Hverdag, og bare ett lite «hei» fra meg♥

Hey you gyes! ♥ ♥ ♥
Så, hvordan er det med dere om dagen? ♥ Håper dere har det så bra som dere kan ha det..Vet livet ikke er lett, det er ikke så greit her om dagen som dere har skjønt. MEN heldigvis, viss man leter nøye etter så ser man noen lysglimt i mørket inni mellom.. Ikke like lett alltid, men de er der. – Små små gleder i hverdagen, uansett hvor tøff den er.. Har vært mye mørke innlegg her nå, kanskje ikke så rart siden jeg famler rundt i mørket – depresjon er ikke å kødde med. Så det blir litt slik, da. – Men.. Kan jo legge til noen bilder av fine ting, så blir det litt lysere her inne for en gangs skyld denne uken.. 😎🙃🙃

Ser dere forresten flasken over her? Er den ikke kuuul!!? Jeg bare ELSKER slike ting som ikke alle andre har. 😉 Elsker flaskene!! Perfekt til brus, for holder jo mye lenger på kullsyren når det er lokk på! ♥ Jeg kjøpte dem på Clas Ohlson i forrige uke, (tror jeg det var).. Og har brukt dem hver eneste dag siden! ♥ 😀
– Link finner du HER forresten
: Glassflasker med sugerør♥
(Og vær så god, gratis reklame til dere Clas! 😉 ♥ 😉 (Lol) 😂😇



SoloSuper ♥

Her er forresten min veranda. ♥ Trives meget godt med fargene, og desse fargene er ÅRET RUNDT. Både høst, jul, vinter etc. Jeg er ikke en som bytter ut etter årstid, ikke at det er noe galt i det, men jeg liker og trives med pastell farger og særlig rosa og turkis.💖😃 Så jeg holder meg til det, året rundt 😉 – Det viktigste er at man trives i hjemmet sitt, har de tingene og fargene rundt seg som gjør enn glad og at man føler seg «hjemme».💕😘 Jeg gir blanke F i hva som er «In», det betyr ingenting i mitt liv. Jeg kjøper det jeg liker, jeg.. ♥


I helgen, vell, nå er det helg igjen 🙄Det føles ut som det kun finnes mandager og fredager fant jeg og BPA-en min ut her for noen dager siden. Og jaggu meg er det pokker meg ikke fredag igjen. – Det er faktisk bare mandager og fredager i mitt liv nå. Hum..
– Vell, sist fredag prøvde jeg for første gang en vegetariansk «snitsel». Den var RÅ god! ♥ Absolutt å anbefale for de av dere som prøver å kutte ned på kjøtt eller ikke spiser kjøtt. Den er SUPER nice! 😀 elsker når det er sprøstekt, veldig godt med brokkoli og masse løk til. (elsker løk!). 🙌🏻🙌🏻💖💖

Idag, fredag ja.. Har jeg og BPA-en min planlagt å lage PIZZA sammen! 😍 ♥ Det er sååå hyggelig å lage mat sammen, og hun er bare  dyktig med matlaging også, så da er det liksom ekstra gøy! Spesielt siden jeg ikke kan en dritt, og hun har en usedvanlig stor dose med tålmodighet når det kommer til halv-senile-Luna. Jeg har mye å lære av den dama, for å si det slik! 😉 😇😇
– Hun er forresten noe av det fineste på jord, bare så det er sagt. ❤️🙏🏻😍  Mange av innleggene jeg har skrivet her er faktisk om henne, og vår relasjon. Uten at det er skrivet…. Omsorgen hennes er uendelig stor, og jeg føler meg så ufattelig heldig som har henne ved min side. Hun har ett hjerterom større enn de fleste, og en kjærlighet som leger mer enn medisiner noen gang kan gjøre med ett menneske.. ❤️🤗😍 Jeg er så heldig! 😍😍😍🙏🏻 ♥ (Og blitt sabla flink til å plukke ut de fineste hjertene i mengden av folk) ♥ ♥ ♥ 😇

Her er forresten ett morgen bilde av meg. 😎😅 Nå skal jeg sparkle tryne mitt, og se om jeg får til å starte dagen på ett vis. Prøver så godt jeg kan! Og mer enn det kan man heller ikke gjøre.

