Å romme sine egne følelser

De, pleierene på avdeligene og terapeutene, forsøkte i alle de år å fjerne alt. Ja alt som var vondt, selvsagt. Enten ved å avlede meg ved å gjøre ting som fikk meg på andre tanker, som fikk meg til å smile, le, i det minste i alle fall holde meg opptatt.
– Eller så satte de opp styrken på anti- deppresiva. Om det ikke virket? Satte de meg på enda en ny sort av anti-deppresiva. For når jeg var trist? Da skulle jeg smile. Det var ikke rom for følelser som tristhet og smerte. Det skulle fjernes, tårer skulle alltid erstattes med smil og latter. Til slutt trodde jeg at å kjenne på smerte, tristhet, tomhet, sinne, frustrasjon og sorg var noe negativt. Noe ulovelig. Noe skamfult. At det ikke var «normalt» å føle disse følelsene.

– Og det skulle absolutt for alt i verden gjøres noe med. Det måtte bort, det var ikke plass til slike følelser.


Men i fjor snudde det seg. 
Det var plutselig noe jeg skulle gjøre.
Og jeg taklet det ikke, og jeg øver fremdeles på det. Jeg skulle få lov å romme mine egne følelser nå, ja alle følelser, ikke bare de gode, ikke kun glede.
Jeg husker jeg satt der, i ett knøtt lite rom som føltes ut som ett kott. Der var kun ett lite bord, med to penner liggende slengt på.. Ett lite vindu som stod på gløtt, – ja så var det en terapeut og meg. Vi satt der. I stillhet. Jeg husker ubehaget ved å bare sitte der, uten noe å fikle med, uten å avlede meg selv. Jeg begynte å fikle med håret, han la merke til det og bad meg stoppe. Jeg stoppet og begynte da å vugge meg selv frem og tilbake på stolen. Han bad meg igjen om å stoppe. Jeg sluttet å vugge, og begynte istede å se etter ting ut vinduet. – Han bad meg se på han.
Jeg sluttet å puste med magen, og han såg det også. Han bad meg legger merke til det. Han bad meg legge merke til alt jeg gjorde for å unngå å kjenne på følelser. Han såg hvor stengt av jeg var (er).

Han var den første av alle terapeuter i alle år som faktisk SÅG MEG. Han ville jeg skulle kjenne etter kroppen. Jeg husker kroppen forsvant fra meg. Som om den ikke var der. Jeg kjente ingenting (fordi det var FOR mye). Jeg husker tårene presset på og jeg husker jeg unnskyldte meg for det. Og han bad meg føle. Romme mine egne følelser. 

Idag smiler jeg ikke. Jeg vil heller ikke lenger fortsette å smile bort smerten. Jeg vil ikke lenger avlede meg selv hver eneste gang jeg kjenner på følelser som tomhet, smerte, sorg, sinne, fortvilelse, frykt.. Jeg vil ha lov å kjenne på de. Ta på de. La de være der. Og akseptere dem.
Jeg har ikke kommet langt på dette punktet, jeg er fremdeles stengt av. Men jeg forsøker, og idag prøver jeg. Bare la de være der. De vonde følelsene. Uten å la noen ta de bort. Uten å la noe forstyrre. Uten å avlede for mye. 

Jeg legger merke til at jeg ikke puster med magen nå. Jeg legger merke til at jeg vugger meg selv fra side til side mens jeg trykker på tastaturet nå. Jeg merker jeg drar på smilebåndet men tomheten kunne man sett i øynene mine. Smilet når aldri opp idag..
Jeg kunne valgt å fjerne meg selv fra smerten som river på innsiden idag, jeg kunne. Men da kommer jeg ikke videre. Da vil jeg alltid være «stengt av». Noen ganger må man bare la de være der. Og føle – uten å gjøre noe. Bare ha det vondt.

Det er lov å ha det vondt. 


Jeg vet jeg må lære, forstå og erfare at disse følelsene ikke er farlige, selv om de føles slik.
Jeg må lære at disse følelsene er ikke noe jeg må kutte bort, sulte bort, fjerne – nei jeg må lære meg å romme også DISSE følelsene. Om det gjør vondt? Det skal jeg love deg. Det gjør så jævelig vondt nå at hele kroppen min verker, og alt jeg tenker på er å ty til mine «normale reaksjoner» når jeg har det slik – nemlig å ty til barberbladet. Eller brenne huden min. Ta for mange medisiner. Alt for å slippe kjenner på disse følelsene.

Kjenne en annen smerte enn den som svir på innsiden. – Men jeg øver meg. Jeg øver meg på å tåle dem. Stå i de. Disse følelsene som for meg føles så inderlig farlige – men som egentlig i realiteten ikke er det. Reaksjonene mine på dem i alle disse årene, det er de som er farlige. Ikke følelsene i seg selv.

Jeg går ikke i stykker.
Jeg må bare erfare at følelsene ikke er farlige, og jeg må tillate meg å romme ALLE følelsene mine.


– Luna –

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no