Dear me..

Kjære Luna, 15 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes mange andre måter å få ut all smerten du bærer inni deg på, ja annet enn å påføre deg selv små risp og kutt i huden med kniver og barberblad for å lette på den intense smerten du kjenner på..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke kaste skole-maten i veikanten på vei til skolen, eller tømme ut melken og erstatte innholde med vann, – for selv om du føler du ikke fortjener næring, så gjør du faktisk det. På lik linje som alle andre.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det finnes andre bedre måter å håndtere kaoset av følelser som river på innsiden, at det er lov og at det HJELPER å snakke om ting, å sette ord på det du føler, og at du burde fortelle noen du stoler på hvor vondt du har det inni deg og hvor mye du sliter nå, at du behøver hjelp..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke behøver ha ett barberblad inni mobildekselet for å føle deg trygg, for ingen, også du, skal ikke måtte skade deg selv for å holde ut skoledagen og generelt – livet.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg
at det er ingen skam i å be om hjelp. Og du, som alle andre, fortjener det.

Kjære Luna, 17 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke fortjente det du i år dessverre måtte oppleve.
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at det var ikke DIN skyld, men hans.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du har lov å fortelle det til en voksen du stoler på, at det er ikke noe å skamme seg over og du ikke behøver å holde det skjult. Det var aldri din skyld, og du har ikke gjort noe galt!
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du må fortelle noen hva som har skjedd, i stedet for å slutte helt å spise, og løpe hele nettene rundt og rundt den samme runda på vallabøen. Mens du om dagen ligger der helt apatisk i sengen eller gråter..
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at du er helt uskyldig, slik at skyldfølelsen din blir tatt ifra deg og lagt på rett sted, så du faktisk ikke blir så syk at du besvimer og må innlegges for første gang på sykehus for underernæring og dehydrering. Og rispene dine blir  erstattet med dypere kutt som måtte sys..
Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle deg at du er verdt noe, at du er bra nok som du er, og at det vil bli bedre en dag.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det er og var aldri din skyld, og at det en dag kommer til å blekne og bli lettere å leve med.

Kjære Luna, 18 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke være «snill pike» her inne. Du trenger ikke være stille og innesluttet når du er på dette stedet du nå for første gang er, (av det du ennå ikke vet, vil være mer enn 100 ganger til iløpet av årene som kommer…) Ja her på akutt post i Skien, hvor ingen, absolutt ingen hverken ser eller snakker med deg av de ansatte.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du har like mye rett på hjelp og samtaler du, som de andre pasientene får, og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke må måle din verdi i hvordan de behandler deg på dette stedet – for jeg vet du har det svært vondt bak smilene du gir dem og ordene «Jeg har det bra, jeg» når de for en gangs skyld gidder bry seg med å spør deg hvordan DU har det.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke ta vare på alle andre, ja alle andre enn deg selv. At du burde og trenger å fokusere på deg selv og dine utfordringer, og ikke alle andres. Du har like mye rett på hjelp du som går stille i gangene, som de som roper og skiker høyest på avdelingen.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du ikke fortjener kjeft fra de ansatte og kalde skuldre hver gang du har straffet deg selv med å kutte og brennmerke din egen kropp, for å fortjene å puste og holde deg i live.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du fortjener omsorg og empati, og ikke minst fortjener du at noen spør deg: «Har du det så vondt nå Luna, at du følte du måtte skade deg selv? Vi tar oss en god prat etter vi har fått en lege til å se på såret, ok?»
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg der du sitter å gråter i mørket alene, på de kalde badromsflisene som er fulldekket av blod, ja ditt blod, der du sitter blant alle glasskårene, at de ansatte behandler deg ikke som du fortjener, nei stikk motsatt.
Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du IKKE må ta det personlig, for de vet rett og slett ikke bedre. De forstår seg ikke på selvskading, og jeg skulle ønske du ikke begynte nå å måle din selvverdi og selvfølelse i deres uhumane behandling.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det er ikke din skyld, at du så langt ifra fortjener å bli sydd uten bedøvelse gang på gang og du fortjener så absolutt ikke at de straffer deg i ettertid med fravær av tilstedeværelse og unnvikende blikk og kalde skuldre.

Jeg skulle ønske du ikke begynte å måle din selvfølese og selvverdi som menneske etter hvordan mennesker i helsevesenet behandlet deg. Jeg skulle ønske du stod opp for deg selv og forstod at alle pasienter, uansett hva de sliter med, fortjener å bli behandlet med respekt og medmenneskelighet, ja til og med du.