Så husk husk det alle sammen: Så lenge du gjør ditt beste? JA da er det godt nok! 👏👏❤️

Masse varme, lys og kjærlighet fra Lunaen!
Xoxo, L💕

Ta vare!🙏🏻❤️

Kjære deg, du som sitter og vurderer å ta det første kuttet.

Kjære deg, du som sitter akkurat nå og vurdere å ta det første kuttet. Du som er kanskje bare 12,13 år gammel. Eller voksen, men som aldri fikk være ett barn da du var det. Dette innlegget er til deg.♥

– Først. Jeg var kun 15 år gammel da jeg tok «mitt første kutt». Jeg var bare ett barn, såvidt begynt på tennårene. Jeg hadde allerede i mange år strevet i det skjulte, jeg var ikke den som pratet med noen om mine mørke dystre tanker og mitt kaotiske følelsesliv som jeg ikke klarte å få kontoll på, ei heller forstå noe av. Jeg var dypt deprimert allerede den gang, og med «dypt deprimert» mener jeg ikke bare litt trist en dag fordi jeg hadde kranglet med en venninne på skolen, eller ikke var invitert på en fest som mange skulle på. Nei jeg var deprimert, virkelig virkelig langt nede i mørket, mens jeg utenpå bar en maske for å skjule det. Det var jo ikke kult å være annerledes. Jeg ville passe inn, være som alle andre. Uten ifra så det nok ut som jeg tilsynelatende hadde det meget bra. Jeg hadde venner, jeg jobbet frivillig på ungdomshuset flere dager i uken, jeg smilte meg gjennom skoledagene, hang på røyke-hjørnet med de andre «røykerne» i 8-ende klasse, var med på fritidsaktiviteter, ble kalt «Solstrålen på skolen» av lærerne på foreldremøter, ja, som en «helt normal ungdom»… Ingen visste hvor mye jeg sleit, hvor dypt det satt, hvor syk jeg allerede som 15-åring var blitt, og hvor alvorlig syk jeg etterhvert som årene gikk – uten behandling – til slutt ble.
Tre viktige ting jeg har kommet frem til er dette:

♦ 1. Ingen voksne rundt meg så meg.

Jeg smilte og jeg lo. Jeg var sosial og møtte til tider på skolen. Jeg var veldig flink å skjule mine problemer. Og når de først så skadene jeg hadde begynt å påførte meg, så forstod de ikke hvor alvorlig det var. Det var ikke så mye informasjon om selvskading på den tid, de fleste tenkte om SS at det bare var «en tennårings-greie» og at det til slutt ville gå over av seg selv.

♦ 2. Jeg bad aldri om hjelp.

Jeg sa ikke ifra til noen voksne. Jeg fortalte ingen voksne hvordan jeg hadde det, egentlig, bak masken jeg hver dag bar. Som ble tyngre og tyngre etterhvert som tiden og årene gikk..

♦ 3. Å gå i terapi? Det var ikke særlig kult.
Da jeg begynte hos terapeut, var det kun flaut og jeg ville helst ikke. Jeg var livredd for å bli sett av noen på venterommet,- så om jeg ikke kom rett inn gikk jeg som regel bare. Jeg ville ikke bli sett på som «Gal». Da det ordet, gal, gærn. var mye brukt på den tid om mennesker som gikk til terapeut. Det var lite og nesten ingen informasjon om Mental helse på skolen, eller noe annet sted for den saks skyld.
– 
Jeg forstod som sagt heller ikke at jeg var syk, jeg var faktisk veldig redd ofte fordi jeg forstod ikke hva som var galt med meg. Jeg forstod det ikke var normalt å streve slik med seg selv, men jeg forstod ikke hva grunnen var.

