetoder for å overleve fra dag til dag.

Men når man er livredd for å be om mer «hjelp» ….. Fordi erfaringene dine forteller at hjelp det finnes ikke, – da er man like langt kommet. Da må man overleve selv. Og det er ganske trist å tenke på. At 15 år i psykiatrien har gjort meg redd for å si ordene: «Jeg er utslitt. Dette takler jeg ikke alene. Vær så snill hjelp meg«

Når det er det du roper om i stillhet hvert sekund, hele døgnet, bak ett smil og ordene: «Det går bra med meg, ikke bekymre deg, jeg klarer meg..» …. Det forteller sitt tenker jeg.

 

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no