Kjære Luna, 20 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at alle de medisinene de begynner å gi deg nå, ikke er bra for deg. At de kommer til å gjøre deg mye sykere og mye mer suicidal enn du allerede er nå… At jo flere de presser på deg, jo mer kommer du til å miste virkelighets-sansen og livsgleden.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg, ja der du ligger nå på sykehuset totalt utmagret med en sonde-slange i nesa, at du ikke trenger å holde deg våken døgn etter døgn fordi stemmene i hode sier det. At du fortjener å få næring i kroppen du som alle andre, selvom stemmene sier det motsatte til deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du er like mye verdt som andre mennesker, selvom du ikke tror det, fordi stemmene forteller deg det stikk motsatte, stemmene som har blitt mye verre og mer aggressive jo mer medisiner du har blitt presset til å ta.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke løpe til du besvimer for å fortjene å spise fire brokkoli biter eller ett eple om dagen.
Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at det ER håp, selvom du nå ikke lenger har hverken lyst eller krefter igjen til å leve mer..

Kjære Luna, 22 år gammel.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du behøver ikke piske deg selv til blods med belter, eller brenne deg selv med lightere, eller kutte deg selv så ille at du må på sykehus for å operere, du behøver ikke straffe deg selv for å fortjene å spise, fortjene å le, smile, at andre mennesker er snille mot deg. Det er ikke noe man må gjøre seg fortjent til, det er en menneskerett som også du har.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du kan stole på de som er rundt deg på psykose avdelingen du nå er overført til, at det er mennesker som vil deg vel der og ønsker å hjelpe deg bare du tør og våger åpne deg opp og si hvordan du egentlig har det.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at ikke alle voksne mennesker er slemme, ikke alle leger og kirurger vil deg vondt, ikke alle menn er skummle og farlige, og at noen er faktisk nå på din side, og ønsker virkelig å hjelpe og forstå deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at livet en dag vil bli så mye bedre enn det mørke du lever i nå, at det er verdt å kjempe for, og at du en dag vil se og forstå at du faktisk ikke er ett ugress på denne jord, at du er likeverdig som alle andre mennesker. Du har bare dessverre vært så uheldig å møtt på altfor mange som har behandlet deg så stygt at du tror nå at du virkelig fortjener det.


Jeg skulle ønske jeg kunne forteller deg alt dette, så du slipper gå igjennom all den smerten du nå alene går igjennom. Så du slipper bære den enormt tunge ryggsekken du har på ryggen så altfor altfor lenge..
For en dag, tro det eller ei, så kommer det noen inn i livet ditt som ønsker å bære den for deg inni mellom, så du får deg en liten puste pause, ja noen som du kommer til å stole på og som vil klare å ta litt av det vonde og gjøre det litt enklere å leve med..
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at en dag kommer det mennesker inn i livet ditt som vil elske deg for den du er, og som du vil elske så uendelig høyt at du kommer til å ønske leve igjen.♥
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du en dag kommer til å forstå at du har like rettigheter som andre mennesker, at du har valg og er istand til å ta dem, at du har bestemmelserett over din egen kropp og ditt eget liv.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du, som alle andre, vil en dag kunne klare evne ta imot kjærlighet og omsorg av andre uten å straffe seg selv.

For en dag, en dag vil du bli fri. 


@LunaCh.

Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no

Instagram: Lunaench

Valg..

Valg.. Har vi alltid valg…? Noen ganger føles det ut som om jeg ikke har valg i situasjoner, men sett uten ifra så har man alltid valg. Og jeg vet at det ER det. – Men det føles likevel ikke ut som valg… om du forstår.
Det finnes valg man ikke ønsker å måtte ta, men man blir presset til å ta av livet selv. Valg man må ta for å overleve, rett og slett. Valg som er så vanskelig, så tøffe, så såre og vonde at de er umulige å ta nærmest, men likevel – så må man ta dem. Og stå for dem.

Det er valg jeg føler jeg kveles av. Valg jeg skulle for alt i verden ønske jeg aldri måtte ta, og jeg skulle ønske ingen her i verden måtte. Valg som er så vonde at man ikke vet om man klarer stå i dem i lengden, valg som skjærer så dypt i hjerteroten at man ikke vet om man overlever uansett hvilken vei man velger, for begge føles ut som om det tar sakte men sikkert livet av deg.
Det finnes valg, som ingen skulle måtte ta, men likevel har livet ført slik med deg at du har ingen valg i å velge. Du må ta det, og du må stå i det.