Men jeg har nå, mer enn noen gang, kjent på og sett hvor UTROLIG viktig akkurat disse TRE tingene er, for å unngå å bli dårlig som jeg ble og er i voksen alder. Jeg ser så utrolig tydelig nå hvor viktig tidlig inngrep og hjelp fra voksne rollemodeller er for å unngå å bli alvorlig syk.

Jeg er sikker på at «Forebyggende arbeid» er noe som burde satses MYE mer på, da spesielt når vi tenker på ulike avhengigheter som rus, spiseforstyrrelser, selvskading o.l. Det å ta tak i problemene tidlig og ved roten er så forbanna viktig! Ta tak i det, før det får satt seg så beinfast i ryggmargen til mennesker!

1. PRAT med barnet/ungdommen.
Har dere foreldre, lærere, naboer etc NOE SOM HELST mistanke om at noe ikke er bra med barnet/ungdommen, snakke med dem! Og ta svaret som evt kommer på alvor! Ser dere f.eks risp, kutt, brennmerker etter sigaretter o.l. , ja skader som ikke kan forklares, snakk om det. Spør.
– Det er ikke farlig å spør, det er farlig å lavære!

♦ 2. Det er ikke en svakhet å be om hjelp, det er en styrke å våge å innrømme man behøver hjelp.
Det er ingenting som er bedre enn at du, som strever, ber om hjelp. Det er ikke noe galt i å si du har det vondt inni deg, eller at du strever med følelsene dine eller at du har mørke tanker om livet.
– Det er heller ikke så viktig HVEM du forteller det til, bare det er noen du stoler på, en voksen person som kan hjelpe deg å få den støtten du behøver.
Det kan være moren din, læreren din, fortballtreneren eller tanta di.. Who ever. Det er ikke så viktig, bare du føler deg komfortabel med personen og at han/hun kan hjelpe deg å skaffe deg den støtten og hjelpen du trenger for å få det bedre med deg selv.

♦ 3. Du er IKKE «gal» fordi du prater med en terapeut.
Det er SÅ mange som går til psykolog. Ja til og med mange kjente mennesker går til psyolog bare for å få «prate fritt ut» til ett menneske som ikke hverken dømmer eller forteller noe videre. For alle terapeuter har taushetsplikt, ingenting du forteller til dem blir sagt videre. Der kan du fortelle absolutt ALT.
– Det er ikke noe flaut eller skamfult å trenge litt støtte her i livet. – Vi alle trenger det iblant! Og jo tidligere man tar tak i problemene, jo raskere kan man også bli bedre og få det bedre i livet sitt!



Så, kjære kjære deg, som sitter å strever for deg selv nå.
Du som tror ingen kommer til å forstå deg, du som sitter med barberbladet og lurer på å kutte deg selv, fordi du tror det kan hjelpe, eller du vet om noen andre som har gjort det, du håper kanskje det kan lindre på smerten du føler inni deg. Hør på meg nå, og vær så snill: IKKE GJØR DET!
– Det vil IKKE hjelpe deg overhode, det vil bare gi deg ett ekstra problem! Og tro du meg, jeg VET. Jeg angrer så inderlig på at jeg gjorde det den gang, jeg skulle så ønske jeg aldri hadde tatt «det første kuttet», jeg skulle ønske jeg heller hadde våget å være sååå modig og tøff at jeg sa til noen jeg stolte på: «Jeg sliter så forferdelig nå at jeg tenker på å skade meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger hjelp!»

For vet du, å skade din egen kropp hjelper overhode ikke på problemene du har, eller det vonde du kjenner på inni deg. – Det vil bare gjøre det mye verre for deg i lengden. Jeg har dessverre måtte lære det på den harde måten, og sitter med like mye, om ikke mer SMERTE, nå enn da. Og i tillegg har jeg påført meg ett svært alvorlig tilleggsproblem: En avhengighet som heter «Selvskading», som jeg ikke klarer slutte med selv hvor mye jeg ønsker. Jeg sliter med den hver eneste dag, og prøver så godt jeg kan å klare mestre livet på andre måter.
Det er lett å lure seg selv til å tro man har kontroll, og at man bare kan slutte om man ønsker det. Det er jo bare å slutte, ikke sant? Men nei, det er ikke så lett når du først har blitt avhengig. Når man har mistet kontrollen. Og når risp ikke lenger er nok til å minske smerten, eskalerer selvskadingen seg ofte til å bli langt mer alvorlig med tiden.

