5 dagen.

Når hele verden faller i grus, og du vet at ingenting kan noensinne igjen bli som før. Hva gjør man.. Hvordan stå oppreist når bakkegrunnen din er satt på prøve.. Når det skulle regnet, men det regner ikke, ikke ute i alle fall. Men det tar seg ikke ut at solen skal skinne nå, – det passer seg overhode ikke. Det skulle vært skodde og regn, egentlig skulle det vært full storm.

– Når alle hjerter du har kjær, har blitt knust i fillebiter, og du vet våres hjerter umulig noen gang kan bli de samme igjen. Hva gjør man da.. Jo man gråter, så nummen, gråter litt igjen, – apatisk. Og dagene går, dagene går og de vil aldri noen sinne bli som de en gang var. Som de skulle bli.

Det er mørkt, hva.. Mørkt, og vondt. Og det vil vell være slik en stund fremover. Lenge. Med mareritt som tar bort nattesøvnen, kvelder hvor alt gjør så vondt at du vet ikke hvordan holde ut så du griper fast i alt som er igjen av deg.. Hold ut. Hold ut, sier du til deg selv hele tiden, – i ett lite håp som svinner hen mer og mer, om at dette kun er en jævelig drøm du snart skal våkne opp av. Men dagene går, nettene går, og jo flere dager som går så innser du at du aldri kommer til å våkne igjen. Det er ikke en vond drøm, det er livet.

«Sammen, alltid.» sier du.
«Vi gir oss faen aldri», sier en annen.
«Hold deg i livet», sier den tredje.
– Og så holder vi ut, sammen.

@Lunach.

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no