Valg. Valg er ikke alltid valg. Det er noen valg som er i nærheten av å være uutholdelige. Og følelsen av å bli kvelt for hver gang man må velge dette valget, noen ganger opptil flere ganger om dagen, det knuser hjerte i tusen biter hver gang. Og noen ganger vet jeg ikke lenger om det er verdt det.
Noen kvelder er uutholdelige. Noen kvelder tenker jeg at valg jeg har tatt gjør mer vondt enn smerten ved å gå den andre veien hadde gjort.
For hvordan velge når begge utfall av valget gjør at du skjærer deg på glasskår, hver eneste dag?
Hvilken vei er best å gå, når begge to fører til ett stup? 


Noen ganger er valgene du må ta, så nær som umulig å forholde seg til. 
Noen ganger er valgene du vet er riktige, likevel de som er med på å dra deg ned.. Er det verdt det? Likeså om du hadde valgt det stikk motsatte. Begge veier fører til – den samme intense smerten som knuser hjerte ditt litt mer og mer for hver eneste dag som går..


Noen valg er umulig for andre å forstå. Noen valg må du stå i alene. Du kan rådføere deg, du kan lytte på anbefalinger og råd. Men du står likevel ensom i det – for kun DU føler smerten. Andre kan kun forestille seg smerten du går igjennom, men de kan aldri riktig forstå.. Valg. Ikke alle valg er valg. Noen valg må tas, om man vil eller ei. Og selv om man har valgt det selv, minsker ikke det smerten du hver dag går igjennom..

@LunaCh

Stay

I need to let down my guard
show you all my tears and scars
I need to stop running away

yeah, stop running away
Cuz’ it’s to heavy this weight
– To carry on my own..
I can’t handle all of this alone

I need to let down my guard
show you all my tears and scars
And just hope that you’ll stay
you’ll catch me on a rainy day
trust in you, you won’t turn away
Cuz it’s to heavy this wight
– To carry on my own..
I can’t handle all of this alone

I need to let down my guard
show you all my tears and scars
And when my heart starts to break
and the body starts to ache
I can’t keep hiding and be «fake»
Cuz it’s to heavy this wight
– To carry on my own..
I can’t handle all of this alone

So, stay..
Please just stay
Cuz’ I’m tired of always,
running away..

@LunaCh

Følelses-nummen og apatisk

Some days are just harder than others… Og noen dager har jeg bare lyst å grave meg selv ned i hagen levende-død. Akkurat den følelsen er vell den jeg sitter igjen med idag, blant annet mange andre uutholdelige følelser jeg har dempet ved å «forsvinne» til å bli nummen så jeg faktisk ikke kjenner noenting lenger.



Ett menneske er jo full av forskjellige følelser, en hel masse. Men jeg sitter her nå, helt apatisk, nummen, uten ett smil igjen å gi, eller en tåre igjen å gråte. Jeg er bare «her», samtidig ikke. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg bare, sitter her. Uttrykksløs, klarer ikke smile, har gråte fra meg. Så hva er igjen da. . . Ett menneske uten følelser og uten hjerte. 

Og jeg vet at å dissosiere er ok inni mellom. Det er lov å ta en pause inni mellom sa en psykiater en gang. Når noe blir for vondt, så vondt at du ikke holder ut – så er det lov å ta en pause. Ikke at jeg velger å «stenge av», jeg velger ikke å bli følelses-nummen og apatisk, men jeg blir det, det går på en måte en automatikk i det. Det er en forsvarmkanisme som bare «slår seg på». Og jeg blir likgyldig, det er som ett skjold som beskytter meg mot all smerte som river på innsiden, skjoldet legger lokk på alt, ja ikke ene og alene de vonde følelsene, men også de gode følelsene. Alt. Alt er stengt av. 

Du kunne kalt meg de styggeste og fæleste ting akkurat nå, i disse stundene jeg dissosierer på denne måten, og ingenting av det du hadde sagt ville stikke i sjelen. Jeg hadde bare stirret på deg, og sagt: Ok.
– Fordi jeg har slått helt av. Og slik er det noen ganger etter teapi, når noe blir så smertefult eller frykten er altoppslukende, slik at du ikke holder det ut, da tillater hjernen og kroppen å ta over, en såkalt forsvarsmakanisme. En måte å beskytte seg selv på. Noen ganger hensiktsmessig, andre ganger ikke.  
Akkurat nå, akkurat idag, er det hensiktsmessig. Fordi noen dager er for tøffe å stå i enn andre. Og noen ganger er det best å få en «puste pause». Og bare «være».

Idag «er» jeg bare. Ikke mer, ikke mindre.. 