– Dette har jeg dessverre erfart, opplevd, heldigvis overlevd til nå, og jeg sitter fremdeles, 32 år gammel, midt oppi det. Det har jeg gjort siden den dagen jeg tok «mitt aller første kutt».
Så vær så snill, ikke gjør det! – Bare IKKE gjør det! Prat om det som gjør vondt, prat om det du tenker på, prat om mørket du bærer inni deg. – PRAT og IKKE kutt/drikk/røyke hasj etc.. PRAT med noen, få det ut. Skrik og hyl om du må, gråt! Gråt masse! Det gjør bare godt!

– Du fortjener så mye bedre enn ett liv hvor barberbladet, eller spritflaska, eller narkotikaen styrer livet ditt. 

@Lunach♥

Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. «Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å «holde ut»?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten «livet» i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over «fremgangen» min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne «FREMGANGEN».  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å «holde ut» enda ett døgn i «Recovery». Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke «forsvinne» og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun «å holde ut» livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

«Dramatisk»
«Alvorlig»
«Psykisk dårlig periode»
«Skal se til henne onsdag»
«Vurder psyk. tilsyn»

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



«Vi syr denne armen først»

«Hvor lenge er det siden?»
«Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har»

«Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?»

«Hva gjorde du dette med?»
«Var det rent?»
«Har du fått stivkrampesprøyte?»
«Går det bra, Luna?»

«Vi klipper vekk den døde huden i kantene»

«Med og uten adrenalin»
«Tenker vi tar 04, tråd»
«Hvordan går det nå, Luna?»


– Og jeg sier «Det går fint». Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. «Det går fint», svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier «Jeg er her» når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. «Pust med magen» hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
«Det går fint!» – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Når tilbakefall skjer.. #RecoveryJourney

Jeg kan sitte her resten av dagen å hate på meg selv. Jeg kan sitte her å trykke meg selv enda lenger ned enn jeg allerede er. Jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor jævelig dumt det var det jeg gjorde igår, og jeg kan dømme meg selv opp og ned i mente fordi jeg ikke er sterkere enn jeg er.
Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor dum og patetisk jeg som menneske er, hvor ubrukelig og udugelig jeg er og alltid vil være. Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor mye jeg hater meg selv og at alle andre burde gjøre det også. Jeg kan sitte her å dyrke mitt eget selvhat og hate på min eksistens som aldri burde ha forekommet.
– Og en ting kan jeg love deg, dette er jeg blitt ekspert i. Jeg har mange mange års erfaring med dette, og hadde det vært en gullmedalje å få for dette, ja så skal jeg love deg at jeg hadde stått fremst i rekken for å motta prisen.

Men. Det kommer ett MEN her nå.
For hva hjelper det egentlig? Å sitte en hel dag å «hate på seg selv». Gjør det meg noe bedre? Gjør det at tilbakefallet jeg hadde unngjort? Ikke det nei? Blir jeg sterkere enn jeg selv er, av å dømme meg selv så strengt som jeg alltid, alltid gjør, etter tilbakefall? Ikke det nei?  

Nei. Så da har jeg valgetJeg kan fortsette å sitte her resten av dagen å hate på meg selv, (noe jeg forsåvidt har gjort siden jeg våknet idag tidlig). Jeg kan sitte her å kaste bort verdifull tid, energi og krefter på det, eller så kan jeg si til meg selv det jeg ville sagt og har sagt til andre i slike tilfeller: «Ja, så hadde du ett tilbakefall. Ja så skjedde det du hver eneste dag kjemper imot. Du gjorde så godt du kunne, og mer enn det kan ingen gjøre. Du er her, du puster, du er i live. Det er det viktigste. Igår var igår, idag er idag. Se fremover. Løft hode. Pust. Give yourself a break. Du gjør så godt du kan!»

Jeg tror jeg resten av dagen vil velge det siste.

– Jeg er bare ett menneske, jeg som alle andre. Vi alle faller og snubler inni mellom, det er en del av det å være menneske. Ingen er feilfri. Ikke du, ikke jeg. Og det er en del av Recovery-prossessen. Recovery går ikke bare rett opp. Det er en berg og dal bane, noen ganger er vi oppe og noen ganger nede.
Jeg er ikke superwoman og jeg kan ikke klare alt – hele tiden. Og jeg kan ikke kreve mer av meg selv enn jeg gjør av andre. Jeg er bare ett menneske, jeg også.
Jeg er ikke sterk hele tiden, jeg heller. Vi alle tråkker feil inni mellom, vi alle snubler og faller litt. Men det er hva vi gjør etter fallet som definerer hvem vi er.
– Og det jeg alltid gjør, ALLTID! Det er nemlig å reise meg igjen. Så lenge vi reiser oss igjen, børster av oss støvet fra knærne og ser opp og frem, så er vi kommet en lang vei. For tilbakefall hender, men det betyr ikke at du er tilbake til start. Du tapte EN kamp, tenk heller på alle de du har vunnet de siste ukene/mndene?! Hvor mange er ikke DET, i forhold til ETT tap? Give yourself a break, du gjør så godt du kan, og mer enn det kan ingen, ikke en gang du, kreve av deg selv. Det er nok av dem som dømmer deg allerede, så ikke vær så streng mot deg selv. Det er nok av dem som allerede er det for (mot) deg. Det vil alltid være andre som setter seg til dommer i andres liv.

Løft hode. Se deg ikke tilbake. Igår var igår, dagen idag er idag. Klapp deg selv på skulderen og tenk på alt du har klart i det siste, ikke bare det ene feilsteget. Klarer du det, ja da har du kommet en lang vei i Recovery.

Vi er alle bare mennesker. Ikke vær for hard mot deg selv.
#Staystrong, #Holdon.
Og aldri glem: I believe in you! Yes, YOU! ♥


@Lunach

Selvskading går ikke over av seg selv.

«I think scars are like battle wounds. They show what you’ve been through and how strong you are for coming out of it.»
– Demi Lovato –

Vi, som sliter med symptomet og avhengigheten: Selvskading, får stadig høre: «Her på denne enheten har vi null toleranse for selvskading» eller «Her behandler vi ikke selvskading, skader du deg her på vår avdeling er det grunnlag for utskrivelse på dagen«. Eller så kan du bli bedt om å skrive under på en kontrakt de allerede har skrivet, hvor det står at du under oppholdet ikke skal under noen omstendighet skade deg selv, og du har ikke noe valg om å skrive under, for om du sier: «Dette kan jeg ikke skrive under på, jeg kan ikke love at jeg ikke skader meg på hele 3 mnd., det vet jeg ikke om jeg klarer, men jeg skal jo selvsagt forsøke!», nei, det er ikke godt nok. Og det er langt ifra valgfritt. Du skrive under, eller så må du pakke sakene dine og dra hjem.

– Det jeg den siste tiden stadig spør meg selv om: Hvor behandles egentlig selvskading? Hvor i dette landet kan vi som sliter med selvskading få faglig hjelp mot denne avhengigheten?
For jeg har aldri noensinne hørt om NOEN eller NOE sted som faktisk behandler selvskading. Og jeg har aldri opplevd at noen har kompetanse nok på avdelinger ang dette symptomet, denne avhengigheten, som er like alvorlig som andre avhengigheter. Som f.eks. har vi spesial enheter for mennesker som sliter med rus, som er en annen form for avhengighet. Så hvorfor finnes ikke dette tilbudet for mennesker som sliter med SS?