Kjærlighet

Det er rart det der, Kjærlighet. Ordet føles så klisje-aktig, men samtidig så er det ett utrolig vakkert ord. Kjærlighet, smak litt på det. Det er vakkert hva?
Det finnes mange typer kjærlighet, men de aller fleste assosierer vell ordet «Kjærlighet» med kun en ting, nemlig en kjæreste. Men det finnes så uendelig mange andre typer kjærlighet. Det er ikke nødvendigvis forelskelse. Det kan være kjærlighet til dyr, til familien, til vennene dine, til og med bøker, planter, musikk og sikkert en uendelig mange andre ting.
Og noen finner den aldri, ingen steder. Mens noen overalt.


Jeg er så heldig å oppleve ekte kjærlighet hver eneste dag. Hver eneste dag føler jeg meg elsket og verdsatt, og det er en så ubeskrivelig god følelse. Samtidig på den andre siden, så tenker jeg veldig ofte at jeg ikke fortjener den, de menneskene i livet mitt som daglig fortelle meg at de elsker meg, er glad i meg, at jeg betyr noe, at jeg er verdt noe, – ikke bare med ord forteller de meg det, men også i deres handlinger.
Som når de ber meg ta på meg en jakke når jeg skal sette meg ut å ta en røyk på verandaen min, fordi solen lurer oss veldig til å tro sommeren er kommet til tross for at vi ennå er bare i April.
Når de spør om jeg har spist idag, og om jeg er sulten. Når de ser på meg med ett varmt blikk og vi bare kan være stille sammen, ligge i armene til den trygge personen å hvile – fordi hun/han vet at det er akkurat DET jeg behøver etter en dag med mye indre uro.
Kjærlighet kan være så mangt, men uansett hvordan man vender og snur på det – så er det det aller aller vakreste som finnes i denne verden. Og en så utrolig viktig følelse å kjenne på.

Det å føle seg elsket akkurat slik som man er. Og at noen ønsker å være sammne med deg, ønsker å ha deg i sitt liv, og bruker TID sammen med deg. For TIDEN er den eneste gaven du kan gi til andre som du selv aldri får tilbake. Tiden din er viktig, og du selv velger å bruke den som du selv ønsker. Og når andre mennesker velger å gi meg av sin tid, så er det av kjærlighet, og ett ønske om at jeg skal ha det best mulig i en utfordrendes hverdag.

Det er mangt og mye jeg kunne sagt, og skrivet.. Men noen følelser kan man aldri riktig klare sette ord på. Den kjærligheten jeg føler for «menneskene min», de som er rundt meg, er ubeskrivelig. Den kan aldri riktig settes ord på, den er for sterk og for dyp for at ord kan klare å fange den opp. Og jeg føler meg så forbanna heldig.. Jeg kan si så mangt om livet mitt som absolutt ikke ble som det skulle, allerede fra jeg ble født inn i denne verden, – men denne enorme omsorgen og kjærligheten jeg føler på nå den siste tiden er det som holder meg oppe i mørket. Det er den som får meg til å ville, ønske, drømme, gir meg håp, – stay alive. Fordi det er så mye vakkert i livet, til tross for alt det som gjør så ubeskrivelig vondt.
– Kjærlighet kan redde liv, og det redder mitt DAGLIG.

Jeg er elsket. Jeg er ønsket. Og jeg er i stand til å elske, og det er en evne jeg ikke nødvendigvis men heldigvis fremdeles besitter. Jeg elsker dere, dere som daglig er enten her hos meg og holder meg trygt i armene deres og lar meg hvile og få en puste pause, dere som sender meg tekstmeldinger med små hverdags gleder, dere som spør meg hvordan jeg har det fordi dere genuint ønsker å høre sannheten. Dere som behandler meg som ett helt vanlig menneske og ser forbi alle utfordringene og arrene jeg har på sjel og kropp. Jeg elsker dere, dere som spør meg om jeg vil bli med på en biltur, eller bare ta en kaffe på verandaen eller en kjapp røyk. Dere som sender snap med god morgen hilsen, og dere som får meg til å le. Dere er de beste menneskene jeg noen sinne har møtt, – og jeg håper dere vet hvor sterk min kjærlighet til dere er, og alltid vil være. ♥

Takk. Takk for at dere ser MEG og ikke kun sykdom og sjelens arr. For ett menneske er så mye mer enn kun deres utfordringer i hverdag. Takk for all omsorg, varme, tid og kjærlighet. Dere er elsket, og ønsket!

@LunaCh

Når man har isolert seg for lenge… #Depresjon

Å være deprimert er noe heeelt annerledes enn å være litt lei seg noen dager. Eller litt sliten. Å være deprimert gjør at alt i livet ditt faller i grus – og du aner ikke hvordan du skal klare gå igjennom en hel dag til i dette livet. Hver dag er en eneste kamp for overlevelse, holde seg gående, totalt tiltaksløs, bare det å makte stå opp av sengen å sette beina i gulvet om morgenen kan være en kamp. Se poenget med å stelle seg, spise, ja alt det du gjør – koster alt du har av krefter.. Og du har egentlig ikke lyst til noenting, for ingenting gir deg glede lenger. Livsgnisten er totalt fraværende, det føles som om en mørk sky har lagt seg over deg og ingen solstråler klarer skinne igjennom..


Men så er det noe som gjør at du likevel, til tross for at alle farger plutselig kun er i gråtoner, likevel presser deg selv til å stå opp. Til å stelle deg. Til å spise nok. Men da er det ikke mer igjen av krefter og energi, så mye faller dessverre bort. Spesielt er det for meg to ting som blir ekstra tungt: Det å være sosial, og det å komme seg ut av hus.

Jeg har ikke møtt venninnene mine på over ett halvt år nå. Tenk det, ett helt HALVT ÅR. Kun en gang når K stakk innom, og nå klarte jeg for noen dager siden å presse meg selv til å si ja til å ta en røyk sammen med C, og for to dager siden klarte jeg å si JA til ett kaffebesøk av Y igår kl 12.00. – Jeg har presset meg selv til å ta opp rullegardinen for å slippe inn litt mer lys i leiligheten, for jeg vet at dagslys er viktig.. Men jeg har ikke orket lys. Ikke klart å være så sosial. Vansker for å komme meg ut å handle, kiwi er alltid tryggest.. Jeg fikk TV i februar, den har stått på toppen 3 ganger siden jeg fikk den…

Men som jeg sa til venninnen min, «Jeg må begynne å leve igjen…» Jeg føler dette året som har gått har vært det tygste året i mitt liv. Jeg har aldri hatt en så lang periode der jeg ikke har maktet stort annet enn det viktigste som helt grunnleggende menneskelige behov. Som mat, søvn, hvile, osv..
Selvom jeg fort blir sliten, så ser jeg jo at det hjelper på psyken. Å være sammen med andre, ikke bare sitte å tenke og gruble og stirre i veggen. Det koster å kravle seg opp og ut av hiet sitt, men jeg vet også at det er verdt det. Må bare ta det sakte men sikkert.. Ett steg av gangen. Ikke for mye, men presse meg selv litt slik som nå.

Det var suuuper koselig å se dem igjen, og det var akkurat som jeg før. Ja som om jeg hadde sett de dagen før de kom. Ingenting var annerledes, og det er vell det man kan kalle ekte venner, når det ikke blir ubehagelig og kleint selv hvor lang tid det har gått. Jeg er veldig heldig som har så tålmodige venner som jeg har. Selv hvor mange ganger jeg svarer «nei, beklager…Jeg er ikke i form» når de spør om de kan stikke innom, eller jeg ikke klarer møte opp i bursdager, 30 årslag, være med på kafe/fest, – ja uansett hvor lang tid det tar til jeg er «tilbake», så er de der og venter på meg.♥ Jeg er uendelig heldig som har slik venner, det er det ikke alle som har, og det har jeg ikke alltid hatt selv – så jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at livet har gitt meg de, at veiene våre møttes.♥ Og ikke minst for all forståelsen jeg møter av de.. Det er absolutt ingen selvfølge.

Igår var også første dagen jeg har sminket meg på nærmere 6 mnd.. Utenom maskara når jeg skal til terapeuten.. Det var en seier i seg selv. Har savnet å makte det, fordi jeg syns det er gøy, og jeg føler meg også litt bedre når jeg har fått ordnet meg. Slike ting folk tar for gitt, setter jeg enormt stor pris på.. Det er vell kanskje det eneste positive ved å være psyk,- jeg setter enormt stor pris på det små hverdagstingene, fordi de betyr så ubeskrivelig mye for meg.

Depresjon og angst er tungt, det krever så mye å komme seg ut av mørket igjen.. Og når man i tillegg har så mye tilleggs- utfordringer og fysiske kroniske smerter på toppen av det hele, så blir det ekstra tungt.. Men idag gleder jeg meg over å ha klart å ta imot besøk av godeste Y og C denne uka, + at den gule blosteren min på verandaen har strekt seg mot solen siden jeg så det sist! De små men store gleder! ♥

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no