– Altfor mange ignorerer selvskading, sier professor Lars Mehlum.
Hva må sykepleierne vite om selvskading?
– At det ikke er et normalt fenomen. Først og fremst er det et uttrykk for manglende evne til å regulere følelser og relasjoner konstruktivt, sier Lars Mehlum, professor og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

– Altfor mange tror selvskading vil gå over av seg selv. Derfor ignorerer de det. Noen mener det er best ikke å gi det oppmerksomhet og synes det er farlig å snakke om, for da blir skadingen verre. Dette er feil.
Selv om det å skade seg selv kan lette vonde følelser på kort sikt, fører det til alvorlige problemer på lengre sikt, påpeker han.
@Sykepleien.no

Selvskading er ikke noe som går over av seg selv. Ei heller noe man bare automatisk kan slutte med når man ønsker det, selv hvor mye man ønsker. Det er faktisk ikke ett menneske jeg vet om og har møtt som selvskader, som faktisk ØNSKER å ha det slik. Ingen ØNSKER å ha det så vondt, at de må skade seg selv for å overleve. For å takle hverdagen sin. Det er mange ulike årsaker til at ett menneske tyr til så drastiske løsninger som å gå til angrep på sin egen kropp, og det er ikke å legge under en stol at det er fryktelig alvorlig, og noen ganger så alvorlig at det handler om liv og død.
Det er altfor lite forståelse og kunnskap ang selvskading, og altfor få avdelinger i dette landet ønsker å hjelpe på en konstruktiv måte. De fleste får avslag grunnet selvskadingen når de søker innleggelse på DPS, eller så blir de møtt med en holdninger som ikke hører hjemme noe sted, – aller minst i helsevesenet.

«Personer som har problemer med å regulere følelser når de opplever sterke emosjoner, kan ha en slående effekt av å kutte seg:
– For dem som er disponert for det, er det som med stoff; lett å bli hektet. Men effekten er kortvarig. Den må vedlikeholdes, kanskje med sterkere doser. Noen har selvskadet tusenvis av ganger, kanskje flere ganger om dagen. Det er et helvete for dem. De vet at det blir verre, men klarer ikke å stoppe.

Lars Mehlum har behandlet mange og forstår fenomenet mer og mer:
– Vi har alle ulike strategier for å roe oss. Vi vet hvor vanskelig det kan være. Ingen har bare konstruktive metoder, ikke jeg heller. Men normalt bruker vi enkle midler for å få ro. Hjemme har vi lært å telle til ti. Og å sammenlikne; det kunne vært verre. Ganske banale metoder. Men mange unge har verken lært det hjemme eller på skolen.»
@Sykepleien.no

  SELVSKADING:

  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning – fra overflatiske småskader til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 4 prosent voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre ubehagelige følelser, som angst og tristhet, er vanlig blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv mestringsmåte på kort sikt, men problematisk på lang sikt.

Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

 

Mitt høyeste ønske i denne verden er å en dag kunne si: «Jeg klarte det. Jeg skader meg ikke lenger.» At jeg kan en dag love mine nærmeste, som daglig er bekymret for at jeg skal gjøre meg selv noe, at jeg aldri kommer til å skade meg selv igjen. Det er noe jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne den dag idag, men som jeg vet er ett løfte jeg ikke kan gi. Dessverre.
– En avhengighet, en mestrings-strategi, en løsning her og nå, men den løsningen den en gang var for meg har nå gått over til å bli en farlig og skummel overlevelses-mekanisme. En jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg aldri hadde startet med, og som jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne bare kvitte meg med. Hadde det dog vært så enkelt..
Men jeg kjemper imot, hvert sekund hver eneste dag. Og så lenge jeg gjør mitt beste, så er det godt nok. Mer enn det kan jeg ikke kreve av meg selv. – For mer enn sitt beste kan ingen gjøre.

Jeg håper det en dag kommer en behandling for oss som sliter med SS. En avdeling som vil lære oss å regulere følelser og forholde oss til overveldende følelser og situasjoner på en konstruktiv måte. En avdeling som ikke skriver deg ut og gir deg opp med en gang viss du sprekker en gang eller to. Men som står ved siden av oss og hjelper oss å få ett liv som er verdt å kjempe for.
– For ett liv med selvskadings-trang 24/7, det er ikke noe liv. Det handler kun om overlevelse.

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no